Innovasjonskraften øker under pandemien

Arild Hervik er professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde. 

SYNSPUNKT. Da jeg var aktiv på forskningssiden rundt innovasjoner og omstilling, husker jeg at jeg lærte noe viktig da vi studerte omstilling på ensidige industristeder. Det første caset vi hadde for Industridepartementet var Mo i Rana. Da skulle Jernverket nedlegges, og de måtte omstille.

Jeg lærte gjennom de mange prosjekter på 80- tallet at det var ikke lett å planlegge for omstilling, men at omstillingsevnen øker kraftig når man står med ryggen mot veggen. Det er det også støtte for i den internasjonale faglitteraturen.

Mo i Rana har en helt annen næringsstruktur nå og er ikke et ensidig industristed. Silvija Seres er en av de mest innflytelsesrike kvinner innen data og digitalisering. I hennes nye bok «Staten og dataen» skriver hun at data kan bli den nye oljen. Kanskje må vi som Nokia se ned i avgrunnen før vi begynner å bruke omstillingsmuskelen til å gå inn i den fjerde industrielle revolusjon.

Offentlig sektor kan gi Norge et fortrinn til å starte datarevolusjonen. Vi må ikke overlate dette til markedet for da blir det Silicon Valley og Kina og de ti største selskapene som bestemmer fremtiden. Vi må selv definere fremtiden og politikerne må tenke langsiktig. Pandemien har gitt oss broen inn i den verden hvor data over tid erstatter oljen.

Tidlig i pandemien stod verden med ryggen mot veggen og måtte få frem en vaksine raskt. Det ble fort etablert en organisasjon som utviklet et felles statlig støttesystem og plukket de farmasøytiske bedriftene som hadde potensiale til å utvikle vaksinen i en innovasjonskonkurranse.

Offentlig sektor kan gi Norge et fortrinn til å starte datarevolusjonen. Vi må ikke overlate dette til markedet for da blir det Silicon Valley og Kina og de ti største selskapene som bestemmer fremtiden

Konkurranse er et viktig virkemiddel til å fremme innovasjon hvor bedriftene som lykkes vil høste en stor gevinst. I dette systemet har vi nå godkjent fire vaksiner på rekordtid og nå øker produksjonen raskt med lave produksjonskostnader. Dette vil bli et skoleeksempel på hvordan et felles problem finner sin løsning i et fellesskapet. Dette blir for viktig til å kunne overlates til markedet.

Vi har også opplevd hvordan innovasjonsevnen har økt for å få til grønn omstilling. Igjen ser vi samspillet mellom markedet og statlig styring. Vi har i Norge en stor pakke av virkemidler hvor vi har selektive virkemidler med Forskningsrådet og Innovasjon Norge som de siste 30 årene har hatt miljøteknologi som et strategisk satsingsområde. I de senere årene har Enova utviklet seg til å bli et viktig virkemiddel.

Vi har også det generelle virkemiddelet SkatteFUNN hvor alle som kvalifiserer til et innovasjonsprosjekt har rett til skattefradrag og ytterligere fradrag hvis de samarbeider med en godkjent forskningsinstitusjon. De siste 30 årene har etablering av og videreutvikling av dette virkemiddelapparatet vært et av mine viktigste forskingsområder.

Innovasjoner som skal lykkes i markedet tar lang tid. Mange tidligere prosjekter har modnet og vokser nå frem som vinnere. Det er viktig at virkemiddelapparatet organiseres slik at man får frem et mangfold av prosjekter som konkurrerer. Ut av dette vil det vokse frem noen vinnere i markedet akkurat som i vaksinekonkurransen.

Nå har vi et stort antall innovasjonsprosjekter som konkurrerer om å vinne frem i det globale grønne markedet. For bedriftene her, som for vaksiner, er det avgjørende at man er del av et globalt forskingsnettverk. Her har norske bedrifter utviklet seg fort de siste 30 årene. Det er umulig på forhånd å peke ut hvem som blir vinnerne i markedet i dette globale markedet.

