Frps kulturkrig

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | «Tommelen vender tilbake», skrev Dagbladets kommentator Geir Ramnefjell denne uken etter at det var blitt kjent at Sylvi Listhaugs tidligere rådgiver Espen Teigen er hentet tilbake som Frps pressesjef.

Teigen var sentral i arbeidet med å bygge opp Listhaugs Facebook-profil for noen år siden, og han var trolig også den som skrev oppdateringen som førte til at Listhaug måtte gå av som justisminister. De fleste vil huske påstanden om at «Ap er mer opptatt av å beskytte terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet».

Ramnefjell spiller i sin kommentar på at topp-politikernes nære og fortrolige rådgivere ofte kalles for politikerens lillehjerne, men i Listhaugs/Teigens tilfelle er det deres felles forståelse av hvordan man skal taste akkurat passe provoserende meldinger på sosiale medier som er viktig. Med tomlene på telefonen skal det sendes ut meldinger om alle de andre partienes politiske korrekthet og om Frps vilje til å slå ring om den sunne og folkelige fornuft.

Upassende kulturkrig

I det som egentlig ganske upassende beskrives som et forsøk på å føre en kulturkrig skal Frp stanse «tullete» forslag om at nye veier i Bergen heretter bare kan bli oppkalt etter kvinner, og at Oslo-politikerne vil blande linser inn i kjøttkakene som serveres på sykehjemmene.

I seg selv er disse sakene små, men de inngår i et større bilde: Når Fremskrittspartiet tar avstand fra små tiltak som er ment for å bedre likestillingen, motvirke rasisme og gjøre folks livsstil litt mer klimavennlig, sender det også et tydelig signal om at disse sakene ikke er spesielt viktige for partiet. Frp kunne ha adoptert et slagord fra et annet parti: Det skal bry seg om «virkelige problemer for virkelige folk».

Sylvi Listhaug skal være den som tar seg av kulturkrigen, mens nestleder Ketil Solvik-Olsen sammen med noen utvalgte parlamentarikere skal profilere høyrepartiet Frp

Det er Høyre som har brukt det slagordet i de siste årene, men Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er nok misunnelig. Hans stadige utfall mot Oslo-eliten spiller på det samme. Den politiske eliten i de store byene – spesielt hovedstaden – er ikke i kontakt med vanlige folk, og bryr seg derfor heller ikke om deres problemer.

Det er Senterpartiets og Høyres velgere Sylvi Listhaug ønsker å ta tilbake ved å hente frem igjen sin gamle profil som kulturkriger. Lykkes hun med å lokke tilbake velgere fra Sp, har ikke det bare betydning for Fremskrittspartiet, men også for de tre andre borgerlige partiene. Frp må øke sin oppslutning med mange prosentpoeng for at det skal være mulig med gjenvalg for den blå koalisjonen i høst. Veksten må også i liten grad skje på bekostning av Høyres oppslutning.

2025 er det store målet

Meningsmålingene i de siste ukene tyder ikke på at Frp lykkes i særlig grad med å hente velgere over den politiske midtllinjen. Selv om partiet er på en meget svak stigende kurs, så virker det foreløpig som om Høyre er like sårbart som Sp for deres mulige fremmarsj. Ser man på gjennomsnittsmålingene nettstedet pollofpolls lager, er det påfallende hvordan Høyre og Sp har falt i akkurat samme takt de siste ukene.

Det bekymrer nok ikke Frp-strategene seg særlig for. De lar det ikke være noen tvil om at de ønsker seg valgnederlag for de blå til høsten. Det uttrykte målet for den nyvalgte Frp-ledelsen er å bygge opp partiet frem mot neste stortingsvalg i 2025.

Den oppbyggingen skal skje fra posisjonen som rent og rankt opposisjonsparti. Da er det en forutsetning at den borgerlige koalisjonen ikke får flertall i det nye Stortinget. Skulle det skje, vil dagens regjering fortsette, mens Frp formelt vil være i opposisjon.

Samtidig vil Sylvi Listhaug hele tiden bli møtt med forventninger om at Frp skal være et slags støtteparti for Solberg-regjeringen – rett og slett fordi det er utenkelig for partiet å innsette Jonas Gahr Støre som statsminister.

Det er dette som er situasjonen i Stortinget i dag. Frp vil være et fristilt og rakrygget opposisjonsparti, men ender stadig opp med enten å være et støttehjul for Solberg-regjeringen eller å havne i et ubehagelig kompaniskap med alle de rødgrønne partiene.

I januar var Frps stortingsgruppe så frustrert over situasjonen at det ble fattet et vedtak om at Frp i resten av stortingsperioden ikke skulle forhandle om kompromisser med noen andre partier. Frp skulle stemme for det det er for og mot det det er mot.

Christian Tybring-Gjedde følte neppe at det var det han gjorde da han onsdag ettermiddag sto sammen med representanter for alle de andre opposisjonspartiene og fremførte knallhard kritikk mot regjeringen i Bergen Engines-saken. Han har tidligere mer enn antydet at saken burde føre til mistillit mot regjeringen, men endte opp med å stille seg bak en kritikk som er litt mildere.

Frps stortingsgruppe var åpenbart ikke interessert i å lage krisestemning i Stortinget. Den ser seg ikke tjent med at det blir et spill om regjeringsmakt så kort tid før valget. Dermed legges det føringer også for mange av de andre sakene som behandles i Stortinget denne våren. Regjeringspartiene vet nå at Frp på en eller annen måte kommer til å forhandle, dersom det er nødvendig for å unngå regjeringskrise. Partiet er igjen i ferd med å bli rimelig forutsigbart.

Dobbeltprofil i valgkampen

Forutsetningen er at utviklingen på meningsmålingene går i riktig retning i ukene fremover. Både stortingsgruppen og Sylvi Listhaug må tro at det vil fungere med en dobbeltprofil i valgkampen. Partiet vil både bli forbundet med at det er et relativt ansvarlig og konstruktivt høyreparti og at det er det ene partiet som står opp mot den politisk korrekte eliten.

Sylvi Listhaug skal være den som tar seg av kulturkrigen, mens nestleder Ketil Solvik-Olsen sammen med noen utvalgte parlamentarikere skal profilere høyrepartiet Frp. Det kan kanskje fungere frem mot valget.

Lenger enn det tør ikke Frp-strategene å tenke akkurat nå. Etter valget aner jo ingen hva slags stortingsgruppe Frp kommer til å få. Dersom partiet gjør det ordentlig dårlig, kan det ha en dobbelt negativ effekt. Stortingsgruppen blir mye mindre, men den vil også bli mer tilfeldig sammensatt. Får partiet lav oppslutning, ryker nemlig mange av direktemandatene fra fylkene, mens det blir kompensert av noen flere utjevningsmandater.

De kan komme inn fra fylker som har brukt nominasjonsprosessene sine til å vrake partiledelsens ønskekandidater. Eksempelvis stiller Aust-Agder med en førstekandidat som ingen i Frp vet noe særlig om. Han fremhever som en av sine fremste fordeler at han «ikke har vandret i de politiske gangene i tiår».

Og bare for å ha nevnt det. I de siste meningsmålingene fra Innlandet ligger Carl I. Hagen an til å erobre et utjevningsmandat fra Oppland.