Korona + klima = hjemmekontor?

Ole Kristian Amdam er konsulentleder for Atea i Bergen.

SYNSPUNKT. Politikk og ledelse handler om å balansere motstridende hensyn. Hva gjør en bedrift som nå vil ha tilbake sine ansatte på kontoret? Hva gjør politikerne som etter Covid19 skal løse den pågående klimakrisen?  Kan det være at lederne i bedriftene og politikerne i etterkant av Covid19 har fått et nytt felles handlingsrom?

Covid19-krisen har tvunget fram ordningen med hjemmekontor, og for mange er dette etter hvert en etablert ordning som kan vise seg vanskelig å reversere. Det er i ferd med å etablere seg en kultur i bedriftene og samfunnet om at hjemmekontor er både gjennomførbart og akseptert.

Jeg mener det er sannsynlig at arbeidsgiver har mistet handlingsrommet til å kreve at de ansatte møter på kontoret 5 dager i uken. Teori rundt endringsledelse beskriver handlingsrommet en arbeidsgiver har. Teorien tilsier at arbeidsgiver skal «Create a sense of urgency» for å få aksept for endringen. Covid19 er et godt eksempel på en situasjon som krever handling umiddelbart, men hva er arbeidsgivernes muligheter for å gi arbeidstakerne en ny sense of urgency når vi skal tilbake på kontoret? Argumentene for å sitte hjemme er så gode at enhver arbeidsgiver og leder kan gå seg vill i argumenter basert på moderne ledelse, effektivitet, kvalitet, bærekraft, manglende tilrettelagte kontorer og tekniske løsninger.

Erfaringene fra Covid19-krisen viser hvor mye legitim makt det offentlige har i møte med en umiddelbar krise. Før Covid19 ville vi som innbyggere i Norge aldri akseptert å bli sendt på hjemmekontor. Det ville bli sett på som et for radikalt grep. Vi ville heller aldri akseptert at antall gjester ble regulert av kommunale beslutninger.

Når Covid19 kom, og vi innså alvorlighetsgraden, har vi lydig sittet på hjemmekontor i snart ett år og forholdt oss til inngripende tiltak i privatlivet. Pandemi-krisen illustrerer hvordan handlingsrommet til politikerne kan endre seg grunnet befolkningens forståelse av krisen og aksepten av tiltakene. En refleksjon rundt dette er hvor mye makt det offentlige faktisk har, og hvor inngripende tiltak som kan lanseres for en privatperson. For meg og mange andre er dette en ny erfaring. Jeg mener det er sannsynlig at det offentlige nå har skapt en legitimitet for økt maktbruk og økt inngripen i privatlivet, også innenfor andre områder. Kan det tenkes at Covid19 også har endret vår aksept for tiltak for å løse klimakrisen?

Kan det tenkes at Covid19 også har endret vår aksept for tiltak for å løse klimakrisen?

Et tenkt scenario er at arbeidsgivers reduserte handlingsrom til å kreve 5 dager oppmøte på kontoret, og det offentlige sitt behov for å vise til konkrete resultater i møte med klimakrisen finner seg en felles arena i hjemmekontoret.

Digitaliseringen har akselerert og samfunnet har vist en evne til å kunne operere uten å måtte transportere hele arbeidstokken til og fra kontoret hver eneste dag. Infrastrukturen er på plass i et slags lavt til middels nivå. Kompetansen er også på plass blant brukerne på et lavt til middels nivå. Med en etablert infrastruktur, opplevd mestring blant brukerne og sterkt fokus på klimakrisen så er det naturlig å anta at handlingsrommet er endret for det offentlige og bedriftene i møte med klimakrisen.

Bedriftene kappes nå om å være mest grønne og ha de beste klimaregnskapene. Bedriftene utfordrer det offentlige til å i stadig større grad ta med klima og bærekraft i anbud som en del av vektingen. Mange av parameterne er vanskelige å regne hjem effekten av. For meg er 5 dager på hjemmekontor 100 km spart reisevei i uken. I ytterste konsekvens kan jeg gå fra å være en 2 til 1 bils husholdning. Data kan samles inn og aggregeres opp på arbeidsgivernivå og gi godt dokumenterbare Co2 klimabesparelser i regnskapene til arbeidsgiver. På kommunenivå vil det være like enkelt å dokumentere reduserte utslipp, samtidig oppnås redusert svevestøv og andre positive effekter.

I møte med klimakrisen er kanskje den naturlige konklusjonen for både arbeidsgivere og politikere at folk i Norge må fortsette å sitte på hjemmekontor. Det interessante er om det kommer som et krav fra det offentlige, eller om det kommer som et krav fra arbeidsgiver og hvor stor andel av uken vi blir pålagt å sitte hjemme.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.