Erfaring med forskning på innovasjon

Arild Hervik er professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde.

SYNSPUNKT. I 1988 hadde jeg permisjon fra jobben på Høyskolen i Molde for å bygge opp anvendt forskning ved Møreforsking som da var nyetablert. Et av de områdene vi valgte var forskning på innovasjon.

Vi startet denne empiriske forskningen på effekter av innovasjoner i næringslivet. Forskningsrådet ville lære om erfaringer fra et forskingsprogram som het «Distriktsrettet teknologiassistanse» som hadde vart i 4 år. Vi ble oppnevnt som norsk fagmiljø i et team sammen med et fagmiljø fra Cambridge og et fra Stockholm.

Vi reiste land og strand rundt og besøkte bedrifter i distriktene for å intervjue bedriftsledere om erfaringer med å få bruke forskere ved Sintef eller NTH for å løse et teknologisk problem i bedriften. Hovedformålet med programmet var å senke terskelen på å bruke forskere ute i mindre bedrifter for mer kompetanseheving og nettverksbyggingen og å øke verdiskapingen for mindre bedrifter i hele landet.

Det neste forskningsprogrammet vi resultatmålte for Forskningsrådet var «Nyskaping i næringslivet». Dette programmet var innrettet mot mer modne bedrifter som fikk støtte for å utvikle et nytt produkt eller en ny prosess og støtten ble gitt til bedriftene som også ble stimulert til å utvikle forskningsnettverk mot forskningsinstitusjoner.

Vi hadde på 80-tallet vært gjennom en periode hvor informasjonsteknologi hadde vært en suksess i Norge med Norsk Data i spissen. Dette hadde blitt et stort internasjonalt, børsnotert selskap som gjorde stor suksess internasjonalt i markedet for store datamaskiner. De valgte på et tidspunkt feil strategi og så ikke at pc-er skulle bli markedsvinner. Gründeren Birger Skår sa at hadde de i styret sitt vært mer åpne og trukket inn fagfolk fra USA tidligere, ville de sett denne nye trenden tidsnok. Etter konkursen var fagfolkene herfra viktig for å utvikle anvendelsen av informasjonsteknologi som da var et relativt nytt fag.

Vi var også tidlig ute teknologisk med å utvikle første generasjon av mobiltelefoner, men vi hadde ikke nok finansielle muskler til å utvikle dette produktet helt frem til markedet. Vi var også et lite land med et begrenset hjemmemarked.

Vi hadde på dette tidspunktet to store farmasøytiske bedrifter som er en forskningsintensiv næring. En statlig, Apotekenes laboratorium, og en privat som var Nycomed. Begge disse ble avviklet på 90-tallet som følge av deregulering av dette markedet og økt internasjonal konkurranse. Kompetansen fra disse bedriftene finner vi senere igjen i mindre bedrifter.

Det neste programmet vi ble oppnevnt av Forskningsrådet til å evaluere, var det europeiske forskningsnettverket Eureka programmet. Her ga de enkelte land støtte til sine bedrifter for å utvikle forskningssamarbeid med andre europeiske bedrifter og forskningsnettverk for å utvikle mer forskningsdrevet verdiskaping i Europa.

Et miljøprosjekt i dette programmet var samarbeid om utvikling av gassturbiner hvor Ulstein industrier skulle utvikle dem i båter, Saab i fly og Renault i biler. Dette prosjektet var tidlig ute for båter hvor gassturbiner har vært tatt i bruk de senere årene, mens det for biler og fly er annen teknologi som får gjennomslag nå.

Vi fant mange vellykkede prosjekter i dette programmet. For oss var dette et viktig prosjekt for vi utviklet samarbeidet med store, sterke fagmiljøer i Europa gjennom en utstrakt reiseaktivitet.

I 1995 startet vi resultatmåling av brukerrettede innovasjonsprogrammer i Forskningsrådet. Det er blitt laget en rapport hvert år helt frem til i dag.

Det har vært et anvendt empirisk forskningsprogram hvor vi har analysert hvilke effekter som oppstår i bedriftene og forskningssystemet på kort og lang sikt. Det var sterkt fokus på tidsprofilen for når slike prosjekter lyktes kommersielt. Det var de få vellykkede prosjektene som kompenserte for de mange prosjektene som ikke lyktes i å skape en rimelig høy avkastning av forskningen.

Samlet var den økonomiske avkastningen høy og støtten fra Forskningsrådet var viktig for å realisere prosjektene. Vi utviklet også indikatorer for kompetansebygging og kunnskapsspredning, og denne typen eksterne virkninger var like viktig for langsiktig verdiskaping.

