Jussen vil privatisere, men ikke EU – om sårbarheter i EØS
Stein Reegård er tidligere sjefsøkonom i LO.
SYNSPUNKT. Jeg har i tidligere artikler i Dagens Perspektiv 23.februar og 21.september, og i boka «Den solbergske staten» beskrevet hvordan velferdsytelser og tjenesteyting fra stat og kommuner har vist seg å kunne bli utsatt for overnasjonal innblanding.
Årsaken er at regelverket for EUs Indre marked er såpass uklart og selvmotsigende at det kan brukes til mye annet enn sitt opprinnelige formål. Det virker som om statsråder i varierende grad blir gjort oppmerksomme på dette.
I et avisinnlegg 24.mai 2019 skrev daværende næringsminister Røe Isaksen:
«…Jeg har gjentatt flere ganger, og gjør det igjen her, at denne saken (Hjelmeng-utvalget) ikke handler om å regulere offentlige velferdstjenester som for eksempel sykehjem, pleiehjem, skole, barnehage, bibliotek………»
Det er lite trolig at han bevisst skrev noe som var feil. Og kanskje var hans forgjenger, som nedsatte Hjelmeng-utvalget, opptatt av mer marked i velferden. Kanskje ville han markere at han forsto at det var mer handlingsrom for offentlig velferd enn den i departementet tidligere etablerte juss?
Drama i utlandet
Da innlegget til Røe Isaksen ble skrevet var et lite drama om europeisk sykehusorganisering kommet langt i «EØS-systemet». Første instans i EU-retten hadde allerede besluttet at staten i det aktuelle EU-landet (Slovakia) hadde gått for langt i å gi det statlige systemet såkalt statsstøtte i forhold til private konkurrenter på området.
Logikken i dette vedtaket ville innebære mer markedsstyring av et til nå offentlig dominert sykehusvesen. Vi kommer tilbake til hvordan det endte.
Et parallelt drama i Finland, også dette om helsevesen var også kommet langt da Røe Isaksens innlegg ble skrevet. Den foreløpige toppen der ble nådd sommeren 2019. Etter ti års forberedelser av en proposisjonstekst på 900 sider, måtte den ansvarlige regjering gå av blant annet fordi den finske juridiske eliten fikk etablert det syn at den foreslåtte helsereformen forutsatte en forhåndsgodkjennelse fra EU. Hvordan det gikk videre, hører også med til slutt i dette innlegget.
Også norske saker
Røe Isaksen hadde ikke behøvd disse utenlandske sakene for å kunne gi en bedre framstilling av sårbarhetene EØS-avtalen innebærer på velferdsområdet. Det har også tidligere vært inngrep overfor norske sykehus og offentlig tannhelse. I nettopp den saken han kommenterte er sykehus direkte nevnt.
Hjelmeng-utvalget ble mest kjent for å ville forsterke en praksis som ut fra økonomisk rasjonalitet må sies å være «temmelig sprø». I denne inngår at offentlige norske idrettsbyggs utleievirksomhet langs kysten helt opp til Alta bør være under advokaters overvåking. Bakgrunnen påstås å være regler som skal forebygge uheldig virkning for næringslivets handel og økonomi i Europa!
De som ikke tror på denne underlige historien, kan lese mine tidligere artikler om temaet.
LES OGSÅ: EU-regler utformet for varer, ikke tjenester og Handlingsrommet i EØS er større enn mange tror
EU støtter statlig styring
I sykehus-slaget i Slovakia, endte det godt. Øverste instans i EU-domstolen konkluderte motsatt av hva førsteinstansen gjorde og støttet, i likhet med Kommisjonen (EU-«administrasjonen»), retten til statlig sykehusorganisering. Framstøtet fra den kommersielle forsikringsaktøren ble avvist.
Det er også grunnleggende både i EØS-avtalen og EUs Indre marked at helse og skole fortsatt kan skjermes fra markedsreglenes («fire friheter») logikk. Kanskje var det også hva Røe Isaksen mente da han skrev avisinnlegget i 2019. Men det var altså ikke i samsvar med hva departementet nylig hadde erfart og selv la til rette for å videreføre ved hjelp av Hjelmeng-utvalget.
Det er også EU-kommisjonen som trolig redder Finland fra den samfunnsskade som de hjemlige juridiske råd kunne ha medført. Kommisjonen hadde sagt til regjeringen at den ikke ville ha den forespørsel (notifikasjon) som juristeliten mente var nødvendig. Det følger også logisk av hva Indre marked skal være. Et middel til mer åpne grenser for, primært for den handel og annen aktivitet som landene selv ønsker å markedsorganisere.
En juridisk forstått markedslogikk, fortrenger ofte denne helhetsforståelsen. Ser man på helse- og skolevesen i sine enkeltheter, er disse selvsagt i «alle» land fulle av statlig «støtte», som jussen kaller det. Begrepsbruken er tilpasset de kull- og stål bedrifter som regelverket opprinnelig ble laget for. Det var slik «silojuss» Hjelmeng-utvalget ville trekke lenger i Norge enn det som var gjort i noe EU-land. Og det på tross av tydelige signaler fra Kommisjonen i motsatt retning.
Det tydeliggjør behovet for skjerpet politisk oppmerksomhet om hvordan snever regelstyring kan slå ut. Og; det viser at forslag om økt bruk av marked for offentlige tjenester ikke nødvendigvis er noe EU eller EØS har satt i gang, men drives fram av norske interessert som vil være der uansett de internasjonale avtaler som gjelder.
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
