Et uvanlig valg

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE | Dersom meningsmålingene ikke dreier radikalt i borgerlig retning innen en uke, kan det fastslås at årets valg blir ekstraordinært på én måte. Det vil ikke være noen tvil om at den sittende statsministeren kommer til å tape, samtidig vil det være beinhard kamp om hva som skal komme i stedet.

Visste hvem vi fikk

Det første fenomenet har skjedd én gang før i nyere historie. På dette tidspunktet av valgkampen i 2013 var også Jens Stoltenberg en åpenbar taperkandidat. De borgerlige lå så langt foran på meningsmålingene at mediene behandlet valget som avgjort. Velgere flest tok det for gitt at det ville bli et skifte.

For åtte år siden visste, imidlertid, velgerne at den nye statsministeren kom til å hete Erna Solberg. Selv om de borgerlige partiene lot det være uklart hva slags regjering hun skulle lede, lot de det ikke være tvil om at de ville gi henne makten. De var også samstemte om at den nye regjeringskonstellasjonen skulle stake ut en helt ny kurs for landet. Et mulig samarbeid over blokkgrensene ble i 2013 sett på som uaktuelt.

I år antar de aller fleste at det er Jonas Gahr Støre som blir ny statsminister, men meningsmålingene kan fortsatt utvikle seg slik at Trygve Slagsvold Vedums kandidatur blir mer troverdig. Det helt spesielle i år er at Senterpartiet går til valg vel så mye som et sentrumsparti som et rødgrønt parti. Det er beinhard kamp mellom opposisjonspartiene om hva slags regjering som skal erstatte dagens. Det historisk unike er at det er så stor forskjell på de ulike alternativene til dagens regjering.

De genuint rødgrønne (Rødt, MdG, SV) ser ut til å bli sterkere enn noen gang. Senterpartiet skal jobbe hardt for å slå rekordvalget fra 1993, men partiet har mye større selvtillit som sentrumsparti nå enn da.

Frykt for et svekket Ap

Styrkingen av begge fløyene på opposisjonssiden faller selvfølgelig sammen med en svekkelse av det partiet som tradisjonelt har vært dominerende på rødgrønn side – nemlig Arbeiderpartiet. Mens borgerlige velgere før kunne slå seg til ro med at et stort og sterkt Ap uansett ville sikre trygg styring i de store spørsmålene, kan de i år frykte at Ap blir presset enten langt ut på venstresiden eller langt inn mot et parti som av mange Høyre-folk oppfattes som reaksjonært og nasjonalistisk.

Det er dette som borger for taktisk stemmegivning på de store partiene.

Aftenposten hadde denne uken en reportasje der anonyme kilder i Senterpartiet ble sitert på en forhåpning om at en rekke Høyre-velgere i de siste ukene vil hoppe over til Sp for å sikre at den rødgrønne regjeringen i praksis blir en sentrum-regjering. De ser at det uansett ikke blir mulig å sikre gjenvalg, og da vil de heller bruke stemmen sin på å sikre en rødgrønn regjering som kan samarbeide med de borgerlig og holde SV/MdG/Rødt unna makten.

På denne plass skal det ikke sies noe om Aftenpostens anonyme kilder, men resonnementet er det ingen grunn til å stille spørsmål ved. Det er åpenbart at det i år kan oppstå en helt ny form for taktisk stemmegivning. Alltid før har dette fenomenet vært myntet på de små partiene. Spesielt mye oppmerksomhet har Venstre fått, fordi det er blitt hevdet at partiet i flere valg har kommet seg over sperregrensen utelukkende fordi Høyre-velgere stemte taktisk. De visste at det ikke ville bli noen borgerlig regjering, om ikke Venstre fikk mer enn fire prosents oppslutning og dermed sikret seg noen av de 19 utjevningsmandatene.

Det historisk unike er at det er så stor forskjell på de ulike alternativene til dagens regjering

Taktisk stemmegivning kan også slå negativt ut for sperregrensepartiene. Dersom for eksempel Rødt skulle falle på meningsmålingene i de siste ukene, kan Rødt-sympatisører i de fylkene der det ikke er mulig å få noe direktemandat komme til at de heller vil stemme SV. På den måten vil de forsøke å sikre en mest mulig venstreradikal innflytelse på Arbeiderpartiet.

Velgernes motiver er det alltid vanskelig å si noe om – også i etterkant. Selv når forskerne spør i de store valgundersøkelsene, har velgere en tendens til å gi mest mulig saklige begrunnelser. For noen sitter det langt inne å innrømme at man stemte på et annet parti enn det man er mest enig med. Kanskje da med unntak for Venstre. I noen valg har Høyre-tillitsvalgte kommet med utilslørte anbefalinger til sine velgere om å stemme taktisk. Når oppslutningen da går opp for Venstre der hvor de anbefalingene er kommet, er det ikke særlig tvil om at en del velgere har stemt taktisk.

Så langt om erfaringen. Foran årets valg har vi ingen erfaring å støtte oss på. Vi kan bare spekulere. Men det kan i hvert fall konstateres at det i avisene for noen uker siden fremsto en ledende finansmann som sa at han i år vurderte å stemme Sp fordi Høyre allerede hadde tapt. Han lot seg intervjue i anledning av at han hadde gitt pengestøtte til valgkampen til Sps Oslo-kandidat Jan Bøhler. Finansmannen, Jan Petter Sissener, kommer kanskje ikke til å stemme Sp, men bare det at han og hans like snakker om den muligheten gjør det mer sannsynlig at det vil skje.

Høyre-velgere som stemmer taktisk

Det er Senterpartiets ledelse som har invitert til denne typen tenkning. Når Trygve Slagsvold Vedum har vært så tydelig på at han ønsker seg en regjering som kan samarbeide på tvers av blokkene, har han lagt ut et agn til borgerlig innstilte velgere. De ser at et sterkt Sp kan gi en regjering som er meget næringsvennlig, og som heller ikke vil øke skatter og avgifter i særlig grad. I livssynsspørsmål er også Sp mer verdikonservativt enn alle de andre partiene – med unntak for KrF.

For endel Høyre-velgere er kanskje det aller beste med Senterpartiet at det ser ut til å ha den samme avsmaken for de genuint rødgrønne som de har. Spesielt Rødts sterke fremgang på meningsmålingene har skremt endel Høyre-folk. De merker seg at Senterpartiet – med noen forbehold – fremstiller seg selv som en slags garantist mot innflytelse fra de venstreradikale. Det vil være logisk for noen av dem å stemme på Senterpartiet for å gjøre Ap/Sp så sterkt at det ikke trenger å bry seg om partiene på den rødgrønne ytterfløyen.

Så langt mulighetene for at Sp vil tjene på taktisk stemmegivning. Kanskje kan også vårt tradisjonelt aller største parti bli utsatt for noe så ydmykende som å bli hjulpet av Høyre-velgere. Det er jo mange på borgerlig side som ser på Senterpartiet som det aller verste av opposisjonspartiene. Spesielt er de uroet over at Sp er mot EU og EØS. De lar seg ikke berolige av at Trygve Slagsvold Vedum i valgkampen sier at han ikke vil si opp EØS-avtalen.

Disse Høyre-velgerne kan komme til at det i år er aller viktigst å gi Ap styringstyngde. Jonas Gahr Støre er mer enn patent i EU/EØS-spørsmål og i sikkerhetspolitikken, og han har en statsrådserfaring og kompetanse som gjør at det er trygt å gi ham makten.

Dermed kan det skje at Høyre-folk i hopetall holder seg for nesa og stemmer på Ap.