Listhaugs utydelighet

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Den første meningsmålingen som er tatt opp i dagene etter at Siv Jensen kunngjorde sin avgang som Frp-leder viser ingen positive utslag.

Selv om Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen forrige fredag holdt de reneste landsmøtetalene på direktesendt TV, fortsetter Frp å falle på målingen som er gjort for Vårt Land.

Pekte ut etterfølgeren

I seg selv betyr ikke én meningsmåling noe som helst. Det er fortsatt mulig at Fremskrittspartiet ganske raskt starter med å hente tilbake noen av sine gamle velgere når den nye ledelsen får etablert seg og valgkampstrategien er klar.

Det kommer til å skje fort. Sylvi Listhaug er i realiteten allerede blitt partileder, selv om landsmøtet ikke skal velge henne før første helgen i mai. Det samme gjelder for Ketil Solvik-Olsen: Han er allerede nestleder.

Da Siv Jensen forrige torsdag gjorde noe så uvanlig som å peke ut sine etterfølgere, var det nettopp for å unngå maktvakum og interne stridigheter i oppkjøringen til valgkampen. Hun visste at de aller fleste tillitsvalgte ville godta den udemokratiske fremgangsmåten fordi de forstår at det ikke er tid for nøling når meningsmålingene er så dårlige at man må tilbake til forrige årtusen for å finne lignende.

Dessuten pekte Jensen ut to personer som tilsammen tilfredsstiller store deler av partiet. Ketil Solvik-Olsen har vært favoritten for alle de i partiet som vil ha en samarbeidsinnstilt, kunnskapsrik og Høyre-orientert leder.

Ettersom han av hensyn til familien sier nei til å sitte på Stortinget, er han ikke aktuell som leder. Det forstår selv de Frp-tillitsvalgte som tradisjonelt har vært skeptisk til Sylvi Listhaug som politikertype. De innser at det ikke er noen andre i den kommende stortingsgruppen som er naturlige lederkandidater.

Rensket ut

De Frp’erne som synes at Listhaug har vært for konfronterende og for lite interessert i politiske gjennomslag, trøster seg dessuten med at hun i det siste året har endret stil. Som nestleder og partiets finanspolitiske talsperson har hun vært lojal mot både partiet og Siv Jensen.

Til henne å være har hun vært selvutslettende. Selve svennestykket var utrenskningene i Oslo-partiet som Listhaug fikk ansvar for før jul. Hun markerte seg meget tydelig som ledelsens representant i en kamp mot et miljø som mange trodde hun sto ganske nær.

Det dreier seg om de som pleide å kalle seg nasjonalkonservative. Merkelappen er ikke selvforklarende, men kjennetegnene er skepsis til mange former for globalisering – enten det gjelder EU, FN eller innvandring, og vern om såkalte norske og kristne verdier.

I det siste ligger det opposisjon mot alle former for såkalt venstreorientert identitetspolitikk. Da tidligere justisminister Per-Willy Amundsen protesterte mot kvinnelige vernepliktiges krav om gratis bind og tamponger, spilte han på slike strenger: Likestillingen har gått for langt!

Amundsen er med i den gruppen som på vegne av partiledelsen ryddet opp i Oslo Frp før jul. Da fylkesleder Geir Ugland Jacobsen ble ekskludert, tok både Amundsen og Listhaug samtidig et kraftig oppgjør med selve begrepet nasjonalkonservatisme. Listhaug sa til VG at hun fikk frysninger på ryggen, og at begrepet minnet henne om nasjonalsosialisme – altså Hitlers ideologi.

FrP skal ikke markere seg som fornektere av menneskeskapte klimaendringer, men det skal argumentere imot klimahysteriet

Signalet var ikke til å ta feil av: Nå skulle det tas en rundvask. Frp skulle igjen bli et moderne høyreliberalt parti. Et parti som alltid står opp mot innvandring, og som forøvrig utfordrer Høyre på mange av de sakene der det største regjeringspartiet er blitt sentrumsorientert og sosialdemokratisk.