Der er også tre store prosjekter som er pekt ut til å bli endel av et statlig satsingsområde i samspill med utvalgte bedrifter. Det er prosjektet som omtales som karbonrensing, transport og lagring. Norge har her et kompetansefortrinn siden vi i 2007 har investert mye i kunnskapsbygging i "månelandingsprosjektet" til Jens Stoltenberg. Vi var også tidlig ute med å lagre klimagasser på Sleipner og har flere felt offshore som egner seg for lagring. Dette er et risikoprosjekt for staten og for deltakerbedriftene for det er ikke sikkert at disse prosjektene blir vinnere i globale markeder.

Det andre prioriterte klimaprosjektet, er offshore vindkraft. Dette er per i dag en meget kostbar kraft. Nå er det første pilotprosjektet etablert på norsk sokkel og under pandemien vedtar EU at kostnadene på utslipp av klimagasser skal økes til 2000 kroner per tonn utslipp frem mot 2030. Insentivene for oljeselskapene med høye utslipp på sokkelen, blir da sterke for å innovere og få ned utslippskostnadene.

Det tredje prioriterte området er utvikling av hydrogen. Dette vil trolig bli et viktig utslippsfritt drivstoff for større kjøretøy, for båttrafikken og kanskje andre transportmiddel. Det er litt mer åpent om Norge har komparative fortrinn på dette feltet til at vi her kan utvikle oss til å bli en stor produsent.

Vi har lenge produsert hydrogen basert på elektrisitet. Vi vet ikke om det blir kostnadseffektivt å produsere hydrogen av naturgass og rense karbon og frakte den på sokkelen for lagring der. Vi vet ikke om det er andre store gassfelt globalt som her har fortrinn. Under pandemien er det prioritert å satse mer på hydrogen hvor risikoen er betydelig.

Vi har flere større selskaper som sikter mot å bli globale aktører av disse grønne produktene. Equinor satser strategisk på alle tre områder.

I Norge startet vi tidlig på 90-tallet å bygge opp en norsk solcelleindustri. Rec hadde en markedsverdi på 125 milliarder kroner på børsen i 2008. Så prioriterte Kina å bygge opp en solselleindustri i sine femårs planer. Da falt prisene kraftig og produksjonen i Norge ble nedlagt. Anleggene i Norge er senere gjenåpnet med nye eiere. Dette er et eksempel på et felt hvor vi ikke har komparative fortrinn og hvor produksjonen er enkel. Det er det er lett å imitere produkter som ikke kan patentbeskyttes, kan det være vanskelig å få til vedvarende produksjon i Norge.

Det er umulig på forhånd å peke ut hvem som blir vinnerne i markedet i dette globale markedet

Midt på 90-tallet startet vi produksjon av elbilen Think i Norge. Staten var en viktig aktør med økonomisk støtte til utviklingen ved at elbileierne ikke betalte skatt på kjøp og bruk av Think. Eventyret var over tidlig på 2000-tallet. Men nå bestemte politikerne at de gunstige skattereglene skulle opprettholdes for alle som kjøpte en importert elbil.

Begrunnelsen for dette var at det ville bidra til utvikling av elbilproduksjonen og bli god klimapolitikk for Norge. Nå nyter forbrukerne fordelene av denne politikken og halvparten av bilene som kjøpes nå er elbiler. Vi er også på god vei til å utvikle infrastrukturen med ladere over hele landet.

Kvaliteten på elbiler er blitt veldig mye bedre. I EU subsidierer de sin elbilindustri. Når også Kina gjør sitt inntog i dette markedet, øker konkurransen, prisene reduseres og kvaliteten øker. Norske forbrukere blir vinnerne. Etter hvert vil staten også kunne innføre mer normale skatter på elbilen både ved kjøp og bruk og dette vil kunne bli god klimapolitikk.