Løsarbeid under radaren

Atle Hagtun er tidligere Venstre-medlem, pensjonert taximann. Nå medlem i Partiet Sentrum.

SYNSPUNKT. Valgomatene har ingen spørsmål om du støtter løsarbeid og sosial dumping etter amerikansk modell i norsk arbeidsliv. Det er heller ingen spørsmål som handler om sentrumspartienes videre allianse med høyresiden, inkludert Frp.

Derfor scorer Venstre fortsatt høyt hos meg. Det samme gjør KrF, fordi jeg ikke synes det er noe poeng å utvide abortgrensen eller avskaffe en redusert kontantstøtte for ettåringer. Ingen spørsmål som markerer at KrF er helt uaktuelt for meg som humanetiker.

Mange andre verdispørsmål er også dårlig markert i valgomatene, som stort sett baserer seg på vedtatte fine formuleringer i partiprogrammene.

Partier som kaller arbeidsintensiv næring for «delingsøkonomi» og innfører amerikanske forretningsmodeller som flytter makten fra den som gjør jobben til kapitalen, er ikke i sentrum, men langt ute på høyresiden. De burde ikke score høyt hos velgere som vil ha sentrumspolitikk og et anstendig arbeidsliv.

De borgerlige partienes interessekamp for selskapet Uber og alt det dette og tilsvarende selskaper står for er noe av det mest skammelige som har skjedd i norsk politikk i nyere tid.

Noen medier har hatt reportasjer om det som nå skjer i drosjemarkedet i Oslo, der racet mot bunnen er i full gang for alle som forsøker å livnære seg av yrket. Men ingen, ikke en gang på venstresiden, har tatt noe dypdykk i det som skjedde da premissene for debatt om taxireguleringer ble snudd opp ned. Fra kunnskap og dialog til propaganda og maktarroganse. Skiftet skjedde like før valget i 2017.

Så vidt jeg har sett er det bare Senterpartiet og Partiet Sentrum som har noen kritiske punkter om PR-bransjens politiske innflytelse i sine programmer. De andre har kanskje for mange i egne rekker som veksler mellom jobber i politikken, mediene, organisasjonene og PR.

Uansett gikk nesten hele den urbane eliten på PR-bløffen om at «delingsøkonomien» skulle revolusjonere persontransporten. Av samme grunn har ingen gått denne skandaløse prosessen etter i sømmene i ettertid.

Anstendig inntekt for anstendig arbeid er et verdispørsmål

Det var nemlig ikke småtteri av propaganda. NHOs årskonferanse, en rekke andre konferanser om innovasjon, massiv påvirkning og ukritiske medier som formidlet det hele. Et eget, grovt inhabilt Delingsøkonomiutvalg, Civita-notater og behandling i Finanskomiteen. Alt endte med å handle om persontransport. Jeg skal i et senere innlegg gå inn på dette mer i detalj.

Hovedsaken er at hele narrativet var løgnaktig, fra ende til annen. Det var ikke «transportdeling», men taxi. Det var ingen særegen teknologi, det var ikke mer, men mindre miljøvennlig. Realiteten var flytting av makt og pengestrøm fra dem som gjør jobben bak rattet til internasjonale selskaper, med sosial dumping som forretningsmodell.

Selvsagt finnes det en «Oslo-makt» slik Vedum snakker om, og som ikke har noe med byens innbyggere å gjøre, men med hovedstaden som maktsentrum. De som sirkler rundt makten får et eget fellesskap og en egen måte å se verden på, hvis de ikke er seg veldig bevisst hvordan de dras inn det. Alle lettvinte fordommer mot Senterpartiet er godt eksempel.

I et slikt miljø av urbane, selvsikre bedrevitere fikk påstanden at «delingsøkonomi» var den nye persontransporten og taxi utdatert, bre seg. Det var massivt.

Nå, fire år senere materialiserer dette seg i virkeligheten for drosjesjåførene i Oslo-området – som en start på et tilsvarende mareritt utover i landet. Men kommentariatet synes det er uviktig.

Heldigvis har vi opposisjonspartier som vil ta tak i saken hvis det nå blir et regjeringsskifte. Men dagens flertall bør ikke få slippe unna med dette angrepet på en grunnleggende forutsetning for det gode samfunnet vi har.

Anstendig inntekt for anstendig arbeid er et verdispørsmål, og det er trist at et angrep på dette får slippe så lett unna i en valgkamp.