Det er med dette budskapet partiledelsen henvendte seg til de mange gamle Frp-rådgiverne og -politikerne som bor i hovedstaden, men som hadde sluttet å engasjere seg i lokallaget fordi de ikke orket retorikken om nasjonalkonservatisme og patriotisk fyrtårn.

Mange av dem har i de siste månedene engasjere seg på nytt i sine lokalvalg – noe som sannsynligvis har resultert i at det på det forestående årsmøtet i Oslo Frp vil være et flertall av moderate og høyreliberale representanter.

Forrige helg fikk disse folkene beskjed om at de skal nominere Christian Tybring-Gjedde på topp av stortingsvalglisten. Det må ha vært et sjokk – i politisk-tabloid betydning. Tybring-Gjedde står nær Ugland Jacobsen politisk, og han hadde blitt ekskludert om ikke partiledelsen kom til at det ville føre til litt for stor konflikt.

Da den sentrale partiledelsen fikk de moderate til å engasjere seg på nytt i Oslo-partiet, var budskapet at det viktigste tross alt var å få Siv Jensen inn på tinget. Det eneste gode med et dårlig valgresultat ville være at man bare fikk inn én representant fra Oslo, og at Tybring-Gjedde dermed kunne bli vraket av velgerne, og ikke av dem.

Kamp mot «symbolsk klimapolitikk»

Nå kan et dårlig valg føre til at de ny-engasjerte Frp’erne klarer å kjempe inn en mann de absolutt ikke er enig med politisk, mens han som antagelig kommer på annenplass på lista faller ut. Jon Engen-Helgheim har markert seg som hardtslående innvandringspolitisk talsperson i de siste årene, men han er likevel godt likt av de aller fleste høyreliberale i partiet.

Årsaken er Engen-Helgheims argumentasjon. Han kjører konsekvent på likebehandling og rettferdighet. Grunnen til at vi alltid må hjelpe folk der de er og at vi aldri kan gjøre unntak fra det strenge norske innvandringsregelverket er at det alltid vil være urettferdig mot noen andre.

Denne typen argumentasjon faller godt sammen med det som seiler opp til å bli en hovedsak for det forsøksvis konsoliderte Frp i valgkampen. Ifølge Klassekampen vil denne torsdagens landsstyremøte slutte seg til en strategi der man gjør kampen mot ufornuftig og symbolsk klimapolitikk til sin.

Fremskrittspartiet skal ikke markere seg som fornektere av menneskeskapte klimaendringer, men det skal argumentere imot klimahysteriet – det som eksempelvis gir seg uttrykk i at nesten alle de andre partiene vil elektrifisere olje og gassinstallasjonene til havs. Prislappen for et slikt tiltak er skyhøy og effekten er tvilsom.

Strategien om å fremstå som fornuftens forsvarer i et politisk landskap der symbolene styrer, kan kanskje gi gode resultater. Forutsetningen er at partiet oppfattes som troverdig. Ikke minst må den kommende lederen være det.

Det er her Sylvi Listhaug vil få et kjempeproblem. Hennes mantra er å være tydelig. Hennes budskap til partiet forrige fredag var også at det måtte bli tydeligere. Men hvordan kan hun være tydelig mot symbolbruk i politikken, når hun i forrige valgkamp var den som spilte aller mest på symbolet «svenske tilstander»?

Og hva skal man tro om hennes utsagn forrige fredag om at det ikke er noe feil med å være nasjonalkonservativ i FrP? Hun sa da at det ikke var i hennes tanker at folk kunne tro at hun sammenlignet sine egne nasjonalkonservative med nazistene. Men hva tenkte hun egentlig da hun brukte ordet nasjonalsosialister? Hun må ha hatt en anelse om hvilke assosiasjoner det fremkalte.

Listhaug skal få litt av en jobb med å rydde all denne tvilen av bordet.