Vi samlet også kunnskaper til å forstå bedre kjennetegn på prosjekter med langsiktig suksess. Dette var kunnskaper vi hvert år formidlet til saksbehandlerne i Forskingsrådet med ansvaret for seleksjon av prosjekter. Denne typen støtte til innovasjonsprogrammer i Forskningsrådet har økt betydelig de senere årene.

Helt fra starten ble det valgt strategiske forskningsområder hvor miljø- og klimateknologi, energiforskning, bioteknologi, marin forskning, maritim forskning og informasjonsteknologi stod sentralt. Av prosjekt med stor økonomisk betydning kan trekkes frem transport av gass i rør med flerfaseteknologi.

Der vi står overfor helt nye produkter eller nye prosesser, er det vanskelig å selektere de som blir vinnere i markedet.

I 1998 laget vi den første rapporten om innovasjonskraften til den maritime klyngen i Møre og Romsdal. Vi hadde da fokus på de skipstekniske konsulentene som var nettverksbyggerne og informasjonssprederne mellom verftene, leverandørene og rederiene.

Denne innovasjonskraften var viktig for den økonomiske veksten i klyngen og overlevelsesevnen på lang sikt. Vi utviklet et klyngeregnskap og presenterte hvert år økonomisk status og forventet utvikling samt indikatorer for innovasjonskraften i klyngen på et årlig seminar i Ålesund helt frem til 2014.

I siste del av 90-tallet ble jeg oppnevnt av ulike regjeringer til å lede to ekspertutvalg som hadde fokus på virkemidler for å stimulere til økt innovasjon og forskningsbasert verdiskaping. Det første utvalget het Småbedriftsutvalget og jeg overleverte i 1996 til Jens Stoltenberg som da var Næringsminister.

Noen av tiltakene handlet om å fjerne hindringer for å øke innovasjonskraften i småbedrifter. Noen tiltak handlet om å øke støtten til småbedriftene gjennom Forskningsrådet i deres innovasjonsprogram. Så foreslo utvalget et helt nytt støttesystem som var såkornfond til tidlig fase av bedriftsetableringer. Et slikt system ble innført fire år senere.

I år 2000 overleverte jeg en utredning om nye virkemidler for å stimulere til mer forskningsbasert verdiskaping, til Lars Sponheim som da var Næringsminister. Utvalget foreslo blant annet et system med skattefradrag for bedrifter med innovasjonsprosjekt og ytterligere skattefradrag for dem som samarbeidet med godkjente forskningsinstitusjoner.

Vi konkluderte også med at prosjekter med høyt forskingsinnhold hadde en større tilbøyelighet til å lykkes fordi slike prosjekter lettere lar seg patentere for å skape langsiktig inntjening.

Dette forslaget fra utvalget ble vedtatt av Stortinget to år senere. Systemet for skattefradrag for innovasjonsprosjekter heter SkatteFunn og er et viktig virkemiddel idag.

På denne tiden startet vi også med å utvikle en omfattende database hvor vi målte effekter fra de tekniske forskningsinstituttenes bedriftsrettede innovasjonsprosjekter. Vi gikk gjennom over 20 institutter og utviklet et system av indikatorer som gjorde at vi kunne benchmarke instituttene mot hverandre.

Vi har skrevet mange rapporter hvor vi har oppsummert erfaringene med hva som kjennetegner suksessprosjektene. Et viktig kjennetegn er kompetansen til de som driver prosjektet og hvordan de samarbeider i internasjonale forskningsnettverk. Tidligere erfaring med tilsvarende prosjekt er også viktig suksessfaktor.

Der vi står overfor helt nye produkter eller nye prosesser, er det vanskelig å selektere de som blir vinnere i markedet.

Vår empiriske forsking slår fast at dette normalt tar mye lenger tid enn noen forventer. Det er for slike prosjekter vanskelig å skaffe nok utviklingsmidler og mange lykkes ikke av den grunn eller blir kjøpt opp i tidlig fase av utenlandske bedrifter med mer finansielle ressurser og flyttet ut av landet.

Det er viktig å ha en underskog av prosjekter hvor noen vil vokse frem som markedsvinnere.

I 2000 evaluerte vi et prosjekt som skulle finne en løsning på problemene med multiresistente bakterier. Nå 20 år senere er dette fortsatt et uløst stort problem, men det etableres nå en ny innovasjonsbedrift som skal begynne å produsere bakteriofager i større skala i Norge som en mulig løsning på dette store problemet.

Vi konkluderte også med at prosjekter med høyt forskingsinnhold hadde en større tilbøyelighet til å lykkes fordi slike prosjekter lettere lar seg patentere for å skape langsiktig inntjening.

For nye produkter med et stort markedspotensial globalt hvor det er vanskelig å forsvare patentet, vil produksjonen lett bli overtatt av lavprisland selv om vi var tidlig ute med utviklingen som eksempelvis solcelleindustrien.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.