Etter at vi har slettet Facebook: Hva er fremtidens internett?

Natalia Kucirkova er professor ved læringsmiljøsenteret ved UiS.

SYNSPUNKT. Ifølge Datatilsynets konklusjon om at Facebook ikke har tilstrekkelig innebygd personvern, har en rekke offentlige organer slettet Facebook-sidene sine. Selv om rapporten og anbefalingene handler om offentlige organisasjoner, påvirker situasjonen direkte privatpersoners bruk av sosiale media – og faktisk bruk av hele internettet.

Det er mange teknologiske, juridiske og etiske  uavklarte spørsmål her: dersom offentlige aktører ikke er på Facebook, hvordan sikrer vi at fakta når frem til de som neppe abonnerer på nasjonale aviser eller leser aktørenes digitale nyhetsbrev? Det åpenbare problemet er at vi ikke har en alternativ kommunikasjonsplattform som er stor nok til å umiddelbart erstatte Facebook.

Offentlige organer har brukt år på å skape et publikum rundt Facebooksidene sine. Hvis de forlater plattformen, mister de viktig publikum. Det har konsekvenser for hvem de holder informert, men også mot hvem de kan nå med sine betalte annonser. Facebooks presise kategorisering fungerer veldig bra for betalt reklame – det er ingen hemmelighet at norske politikere har benyttet seg av Facebooks annonser i stor grad. Influensere, og også små ukjente aktører kan nå sitt ønsket publikum med et enkelt klikk. Hva vil erstatte en slik målrettet digital markedsføring hvis vi forlater Facebook/Instagram/Google?

Den urovekkende årsaken til hvorfor vi sitter fast i komplekse debatter er at dette problemet ikke er unikt for Facebook. Problemet er algoritmer som driver mest parten av dagens Internett - antidemokratiske, skadelige og hemmelighetsfulle algoritmer er bak de mest populære websidene som vi alle bruker hver dag. Hvis vi vil endre situasjonen, må vi endre hele Internettet. Det høres ut som en for stor utfordring, men den er ikke uoverkommelig.

Problemet er faktisk en gylden mulighet for regjeringen til å komme med en visjonær strategi for en gradvis endring av bruk av internett i Norge. Det er eksempler fra andre land på hvordan tiltak kan implementeres, og det er flere forskningsstudier og kommersielle eksempler som viser mulige alternativer. I første omgang trenger vi en lovgivning som tar for adresserer algoritmene bak Facebooks og andre webløsninger vi bruker til daglig.

Internasjonal empiri viser at vi trenger en lovgivning (eller retningslinjer) for å håndtere disse fire hovedproblemene:

Vi må forby bruk av algoritmer som misbruker psykologiske prinsipper om overtalelse til kommersiell gevinst. Dette gjelder hovedsakelig overtalelsesprinsipper som fører tilendret adferd. Prinsippene er implisert i gjentatt, impulsiv og vanedannende atferd. Forbrukerrådets forbud mot reklame basert på sporing og profilering er et bra utgangspunkt. Det må utvides til sosiale medieplattformer, online spill og apper som bruker sporing og profilering for å få brukernes oppmerksomhet og avhengighet til sine plattformer.

Vi må kombinere personalisering med variert innhold. De nåværende algoritmene tilpasser generisk innhold til individuelle brukere. De bruker personopplysninger (for eksempel søke- og nettleserhistorikk eller Likes fra sosiale medier) for å tilpasse innholdet til det som er mest interessant for hver enkelt bruker. Denne personaliseringsprosessen er vesentlig til å få tilgang til den mest relevante informasjonen. Men uten en tilsvarende mekanisme som utvider tankegangen vår med alternativt innhold ender vi opp i ekkokammer med folk som har lignende synspunkter.

Vi trenger forskriften som sørger for at personalisering kombineres med det som vi kaller «pluralisering» i forskning (diversifisering av innhold). Dette er spesielt viktig for læringsplattformer og nyhetsnettsteder fordi vi ikke kan stole på at enkeltpersoner målrettet søker etter informasjon som utfordrer deres syn.

Vi må endre algoritmer som eksponentielt samler inn data uten et klart stoppunkt. Hvert klikk eller trykk på nettet er et datapunkt, og de nåværende algoritmene er designet for å samle inn mer og mer informasjon om den enkelte brukeren. Mer oppfattes som «bedre» i næringslivet - jo mer data algoritmene har om oss, desto mer presist kan de tilpasse innholdet til oss.

Slik presis match fungerer bra for datingapper eller for shoppingkuponger. Men mer og mer data reduserer enkeltpersoners evne til å ta beslutninger om egne valg. De største konsekvensene av såkalt eksponensiell datafikasjon kan vi derfor se hos dem som trenger støtte med sine valg- for eksempel barn eller sårbare voksne.

Vi må utøve reell konkurranse i forhold til de største amerikanske plattformene som kontrollerer verdens informasjon og kommunikasjon. Ingen har knekt koden til Google eller Facebook fordi de er bevisst hemmelighetsfulle. Deres algoritmer utvikles, oppdateres og endres bak lukkede dører. Det betyr, blant annet, at Google kan bestemme hvilke nettsteder som prioriteres i søkeresultatene og hvilke nettsteder som kan tjene penger på innhold som bryter med «veletablert vitenskapelig konsensus rundt eksistensen og årsakene». Med andre ord betyr det at Google selv kan bestemme hvem som tolkes til å holde sannheten..

Monopolet betyr også makt over privat kommunikasjon og de dype sosiale konsekvensene når kommunikasjonsplattformer ikke fungerer. Da WhatsApp, Facebook og Instagram var nede i flere timer mandag 4. oktober, kunne millioner av familier og venner ikke ta kontakt med hverandre. Stresset ved ikke å kunne nå dine nærmeste er et kort skritt fra frykt og mulighet for manipulasjon.

Kort fortalt- problemet med det nåværende Internett er for stort for å bli løst med kosmetiske endringer. Reaksjonen om å ikke bruke den ene eller den andre plattformen kan signalisere viktigheten av problemet, men den vil ikke fikse problemet. Regjeringen har nok av grunner - og mulighet til - å ivareta en demokratisk, kollektiv og deltakende utforming av Internett slik vi ønsker det. Vi kan ikke fortsette med en kommersiell modell for kommunikasjon og informasjon dersom vi vil beskytte de sårbare. Det er på tide å handle.