Norge etter oljen – vårt samfunnsoppdrag
Mari Sundli Tveit er administrerende direktør i Forskningsrådet.
SYNSPUNKT. Etter at sonderingene mellom Ap, Sp og SV ble brutt i forrige uke er det blitt helt tydelig at vi i Norge trenger et bredt, kunnskapsbasert omstillingsforlik.
Skal vi lykkes med omstillingen må vi skape forskningsmiljøer i verdensklasse som samspiller tett med næringsliv og offentlig sektor, og det arbeidet må starte nå.
Samtidig som de politiske partiene forhandler etter valget, jobber regjeringen med en revidering av langtidsplanen for forskning og utdanning. Dette er en plan som skal gå fra 2023 til 2032 – altså til to år etter at vi skal ha nådd bærekraftsmålene. Skal vi klare å omstille norsk næringsliv og ivareta velferdssamfunnet samtidig som vi skal nå bærekraftsmålene, må denne planen være svært ambisiøs.
Ett av forslagene i vårt innspill er at det, som en start, må legges minst fem milliarder kroner på bordet over fire år til et samfunnsoppdrag som vi kaller «Norge etter oljen». Et slikt samfunnsoppdrag møter de tre store utfordringene som er klima- og naturkrisen, en oljeavhengig økonomi og videreutvikling av velferdssamfunnet.
Dette må skje innenfor rammen av nullutslipp og bærekraft, og skal bidra til å skape nye arbeidsplasser innenfor nye eller omstilte næringer og verdikjeder som konkurrerer på internasjonale markeder og som sikrer eksportinntekter.
Selv om et slikt samfunnsoppdrag i sin karakter er målrettet og fokusert på å løse konkrete samfunnsutfordringer, er det viktig å presisere at det er nødvendig med grunnforskning for å løse disse samfunnsoppdragene.
Etter at sonderingene mellom Ap, Sp og SV ble brutt i forrige uke er det blitt helt tydelig at vi i Norge trenger et bredt, kunnskapsbasert omstillingsforlik
Dette er noe de aller fleste forstår godt: I vår løpende befolkningsundersøkelse sier 85 prosent av befolkningen at grunnforskningen bør støttes økonomisk av det offentlige, selv om resultatene ikke er synlige eller nyttige i første omgang. Verdien av grunnforskningen, der mange års forskning bidrar til å løse konkrete samfunnsutfordringer, har vi de siste to årene fått en svært tydelig demonstrasjon på under pandemien.
I tillegg til samfunnsoppdraget «Norge etter oljen» har vi foreslått flere opptrappingsplaner.
Vi har foreslått en egen opptrappingsplan for grunnforskningen med 450 millioner over planperioden på fire år. De teknisk-industrielle forskningsinstituttene trenger en tilsvarende opptrapping i samme størrelsesorden. De har i dag en altfor lav grunnbevilgning til å ta ut kraften forskningsinstituttene har til å bidra til omstilling av næringslivet. I tillegg skal må instituttene settes i stand til å hente inn store summer fra EUs rammeprogram, der Norge deltar fullt ut.
Og så trenger vi å bygge infrastruktur. Det digitale skiftet har store konsekvenser for forskning på de fleste områder. Dette medfører behov for avansert vitenskapelig utstyr, storskala forskningsfasiliteter, og infrastrukturer for forskningsdata. Vi mener det vil være behov for å ruste opp dette feltet med 400 millioner kroner.
Langtidsplanen har vært viktig for norsk forskning. Samtidig er det viktig at den fremover i enda større grad gir både retning og fart for å løse de store samfunnsutfordringene som står foran oss.
Vi i Forskningsrådet har store ambisjoner, og vi er derfor glade for at Ap, Sp og SV under Stortingets budsjettbehandling i fjor tok til orde for at langtidsplanen i større grad enn nå bør brukes som et reelt prioriteringsverktøy. De mente dessuten at investeringene i høyere utdanning og forskning bør økes.
Selv om regjeringsforhandlingene mellom de tre partiene ble brutt denne uken lover dette godt for fremtiden. Norges omstilling er avhengig av at vi har politisk samarbeid som aktivt prioriterer å satse på forskning, utvikling og innovasjon.
