Frp sliter mer enn Ap

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Forrige helg var det brannslukking i Arbeiderpartiet. Meningsmålingen i Nationen og Klassekampen, som ga dem 17,5 prosents oppslutning, viste at partiets fall slett ikke trenger å stanse ved 20-prosents-grensen.

Det kan hende partiet er i det samme frie fallet som en del av de andre europeiske sosialdemokratiske partiene har vært.

Ulmebrann

Når målingen i tillegg ble fulgt opp av at partiveteran Torbjørn Berntsen etterlyste en umiddelbar debatt om partiledelsen, kom reaksjonene umiddelbart. LO-lederen brukte søndagen på å sende ut en støtteerklæring til Jonas Gahr Støre.

Den tidligere LO-lederen, Yngve Hågensen, fikk hjelp fra Støres folk til å skrive en kronikk i VG der Støre lovprises og sammenlignes med Olof Palme. I starten av uken kastet sentrale Ap-folk seg over tastaturene for å skrive støtteerklæringer til sin egen leder.

Alt tyder på at det som kanskje var en ulmebrann ble slukket. Når mediene etter en ukes arbeid ikke har funnet noen aktive Ap-folk som vil følge opp Berntsens etterlysning av en lederdebatt, kommer den ikke. Det er for kort tid igjen til valget.

Dessuten har Jonas Gahr Støre ingen opplagt etterfølger. Oslos byrådsleder Raymond Johansen har styrket seg som mulig arvtager i løpet av koronaperioden, men han skal etter planen ikke inn på Stortinget. Dersom han skulle utfordre Jonas Gahr Støre, måtte Oslo Ap innkalle til nytt nominasjonsmøte slik at Johansen kunne ha kommet på topp av stortingsvalglisten.

Det kan selvfølgelig fortsatt skje, dersom meningsmålingene de neste ukene viser at Ap er i et fall man ikke vet hvor vil slutte, men sannsynligheten er ganske liten. En meningsmåling som kom på TV2 mandag ga et lite løft for partiet, men så kom det en ny nedtur i Opinions måling for Dagsavisen og A-pressen denne torsdagen.

Gjennomsnittet av målingene som er tatt opp denne måneden viser at partiet ligger akkurat under 20-prosents-streken.

Likevel er det mest sannsynlige fortsatt at Jonas Gahr Støre blir sittende lenge. Ikke fordi Ap kommer til å gjøre et godt valg, men fordi Sps fremgang vil sikre at partiet kommer i regjering.

Selv om Sp skulle bli litt større enn Ap, er det mest sannsynlig at Støre blir statsminister, og da får han muligheten til å oppleve det samme som Erna Solberg har gjort: Blomstring etter nesten fem års kamp mot elendige meningsmålinger og med demotiverte partikolleger.

Verre for Jensen

Det er verre stelt for Siv Jensen. På TV2-målingen mandag nådde Frp et nytt lavmål på 7,5 prosent. Det ble nesten ikke kommentert i mediene, fordi alle på det tidspunktet var opptatt av Støre og Ap. Det elendige resultat kom i en situasjon der det er heftige debatter internt i Fremskrittspartiet om politikk og verdisyn.

Partiledelsen beslutning om å fjerne såkalt nasjonalkonservative politikere i Oslo, og å sette fylkeslaget under administrasjon, har store nasjonale ringvirkninger.

Både positive og negative. I stortingsgruppen og i mange fylkeslag er det stor glede over at partiledelsen har ekskludert Geir Ugland Jacobsen.

Som leder av Oslo Frp bidro han til å tegne bildet av et parti som «bare» er opptatt av å kritisere islam og globalisering, og som knytter seg tett opp til Donald Trump. Spesielt på Vestlandet erfarte Frp-lederne at dette bildet virket som en effektiv sperre mot å rekruttere nye velgere.

Også i stortingsgruppen er det mange som mener at det nå burde være mulig å hente mange velgere fra et Høyre som etter deres mening blir grått og for sentrumsorientert i samarbeidet med KrF/Venstre.

Mange misfornøyde Høyre-velgere liker det pragmatiske høyre-orienterte Frp, men de vil ikke vedkjenne seg islam-kritikere og såkalte anti-globalister.

Siv Jensen har rett og slett lite å se frem til – annet enn det tidspunktet der hun er nødt til å gi seg som Frp-leder

Dem er det en god del av i dagens Fremskrittsparti – ikke bare i Oslo, men i mange andre deler av partiet. Noen av dem melder seg nå ut, eller de blir passive.

Det er bare et halvt parti som går noenlunde entusiastisk inn i valgkampen, og den entusiasmen holder seg bare, dersom meningsmålingene viser at det var riktig av Frp-ledelsen å fjerne den lovlig valgte ledelsen i Oslo.

Dette er årsaken til at Siv Jensen akkurat nå er ekstra truet av dårlige meningsmålinger. Frp har vært noen desimaler lavere på gjennomsnittet av målingene tidligere, men det har vært i en situasjon der et samlet parti har tolket resultatene som en reaksjon mot regjeringssamarbeidet. Virkelighetsforståelsen har i hvert fall på overflaten vært ganske lik.

Nå vil enhver dårlig måling bli tolket i stikk motsatt retning av de to fløyene i partiet. De nasjonalkonservative vil si at velgerne forlater dem på grunn av Siv Jensens utrenskninger, de pragmatiske og klassisk høyre-orienterte vil si at det er alt bråket rundt eksklusjonene som gjør at velgerne holder seg unna for en periode. De vil hevde at alt kommer til å bli bra igjen, bare støyen fra Oslo forsvinner.

Siv Jensen er avhengig av at det skjer. Hennes muligheter til å komme i en helt ny situasjon etter valget er små. Dersom det i det hele tatt skal være mulig for Erna Solberg å bli gjenvalgt til høsten, må begge mellompartiene høyst sannsynlig komme over sperregrensen. Da vil de fortsette å være vippepartier med stor makt og Frp må fortsette å være opposisjonsparti.

Ettermæle

Siv Jensen har rett og slett lite å se frem til – annet enn det tidspunktet der hun er nødt til å gi seg som Frp-leder. Frp-lederen er definitivt ikke blant de mest selvopptatte lederne i norsk politikk. Likevel er erfaringen at absolutt alle politikere blir mer og mer opptatt av sitt eget ettermæle, etter hvert som tiden nærmer seg for at de må gå av.

Da Jensen overtok som leder etter Carl I. Hagen i 2006, hadde partiet en oppslutning på over 20 prosent. I glansdagene tippet meningsmålingene over 30-prosents grensen. Det er i hovedsak de politiske konjunkturene som er årsaken til at Fremskrittspartiet i dag ligger veldig langt unna en slik oppslutning.

Uansett hvem som hadde ledet partiet, er det grunn til å tro at det ville ha vært umulig å holde oppslutningen på nivået i den lange sluttfasen av Hagens formannstid.

Slike nyanseringer er det ikke alltid plass for når et ettermæle skal skrives. Siv Jensen står overfor den skjebnen at hun blir stående i historien som den som overtok et 20-prosents parti, og leverte et ti-prosents parti videre til sin etterfølger.

Det vil være dypt urettferdig for en partileder som gjorde en stort sett meget god jobb som finansminister og som i alle år sjonglerte Frps ulike fløyer på en slik måte at de aller fleste holdt seg inne i partiet. Men historieskrivingen kan ofte være nesten like urettferdig som politikken selv.