Klima: Kunnskap gjør nødvendig handling mulig

Mari Sundli Tveit er administrerende direktør i Forskningsrådet.

SYNSPUNKT. Et par uker tidligere satte den lille kanadiske byen Lytton ny varmerekord: 49,6 grader celsius er det varmeste som noensinne er registrert nord for den 45. breddegrad. Minst 130 mennesker mistet livet i området som følge av hetebølgen.

I skrivende stund når temperaturene tilsvarende høyder øst i Middelhavet. Og det brenner. Skogbranner forekommer stadig oftere også på den nordlige halvkule. Brannene legger landområder øde og sender store mengder CO2 opp i atmosfæren.

Denne uka kom FNs klimapanel med en ny rapport om klimautviklingen. Den bekrefter at episodene over er i tråd med den utviklingen vi har grunn til å frykte. Hver for seg kan man ikke med sikkerhet si at de er en følge av klimaendringene, men samlet er konklusjonen klar. Den globale temperaturen stiger, ekstremvær blir mer intense og hyppigere og isen smelter: En tirsdag i juli rant det bort 8,5 milliarder tonn is fra Grønland. Bare dette er nok til å dekke hele Norge med to centimeter vann.

Vi er altså forbi det stadiet der alarmen går. Vi står midt i krisen, og vi må handle nå.

Kunnskapen vi allerede har må omsettes til praktiske tiltak, og vi må satse hardere for å kunne vite mer om hvordan vi skal begrense og håndtere klimaendringene.

Heldigvis har vi fremdeles muligheten til å endre utviklingen. Forskningssektoren har lenge vært en viktig leverandør av løsninger og vi står klare med flere bidrag.

Forsknings- og innovasjonsinnsatsen omfatter hele komplekset fra klimaendringenes årsaker til alle de tiltakene som samfunnet må iverksette – enten det handler om å tilpasse oss endringene eller motvirke dem. Norske forskere er i fremste rekke på flere felter, både når det gjelder årsakssammenhenger og løsninger.

Det er ofte en direkte sammenheng mellom forskningsinvesteringer og gode løsninger.

Forskningsrådets satsing på egne Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) er et godt eksempel. Når vi nå skal løse klimakrisen er det verdt å merke seg at FME-ordningen er et barn av finanskrisen i 2008, da Stortinget bevilget en ekstra slump penger til norske forskningsmiljøer for å utvikle klimavennlige energiformer. Nå kan vi slå fast at denne investeringen var vellykket.

Eksempelet viser ikke minst at vi trenger langsiktig og stabil innsats for å gi forutsigbare rammer for en slik satsing. Dette gjør oss trygge på at forskningens nytte er betydelig.

Sammen med resten av Europa skal vi både oppnå netto null utslipp innen 2050, og tilpasse oss – våre regioner, byer, naturområder og matproduksjon – til klimaendringer og ekstremvær. Dette krever kunnskap og innovasjon.

Det er viktig at djerv klimapolitikk sees i sammenheng med forskning og næringsliv.

Norge har et enormt potensial som energinasjon, også etter petroalderen. Ny norsk batteriproduksjon er et godt eksempel på koblingen mellom klimautfordringer, forskning og næringsliv. Skal vi lykkes med en nødvendig omstilling av norske bedrifter, må det også ligge kommersielle muligheter i potten.

Men teknologi og teknologiske løsninger vil ikke løse klimakrisen alene. Naturen er også en del av løsningen. Naturen er en viktig klimaregulator som er helt avgjørende for reduserte utslipp, hele 30 prosent av utslippene tas opp av naturen selv.

En tirsdag i juli rant det bort 8,5 milliarder tonn is fra Grønland. Bare dette er nok til å dekke hele Norge med to centimeter vann

Men naturen er også i krise, både av endringene i klimaet og av menneskers stadige krav om å ta nye arealer i bruk. Overgangen til nye energikilder vil også kreve mer plass, vann og mineraler.

Samtidig som vi arbeider fort og kraftfullt med tiltak for å begrense klimaendringene, må vi raskt tilpasse oss de endringene vi ikke kan unngå. Vannet som ikke fant annen vei enn inn i folks hjem er et dramatisk eksempel på det. Vi må finne smarte løsninger på slike utfordringer, herunder utvikle gode klimatjenester.

Vi må også forstå bedre hvordan klimaendringene vil endre samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Derfor er god samfunnsforskning, og sosial innovasjon i tillegg til den teknologiske, også en viktig forutsetning.

Erfaringene vi har gjort underveis i koronaepidemien har lært oss mye om nødvendigheten av internasjonalt samarbeid og deling av forskningsresultater. Dette må vi utnytte til fulle når klimakrisen skal løses, og Norge må bidra med ressurser, kunnskap, og vilje til nødvendige grep i internasjonalt samarbeid. At kunnskap må utvikles og deles er åpenbart, vi har ikke noe tid å miste.

Norske politikere må vise at de forstår hva som kreves.

Og vi forventer å få høre tydelige ambisjoner om nødvendige klimaløsninger og satsing på forskning og innovasjon for å møte krisen. Uansett regjeringsplattform etter valget må vi ha full fart framover i et internasjonalt samarbeid der Norge utnytter hele sitt potensial, med forpliktende satsing på tiltak som faktisk løser krisen.