EU-regler utformet for varer, ikke tjenester

Stein Reegård er tidligere sjeføkonom i LO.

SYNSPUNKT. Jeg møter mange som med hoderysten har møtt enkeltsaker der EØS-regler påstås å ligge bak. Hvor kommer det fra?

Ofte mangler forståelig forklaring fra de som er budbringere om lov og rett. Vi kjenner litt på samme følelse som kan oppstå i møte med parkeringsfirmaer eller andre som må eller kan tillate seg litt enkel rigiditet uten å måtte begrunne noe særlig.

Jeg møtte denne problemstillingen til fulle som medlem av Hjelmeng-utvalget som utarbeidet rapporten «Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører». Utvalgets flertall foreslo å skattlegge og eventuelt nedlegge kommunale tilbud som ikke går med bedriftsøkonomisk overskudd.

Bakgrunnen var at det gjennom rettspraksis i EU hadde blitt en avsporing på 1990-tallet. Da ble også velferdstjenester i overdreven grad utfordret av en handelsregel (artikkel 61 i EØS-avatalen) etablert for noe helt annet: Å sikre frihandel for industri og kull den gang EU (EEC) ble etablert.

Denne utglidningen var for lengst snudd i EU da Hjelmeng-utvalget i 2018 ville dra den enda lenger hos oss som EØS-medlem. Forslagene om vidtgående inngrep i kommunale tjenestetilbud ble imidlertid «parkert» også fra den norske regjerings side. Det skjedde etter at KS fikk levert en samfunnsanalyse av forslagenes prisutslag for bruk av svømmehaller og kanskje til og med SFO og kulturskole.

Prosessen rundt Hjelmeng-utvalget viser at det er viktig å fremme «riktig» bruk av handlingsrom i ofte uklar praktisering av internasjonale avtaler.

Jeg prøver å «trøste» med noen runde tall for å forklare at slike rare forslag kan oppstå. De sier mye om hvordan økonomi og samfunn endres. Og de viser at den aktuelle handelsregel som EØS følger ble laget for en ganske annen økonomi enn i dag.

• Tjenesteyting (helse, omsorg, undervisning, transport, finans): 1950: 40 %, 2020: 80%

• Vareproduksjon (landbruk og industri): 1950: 60 %, 2020: 20%

Det har blitt halvannen million FLERE jobber i tjenestenæringene, mens det har blitt en halv million FÆRRE i landbruk og industri!

Vi forklarer hvorfor senere. Det sentrale her er at den grunnleggende EU- og EØS-jussen ble formet i 1950-tallets virkelighet og ofte ukritisk overført på tjenesteområdet.

EUs viktigste praktiske oppgave helt fra starten og fram til i dag har vært å fremme handel mellom land i Europa. I første omgang mellom de seks geografisk mest nærstående kontinentale land. Også Norge ble omfattet av denne prosessen i 1960 gjennom EFTA. Det var en «lillebror til EU» med åtte land beliggende litt mer «perifert» sør og nord i Europa. Og det var handel med varer det primært dreide seg om i begge institusjoner.

Den grunnleggende EU-jussen ble formet i 1950-tallets virkelighet og ofte ukritisk overført på tjenesteområdet

Det uheldige for norske kommuner er at denne handelslogikken, lagd for industri og kullgruver, i uheldig grad ble overført på tjenester. Kommuners drift av idrett, kultur og velferd ble gjenstand for samme type problematisering som når staten gir subsidier til industri og kullproduksjon. Fortsatt verserer bryderi og overdreven bruk av regler, der EU har fremmet mer fornuftig praksis.

Hva var det som lå bak denne overivrige praksis? For det første «glemte» man at EU- regler for indre marked og dermed EØS skal gjelde grensekryssende aktivitet. Den nasjonale økonomi skal landene regulere selv. Man "fortrengte" også at tjenester er noe annet og mer mangfoldig enn varer. Tjenester kan, med noen viktige unntak, i praksis sjelden sendes, legges på lager eller transporteres. Vi må reise dit de er, eller leverandørene må komme til oss.

Litt mer forklaring av hvordan «uføret» har oppstått er at tjenesteytingen vokser så ubønnhørlig. Det skyldes en kombinasjon av:

• Spesialisering: både i næringer, stat og kommune, der virksomhetene kjøper inn stadig mer av det en tidligere «gjorde selv»: der man hadde egne biler, vakt, renholdere, IKT, fagekspertise og kontor- og tekniske tjenester av ulike slag

• Økt levestandard: som brukes mer på tjenester til hus og hjem, reiser, restaurant¬besøk, men også tjenester i Norge mest organisert av det offentlige, som utdanning, helse og ikke minst omsorg for helt unge og gamle

Så til handelsreglenes «avsporing» med tanke på offentlige tjenester. Det startet med den forestilling at handel med tjenester måtte kunne behandles med samme handelslogikk som for varer. Dernest det faktum at tjenester som er statlige eller kommunale bla. i nordiske land også var å finne i kommersiell leveranse i noen andre. Det ble konflikt mellom handel med tjenester og «løftet» om nasjonal styring av stat og kommunes rolle.

Det var først på 1990-tallet at internasjonalisering av stat og kommunes tjenester i særlig grad ble et EU-tema. Samtidig var da også et annet hensyn på vei opp med større egentyngde: EU-Landene hadde altfor store utgifter målt mot hva de tok inn i skatt. Statsgjelda var stigende og kunne true den felles valuta som etter hvert skulle etableres.

Som en tidligere sentral aktør i EU skrev i etterkant i et juridisk fagtidsskrift (Italian Anti Trust Review 3/2014): «alle» visste det, men først i 2012 ble det første gang åpent formulert av EU-kommisjonen at handelsregelen fra 1950-tallet også kan benyttes for å fremme medlemslands budsjettdisiplin. Den mest inngripende praksis var imidlertid da allerede på retur.

Internasjonalt regelverk, som vi bl.a er avhengig av for utenrikshandel,blir lett uklart. Det endres ofte gjennom praksis fordi det er tungt å få vedtatt løpende justeringer. Uklarhet og dynamikk gir imidlertid også muligheter og HANDLINGSROM.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.