Gambler med tilliten

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | I valgkamper er reglene for politisk oppførsel litt annerledes enn ellers.

Det er lov å komme med tøffere og mer sleivete kritikk av politiske motstandere enn det som er vanlig, og det tas høyde for at partiene i innspurten kommer opp med forslag eller utspill som under normale omstendigheter ville blitt bedømt som manipulerende – rett og slett som billig valgflesk.

Valgkampen i gang

I år virker det som om opposisjonspartiene har bestemt seg for en skikkelig langspurt. Sluttfasen av valgkampen er her allerede og det er dens spilleregler som gjelder. Årsaken er at det står ekstra mye på spill for flere av partiene.

Både Frp og Ap kjemper intenst for å hindre historisk elendige valg, mens Senterpartiets vekst på meningsmålingene har vært så solid at det ikke lenger er noen av dets motstandere som tør å tro at nedturen nå står for døren.

Legger vi til at koronakrisen skaper tvil om hvilke muligheter det vil være for å drive valgkamp i sommer, er det forståelig at partiene satser på langspurt. Valget kan i større grad enn vanlig bli avgjort før sommeren starter, og mens Stortinget er samlet.

Når Ap og Sp i tiden fremover skal konkurrere om å lansere forslag som ser fine ut i valgkampen, må de passe på at de ikke er så gode og dyre at statsministeren sier nei og at FrP lager krise

Statsminister Erna Solberg har innsett realitetene. Da hun onsdag formiddag ble spurt av pressen om å kommentere opposisjonspartiene ulike forslag om å redusere fergeprisene, svarte hun at det er «sånn politikken er for øyeblikket. Man konkurrerer så hardt at valgløfter for neste fireårsperiode skal gjennomføres i februar i år».

Deretter fulgte hun opp i et intervju med Norsk Telegrambyrå (NTB) med å si at hun ikke kan gjøre noe med situasjonen. Dersom opposisjonspartiene danner et flertall for å gjennomføre valgløfter allerede før valget er holdt, blir det slik.

Hun vil for eksempel ikke si nei til å halvere fergeprisene, selv om hun mener at det bør vedtas i en ordinær budsjettprosess og ikke som et resultat av enkel overbudspolitikk i Stortinget i februar.

Statsminister på sidelinjen

Statsministeren tar åpenbart feil, når hun fremhever sin maktesløshet. Det er regjeringen som skal gjennomføre politikken, og hun har et ansvar for helheten i det som gjøres. Dersom hun mener det er feil å halvere fergeprisene uten å vite hvordan et slikt valgløfte skal finansieres, kan hun nekte å gjøre det. Da må stortingsflertallet aktivt kaste henne som statsminister for å få viljen sin.

Erna Solberg viser ingen tegn til å utøve den makten hun faktisk har. Hun velger i stedet å stille seg på sidelinjen sammen med oss kommentatorer. Det er forståelig, men farlig både for henne, Høyre og for landet. Hun gambler på at velgerne vil avsløre opposisjonspartienes spill, og at de vil betrakte henne som den rolige politiske lederen som hever seg over dette spillet.

Risikoen hun løper er todelt: Den ene dreier seg om at det i økende grad vil bli stilt spørsmål om hvorfor hun ikke stanser spillet. Hun og Høyres stortingsgruppe blir aktører – enten de vil det eller ikke. Det ser rart ut, dersom partiet for mange ganger gjør slik det i det siste har gjort i sakene om forlengelse av permitteringsordningen og utbetaling av feriepenger til de som får dagpenger.

I det ene øyeblikket er Høyre-politikerne kraftig i mot, i det neste øyeblikket ser de at de får flertallet mot seg og snur trill rundt.

Den andre risikoen er knyttet til økonomisk ansvarlighet. Forslaget om reduserte fergepriser kommer ganske sikkert til å bli fulgt av andre kostbare forslag fra opposisjonen. Dersom statsministeren mange ganger godtar at Stortinget øker statens utgifter uten å tenke på hvordan det skal betales, vil siste rest av det ansvarlige styringspartiet Høyre være borte.

Morken bunnplanke?

Når dette er skrevet, er det lett å forstå hvorfor statsministeren velger å være kommentator. Slik situasjonen er i Stortinget nå, aner hun ikke hva som ville ha skjedd, dersom hun satte hardt mot hardt i en enkeltsak. Helt siden 2013 har hun i de verste kriser kunnet stå på en fast bunnplanke. Hun har visst at verken Frp, KrF eller Venstre har sett det som aktuelt å sette inn Jonas Gahr Støre som statsminister.

Den bunnplanken er på ett vis like sikker nå som før. Frp vil fortsatt ikke gjøre Ap-lederen til regjeringssjef, men det kan hende at Frps stortingsgruppe i en gitt situasjon vil se seg tjent med kaos. Det aller mest dramatiske med partiets raske fall på meningsmålingene er at stortingsgruppen ikke er i nærheten av å bli enige om hvordan det skal stanses.

Noen mener det var feil å støtte regjeringen i budsjettforhandlingene i høst, andre mener det var galt å alliere seg med de andre opposisjonspartiene i januar. Atter andre mener oppgjøret med de såkalt nasjonalkonservative var riktig, andre mener det var galt.

Uenigheten internt gjør at partiet blir uforutsigbart. Høyres strateger aner ikke om Frp i en gitt situasjon faktisk vil ønske å skape regjeringskrise – ikke fordi de vil ha Gahr Støre som statsminister, men fordi de vil vise velgerne sine at de ikke er haleheng til noen, og at de er villig til å gjøre absolutt alt for å få sine viktige saker igjennom.

Uforutsigbarheten er like vanskelig å forholde seg til for Arbeiderpartiet og Senterpartiet. De risikerer å bli spilt med. Frp kan kaste seg på deres forslag for å konstruere regjeringskrise. Verken Støre eller Trygve Slagsvold Vedum ønsker krise og kaos rett før valget, men samtidig kan det oppstå situasjoner der det ikke er lett å komme seg unna Frps omfavnelser. Når Ap og Sp i tiden fremover skal konkurrere om å lansere forslag som ser fine ut i valgkampen, må de passe på at de ikke er så gode og dyre at statsministeren sier nei og at FrP lager krise.

Det kan rett og slett bli en ganske vanskelig senvinter og vår for alle partiene. De eneste som virkelig kan glede seg er de politiske journalistene. Det kan bli mange spektakulære drama å dekke.

Det igjen er høyst sannsynlig dårlig for landet. Dersom det dannes et inntrykk av at partiene er mer opptatt av spill enn av de enkelte politiske sakene, går tilliten til politikken ned. Det å snakke om politikerforakt i Norge er på en måte galt, ettersom det her i landet er større tillit til politikerne enn i veldig mange andre land. De fleste politiske ledere oppfattes som hardtarbeidende og grunnleggende ansvarlige. Historien har vist hvordan de til syvende og sist ender med å finne samlende løsninger, selv om de har vært kraftig uenige i forkant.

Samtidig er begrepet «politikerforakt» også nyttig for å beskrive en utvikling. Dersom et økende antall velgere oppfatter at politikerne bare er opptatt av spill og egeninteresse, øker politikerforakten.

Sannsynligheten er ganske høy for at det vil skje i Stortinget denne vinteren og våren.