Mer og mindre globalisering

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Stortinget avsluttet tirsdag dette årets behandling av koronakommisjonens rapport med en drøyt tre timer lang debatt. Forslaget fra SV og Rødt om full behandling med åpne høringer i kontrollkomitéen falt. Det var ikke så overraskende.

Fremskrittspartiet innså at en høring om manglende beredskap mot korona-pandemien kunne ha rammet tidligere beredskaps- og folkehelseminister Sylvi Listhaug. Senterpartiet og Arbeiderpartiet kom vel til at de ikke trengte ytterligere stortingsbehandling for å få frem poenget om at Erna Solberg ikke har klart å gjøre regjeringsapparatet til en så god beredskapsorganisasjon som hun lovte for åtte år siden.

Dermed kommer det til å skje som sjelden hender i politikken. Det blir tid til å la granskernes observasjoner og vurderinger hvile før det trekkes konklusjoner. Erfaringen fra de to store granskingskommisjonene i nyere tid, Lund-kommisjonen om de hemmelige tjenester og Gjørv-kommisjonen om 22. juli, er at det i lang tid etterpå var lite plass for motforestillinger.

Konklusjonene i de to granskingsrapportene var så sterke og oppsiktsvekkende at det først etter stortingsbehandlingene oppsto reell debatt om alternative funn og tolkninger.

En evig problemstilling er om granskingsrapportene i for stor grad bærer preg av etterpåklokskap. Har man i stor nok grad vurdert aktørenes handlinger i lys av de betingelsene som gjaldt da feil ble gjort?

Halmstrå

I koronadiskusjonen forsøker regjeringen og regjeringspartiene å beskytte seg mot kritikk nettopp ved å hevde at det for noen år siden var umulig å forestille seg en pandemi av den typen vi nå er rammet av. Som justisminister Monica Mæland sa i Stortinget: Virkeligheten overgikk fantasien.

Erna Solberg og helseminister Bent Høie peker gang på gang til at koronakommisjonen ved en anledning bruker ordet «paradigmeskifte». WHO og alle vestlige land så ikke bare på det som utenkelig å stenge grenser og lamme samfunnslivet.

De advarte også kraftig mot nedstengninger av den typen som er blitt vanlig det siste året. Det retoriske spørsmålet er hvordan man skulle kunne forvente at regjeringen forberedte seg på noe som WHO og alle landene rundt oss eksplisitt sa var uaktuelt og utilrådelig.

Slik jeg ser det, etter å ha finlest kommisjonsrapporten, klamrer regjeringen seg til et halmstrå. Det er ingen tvil om at WHO og vesten helt frem til krisen kom var i et åpenhetsparadigme. Forståelsen var at verden nå er blitt så sammenvevet og så dynamisk at det ville være praktisk umulig å stenge landegrensene og å stenge nesten alle innenlands aktivitet.

Gammel kunnskap om vaksineutvikling tilsa også at det ville være umulig å stenge ned et samfunn i påvente av en vaksine. Frem til nå har jo erfaringen vært at det har tatt mange år å utvikle vaksiner mot hele nye virus.

I et slikt lys er det fullt ut forståelig at regjeringen ikke la planer for nedstenging.

Men det er heller ikke på det punktet koronakommisjonen retter sin inn sin kritikk. Det alvorlige punktet, som statsrådene hele tiden forsøker å dekke over med sitt prat om paradigmeskifte, er at det ikke var laget samordnede analyser av konsekvensene av en pandemi.

Det ble heller ikke gjennomført relevante øvelser. Det er nettopp på disse punktene - samordning på tvers av samfunnssektorer og øvelser – at koronakommisjonens kritikk i oppsiktsvekkende stor grad ligner på kritikken som ble fremmet av Gjørv-kommisjonen.

Bedre grunnlag

Beredskaps- og helsemyndighetene var også preget av et tunnelsyn i den forstand at de hele tiden så for seg at det var en influensavirus som skulle forårsake pandemien. Scenarier og planer var styrt av at vi hadde vært igjennom en svineinfluensa. Tidligere koronaepidemier som Sars og Mers la man ikke vekt på. Uten at det ble sagt noe sted, ble det antagelig forutsatt at det var ting som både kom og ble stanset i Asia og Midt-Østen.

At man forbereder seg på å vinne den krigen som var, er høyst menneskelig. Samtidig er det historisk sett så vanlig at man burde forvente av en beredskapsorganisasjon at den utviklet metoder for å unngå å bli låst av kunnskap om tidligere tiders hendelser.

Når koronakommisjonen en gang neste år kommer med sin endelige rapport, vil forhåpentligvis den akutte krisen knyttet til selve viruset være over. Da kan et nytt Storting i ro og mak vurdere de ulike momentene mot hverandre uten at det hele tiden skal skjeles til et forestående stortingsvalg.

Slik jeg ser det, etter å ha finlest kommisjonsrapporten, klamrer regjer­ingen seg til et halmstrå

Enda viktigere er det at de fremtidige stortingsrepresentantene kommer til å ha et bedre grunnlag enn nå til å si noe om hvordan vi skal innrette oss i tiden fremover. I hvor stor grad skal vi regne med at det i fremtiden kan bli stopp i internasjonale varestrømmer? Hvordan kan vi sikre fri bevegelse av mennesker over landegrensene samtidig som vi har et effektivt vern mot nye virus?

Slik det ser ut nå, er det ekstremt vanskelig å gi svar på slike spørsmål. Trendene peker i ulike retninger. Denne uken har vi sett hvordan smittekatastrofen i India har fått selv USAs president til å tenke nytt om legemiddelindustriens patenter på vaksiner.

Tankegangen om at ingen er trygg før alle på kloden er trygge, er i ferd med å feste seg. Ikke bare som retorikk, men i form av handlinger. Det er nå ikke lenger utenkelig at den rike delen av verden vil være med på å lage en helt ny verdensorden med forpliktende globalt samarbeid mot smittsomme sykdommer.

Nasjonalstaten kan bli viktigere

Optimistiske globalister vil peke på at forpliktende samarbeid på ett område gjerne sprer seg til andre områder. Den økonomiske verdensorden er heller ikke sunn. Også der er det behov for nye forpliktende globale mekanismer. Både for å sikre et minimum av offentlig velferd og for å lage ordninger som kan hindre at store og brå økonomiske endringer blir selvforsterkende.

På den annen side. Er det én ting som kommer til å prege debattene i mange vestlige land fremover, så er det at vi ikke lenger kan stole på at de internasjonale varestrømmene fungerer. Både for næringsdrivende og for offentlige myndigheter går diskusjonen om igjen å bygge opp vare- og beredskapslagere.

Det kan bli mer nasjonal produksjon av mat, medisiner og viktige innsatsvarer i industrien. Internasjonal reisevirksomhet kan for all tid bli bremset av nye regler om plutselig og uventet testing og karantering.

Kort sagt: Nasjonalstaten blir viktigere, internasjonal samhandling blir bremset.

Økende globalisering og nasjonalisering kan i en tid fremover kanskje foregå parallelt, men over lengere tid vil de to trendene stå i motsetning til hverandre. Hvor kraftig de motsetningene kommer til å bli, er i stor grad avhengig av hvordan nasjonale politikere tenker om sitt lands posisjonering og ønskemål etter koronakrisen.

Da kan det være veldig greit at norske parlamentarikere venter noen år før de bestemmer seg for hvilke konsekvenser koronakrisen skal få.