Hvor uavhengig er sentralbanken egentlig?
J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter
SYNSPUNKT: Det er blitt hett i samfunnsdebatten rundt hvem som skal bli ny sentralbanksjef. Nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, skal visst være en het kandidat. Magne Lerø skriver på lederplass i Dagens Perspektiv torsdag 11. november at vicesentralbanksjef Ida Wolden Bache neppe vil søke hvis hun opplever at regjeringen ønsker Stoltenberg. Lerø mener Bache er bedre kvalifisert, noe Elin Ørjasæter også mener påfølgende dag i Nettavisen.
Dette er altså det det skal handle om, den første kvinne som sentralbanksjef i Norge. Det er forsåvidt riktig at hvis det er en kvinne som er den beste for jobben, bør hun få den. Men vi kan være sikre på at dersom det blir henne, ville dette bli markert i mediene som en stor milepæl. Problemet er at det er underordnet.
Et annet moment som er trukket frem i debatten om Stoltenberg og sentralbanken, er sistnevntes uavhengighet. Som Lerø er inne på, har flere trukket frem mulighetene for at sentralbankens uavhengighet vil komme i tvil dersom Stoltenberg blir utnevnt. Lerø selv mener at Stoltenberg kommer til å være opptatt av å markere at sentralbanken ikke er et underbruk av regjeringen.
Dette leder oss til det vi ikke snakker om. Det er mange former for uavhengighet. Vi kan forenkle og redusere dette til måluavhengighet og operasjonell uavhengighet.
Måluavhengighet er når sentralbanken har stor grad av uavhengighet i fastsettelse av målene for pengepolitikken. En slik uavhengighet kjenner vi fra den amerikanske sentralbanken. For den norske sentralbanken fastsettes målene for pengepolitikken, dvs. mandatet, av Kongen i statsråd. Dette vil si at det er fastsatt av det vi ofte kaller politiske myndigheter.
Den amerikanske sentralbanken har også et mandat, men det er vidt nok til at man kan si at banken har måluavhengighet.
Operasjonell uavhengighet er når sentralbanken har uavhengighet i spørsmål om virkemidlene for å oppnå de målene. En slik uavhengighet har Norges Bank.
Dersom Stoltenberg får jobben, kommer den påfølgende debatten til å handle om kvinnen som ikke fikk jobben, og en uspesifisert uavhengighet. Dersom Bache får jobben, kommer det til å handle om den fantastiske milepælen som er nådd ved at vi har fått den første kvinnelige sentralbanksjefen.
Så kommer mantraet om at sentralbanken er uavhengig til å fortsette. Det kommer til å fortsette uten nærmere spesifikasjon. Det kommer til å bli hevdet at pengepolitikken ikke er politisk, men den er det, per definisjon. Pengepolitikken kommer til å fortsette å være hevet over politisk debatt. Fra tid til annen kommer det til å være debatt blant økonomer om hva sentralbanken bør gjøre, og om den har gjort det riktige. Men systemet kommer til å være skjermet for debatt i medstrømsmediene.
En slik skjerming finner sted på tross av at politikerne er fullt ut ansvarlig for et pengepolitisk mandat som foreskriver utvanning av pengeverdien over tid. Politikerne slipper unna ansvar for en aktivainflasjon som skaper forskjeller. De slipper unna ansvar for at gjeld i seg selv lønner seg. De slipper unna ansvar for at småsparere føler seg tvunget ut i risikoinvesteringer for å opprettholde verdien av sine sparemidler. De slipper unna ansvar for konsekvensene av at boblene oppstår og sprekker. De slipper unna ansvar for at «gevinster» som egentlig bare er opprettholdelse av pengeverdi, beskattes som om de var reelle gevinster. Politikerne slipper unna ansvar for alt som har med pengepolitikken å gjøre, på tross av at de fastsetter målene.
Det er behagelig at pengepolitikken er hevet over politisk debatt. Det er behagelig at debatten isteden kan handle om sikring av en uavhengighet som ikke spesifiseres, men som egentlig er begrenset og spesifisert, og om en kvinne burde få jobben.
Hvor lenge skal de behagelig få skyve denne uavhengigheten foran seg?