Enighet om det meste – men ikke det minste

Tore Frellumstad er advokat i Abelia.

SYNSPUNKT. Tilnærmet konsensus på Stortinget både når det gjelder mål og virkemiddel er noe som ikke forekommer ofte. Når det først skjer, så er det nærliggende at resultatene kommer både raskt effektivt. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet. Med FNs klimarapporter om klimakrise på bordet, bør politikken kunne settes ut i live. Hele Stortinget ser ut til å ville trekke i samme retning.

Arbeiderpartiet vil vektlegge klima og naturhensyn sterkere i offentlige anskaffelser, og bruke anskaffelser systematisk for å få frem nye klimateknologier i større omfang.

Høyre hevder å bruke det offentliges handlerom for å gå foran. Partiet mener det offentlige har forespurt nye løsninger på kjente problemer og på den måten kan gå foran for å utvikle innovative løsninger.

Senterpartiet har foreslått at miljø og klima skal vektes minst 30 prosent i offentlige anskaffelser og mener at det viktigste grepet som kan gjøres er å sette krav til offentlige anskaffelser.

SV vil vri offentlige innkjøp gjennom å endre lov om offentlige anskaffelser og gjøre det gunstig for innovative og grønne innkjøp. 

Venstre mener at det offentlige kan, gjennom sine innkjøp, være en viktig drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. 

Det skorter altså ikke på politisk vilje. Likevel er det vanskelig å få øye på de store miljø- og klimaeffektene av årlige anskaffelser på 600 milliarder kroner. Det er nærmere halvparten av statens inntekter. Spørsmålet man må stille seg er hva som er årsaken til at resultatene uteblir?

Det finnes ikke ett enkelt svar, men avstanden fra Stortinget og ut til de 3000 offentlige innkjøperne kan oppleves som stor. De enkelte innkjøperne er underlagt en rekke krav som kan komme i konflikt med klima- og miljøambisjoner. Ikke minst gjelder det økonomi. Leverandører som ønsker å konkurrere på å levere varer og tjenester som bidrar til å nå klimamålene, melder at det offentlige presser frem dårlige løsninger for å spare penger.

Et annet problem er hvordan krav til miljø og klima fremkommer i konkurransegrunnlaget.

Det finnes to ulike muligheter som oppdragsgiver kan benytte. Den ene er å premiere gode løsninger i konkurransen. Det gjøres ved såkalt vekting av flere ulike krav, hvor miljø og klima kan være ett. Eksempelvis kan det utgjøre 30% av den samlede vurderingen. Det finnes en rekke modeller for å gjennomføre bedømmelsen, men felles for dem er at pris vurderes opp mot alle de andre kriteriene. Derfor vil et produkt som er dårlig for miljø og klima kunne vinne dersom det er billig nok. Det er lett å se at målet om mest mulig vei for pengene kan komme i konflikt med mål om minst mulig skade på naturen.

Nettopp å la leverandørene trekke i ulike retninger for å komme opp med de beste ideene er enda viktigere nå enn noen gang for å møte klimaambisjonene

Den andre muligheten er at oppdragsgiver stiller absolutte krav i konkurransegrunnlaget. Et eksempel kan være at en ferge ikke skal ha utslipp eller at et nytt bygg skal produsere nok energi til å dekke eget forbruk. Her kan innkjøper faktisk stille så strenge krav at det må utvikles helt nye løsninger. På den måten vil leverandørene konkurrere om å levere det beste produktet. Valg av teknologi er opp til den enkelte. Dette vil bidra til å utvikle nye løsninger.

Dersom Stortinget skal lykkes i sine ambisjoner, så er det avgjørende at de enkelte innkjøperne gis muligheter til å følge opp og ikke minst at leverandørene får tilstrekkelig rom for å utvikle løsninger. Departementene har et åpenbart ansvar for oppfølging av underliggende etater. Konkurranse om løsninger gir på sikt en mye større gevinst enn konkurranse om lav pris. Resultatet blir nye oppfinnelser som kan bli eksportprodukter, noe som igjen skaper nye bedrifter og arbeidsplasser.

I Terry Pratchetts Discworld serie sa journalisten William de Worde til Lord Vetinari: «Jeg er sikker på at vi alle kan trekke i samme retning, sir». Vetinari svarte da: «Å, det håper jeg ikke. Å trekke i samme retning er målet for despotisme og tyranni. Frie menn trekker i alle mulige retninger».

Nettopp å la leverandørene trekke i ulike retninger for å komme opp med de beste ideene er enda viktigere nå enn noen gang for å møte klimaambisjonene.