Krisemaksimering fra arbeidsgiverne

Trude Tinnlund er LO-sekretær.

SYNSPUNKT. Før 2000 fantes det et generelt lovforbud mot utleie av arbeidskraft i Norge. Dereguleringen ble begrunnet med at forbudet var vanskelig å håndheve. Mange trosset åpenlyst lovforbudet, og ideen var å bekjempe lovløsheten med legalisering. Mer enn 20 år seinere kan vi konkludere at ideen har feilet. I flere bransjer har innleie fortrengt faste ansettelser, og mye av den innleien som foregår er ulovlig.

Ved lovendringen for tjue år siden ble det presisert at den ikke skulle komme i konflikt med hovedregelen om faste ansettelser. Det var en forutsetning at innleie fra bemanningsbyråer bare skulle være et tilskudd til den ordinære, fast ansatte bemanningen, og begrenses til tilfeller der det var et reelt behov for midlertidig arbeidskraft.

Mange fryktet at bedriftene kom til å leie inn arbeidstakere for å løse de løpende og ordinære arbeidsoppgavene, en utvikling som skjøt fart etter EU-utvidelsen i 2004. Byggebransjen var blant de bransjene som tok imot flest østeuropeere på kort tid, og en stor andel av disse endte opp med å arbeide for et bemanningsselskap.

 På den ene siden hevder de at innleie-andelen er forsvinnende lav; på den andre hevder de at det vil skape en alvorlig krise dersom innstrammingene vedtas

Innleie og løsarbeid

Innleie ble raskt den måten de tradisjonelle produksjonsbedriftene holdt seg med østeuropeisk arbeidskraft på. Særlig i kjølvannet av finanskrisen i 2008, da mange bygningsarbeidere mistet jobben og mange ordinære produksjonsbedrifter nedbemannet kraftig, ble dette et stort problem – både for østeuropeerne selv, og for arbeidsmarkedet som tok imot dem. Fra da av ble det nemlig også vanlig at utleieselskapene fant sin egen måte å omgå kravet om faste ansettelser på. De koblet ansettelsene sine til oppdragskontraktene, slik at de ansatte ble omdannet til løsarbeidere som kunne ha «ansettelser» av så kort varighet som én dag eller en uke. Den nye kontraktsformen ble kalt for «fast ansettelse uten garantilønn». Det hadde i realiteten ingenting med en fast ansettelse å gjøre, men var bare et pent og pyntelig ord for løsarbeid. Denne juridiske nyvinningen ble ikke unnfanget av et bakgårdsfirma, men ble skrevet og anbefalt av NHO Service (i dag NHO Service og Handel).

«Vi ville ha arbeidskraft, men så kom det mennesker», er det blitt sagt om arbeidsinnvandringen. Å investere litt i folka som skal jobbe for deg er selvsagt mer omstendelig enn å kunne leie dem inn og kaste dem ut på kort varsel. Derfor er det heller ikke merkelig at mange bedrifter har vennet seg til å «høste» arbeidskraft framfor å «dyrke» den, og at de fortsetter å gjøre det selv etter gjentatte forsøk på å begrense og regulere bransjen.

Krisemaksimering

Fra arbeidsgiverhold hevdes det nå at regjeringens foreslåtte innstramminger overfor bemanningsbyråene vil skape arbeidsløshet og andre problemer, nå senest i et innlegg av Anne-Cecilie Kaltenborn, administrerende direktør i NHO Service og Handel. Det er en slående selvmotsigelse i måten hun og andre fra arbeidsgiverhold nå argumenterer på. På den ene siden hevder de at innleie-andelen er forsvinnende lav; på den andre hevder de at det vil skape en alvorlig krise dersom innstrammingene vedtas.

Om det er krise med innstramminger, er det kanskje et tegn på at man har gjort seg for avhengig av innleie? I så fall tilsier det at innstramminger er nødvendig. Heldigvis er mulighetene for å stramme inn mange. Da regelverket ble liberalisert for over 20 år siden ble det lagt inn en sikkerhetsventil, i form av en mulighet til å unnta visse arbeidstakergrupper eller områder fra regelverket når viktige samfunnshensyn tilsier det.

Flere steder har innleie blitt regelen heller enn unntaket, som i byggebransjen i og rundt Oslo

Strengere regulering er nødvendig

Ifølge Blaalid-utvalgets innstilling fra 1998, som lå til grunn for dagens regelverk, var det viktig å forhindre at

• «det utvikler seg en praksis der bedriftene i tillegg til en fast kjernestab har en stab som er løsere tilknyttet i ulike former for å løse de løpende og ordinære oppgavene»

• «ut- og innleie av personell utvikler seg til et omfattende marked hvor en stor andel av arbeidstakerne ikke har fast jobb, men er vikarer».

Erfaringene fra byggebransjen de siste femten årene viser at disse forutsetningene er brutt, og at stadige innstramminger og regelendringer ikke har hatt den ønskede effekt. Det har for lengst utviklet seg en praksis der bedriftene i tillegg til en fast kjernestab har en stab som er løsere tilknyttet for å løse de løpende og ordinære oppgavene. Flere steder har innleie blitt regelen heller enn unntaket, som i byggebransjen i og rundt Oslo.

De innleide arbeiderne, som ofte har utenlandsk bakgrunn og opplever integreringsutfordringer knyttet til språk, samfunnsdeltakelse og demokratisk medborgerskap, mangler ofte også grunnleggende trygghet for arbeid og inntekt. De er dessuten i større fare enn andre når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Mangelen på integrering går også utover bransjens produktivitet og kompetanseutvikling..

LO støtter derfor helhjertet opp om de forslagene som nå er på bordet. De er helt i tråd med de ønskene og kravene LO har fremmet de siste årene, men som det ikke var mulighet å få gjennomslag for under Solberg-regjeringene. En innstramming slik ASD har foreslått vil også gjøre at Norge kommer mer på linje med andre europeiske land, der regelverket mot innleie ofte er langt strammere enn hva som er tilfelle i norsk arbeidsliv. Det har vært og er et mangfold av restriksjoner på innleie i de ulike EU-landene, inkludert generelle forbud mot innleie fra bemanningsbyråer i enkeltbransjer.

Tiden er overmoden

I Norge har bemanningsselskapenes løsarbeidersystem hatt en uheldig smitteeffekt på andre deler av arbeidslivet. Tiden for å rydde opp i dette er overmoden. Kaltenborn foreslår å gi bemanningsbyråene en enda viktigere rolle i arbeidsformidling enn de allerede har fått under den forrige regjeringen. Det er helt feil vei å gå. Bemanningsbransjen er ikke en aktør for arbeidsformidling, det må være et offentlig ansvar, der jobbformidlingen har mål om full fast stilling og ikke en løsarbeiderrolle hvor man stadig er utleid uten mulighet for integrering, kompetanseutvikling og til dårligere vilkår enn ordinært ansatte.

Mange bedrifter vil nok kunne oppleve et nytt regelverk som utfordrende, gitt den «normalsituasjonen» som har fått lov til å utvikle seg de siste femten årene. Med økt grunnbemanning vil imidlertid bedriftenes evne til å kunne leie personell av hverandre, slik arbeidsmiljøloven også åpner for, bli bedre. Vi skal ikke mer enn 20 år tilbake i tid før det var dette som var normalsituasjonen, med alt hva det innebar for ansettelsestrygghet, for trivsel, sikkerhet, produktivitet og rekruttering til bransjen.