Enda mer korona­evaluering

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Dette er ikke tiden for å kritisere regjeringens krisehåndtering. Med rekordhøye smittetall og virusvarianter som svekker verdien av gammel kunnskap om smittebekjempelse er det om å gjøre å gi regjeringen og helsemyndighetene arbeidsro. De gjør helt sikkert noen feil nå, men ingen kan med tyngde si at alternative handlinger ville ha vært bedre.

Akkurat denne uken kan det virke som om regjeringens største feil er at den ikke er resolutt og streng nok. Det var noen pussige seanser i forrige uke da statsminister Erna Solberg ved to anledninger ga befolkningen inntrykk av at regjeringen ville komme med sterke nasjonale innstramninger, men deretter fulgte opp med å la smittebekjempelsen være lokal og regional.

Det betød i praksis at regjeringen gikk bort fra føre var prinsippet som ble fulgt i hele fjor. Det var et prinsipp som førte til at regjeringen ved flere anledninger innførte restriksjoner som virket for strenge der og da, men som to-tre uker senere fremsto som helt riktige.

Vanskelig avveining

Teoretisk sett er det uforståelig at regjeringen går bort fra en vellykket føre var-håndtering akkurat nå som vi er rammet av nye og mye mer smittsomme virusvarianter. Mer smittsomhet skulle tilsi enda mer føre var-tenkning. Spesielt gjelder det fordi de nye variantene ser ut til å spre seg ekstra mye blant barn og unge som ikke blir spesielt syke. Da kan det ta ekstra lang tid før viruset oppdages.

Samtidig er det lett å forstå at regjeringen ikke er like tøff nå som den var i fjor. Det ville ha vært mye vanskeligere å få befolkningen til å forstå viktigheten av sterke – tilsynelatende unødvendige – restriksjoner nå som de mest sårbare av oss er i ferd med å bli vaksinert.

Selv om rapportene om langtidsvirkninger av smitte viser at korona er noe helt annet enn en vanlig influensa, så er det tross alt dødstallene som er det aller viktigste måleparameteret. Når risikoen for økende dødstall er mindre, blir folks vilje til å stille opp for fellesskapet mindre.

Grensene er rett og slett ikke så lukket som regjeringen gir inntrykk av at de er. Det er nødvendig å granske ­årsakene

Avveiningen mellom hva som er nødvendig og hva som vil bli forstått av befolkningen kan i liten grad etterprøves. Når vi om noen uker sitter med en fasit i form av R-tall, sykehusinnleggelser og dødsfall, vil vi kunne si om regjeringen har lyktes eller ikke lyktes, men det vil samtidig være umulig å si sikkert om alternative handlinger ville ha vært bedre eller verre.

Det at det er vanskelig å evaluere krisehåndteringen kan føre til at det etter påske blir mindre diskusjon om koronakommisjonens rapport enn det bør bli. Kommisjonen, under ledelse av Stener Kvinnsland, skal legge frem sin foreløpige evaluering av krisehåndteringen en drøy uke etter påske.

Vanlig prosedyre er at Erna Solberg gir en redegjørelse til Stortinget om kommisjonens rapport og at det deretter blir høring og debatt – antageligvis før sommerferien og høstens valg.

Koronakommisjon II

Denne gangen kan det bli annerledes. Evalueringer må nødvendigvis være av det som var. I april kan det hende at krisen oppfattes som verre enn noen gang. Det vil virke meningsløst å vurdere det myndighetene gjorde i fjor, når det er handlingen noen uker tilbake i tid som kanskje fremstår som aller mest kritisk gale.

Jobben for regjeringen og stortinget i fellesskap må i en slik situasjon være å plukke ut de problemstillingene som kan diskuteres uavhengig av det aktuelle smittetrykket. Eksempelvis er det ingenting i veien for å diskutere hvor bra beredskapen var før pandemien ble erklært. Det vil også være mulig å få meningsfylte diskusjoner om hvordan sentrale institusjoner fungerte og samarbeidet i krisens første kaotiske uker.

Så er spørsmålet om koronakommisjonen også gir godt nok grunnlag for en parlamentarisk vurdering av delproblemstillinger som fortsatt er høyaktuelle. Slike som forholdet mellom lokalt, regionalt og statlig nivå, arbeidet med å få kontroll på importsmitte og utviklingen av testsystemer og -kapasitet.

På disse områdene kommer det nyheter hele tiden, og det er grunn til å tro at stortinget nesten umiddelbart vil komme til at det er nødvendig å be om enda mer evaluering. Vi kan få en koronakommisjon II før rapporten fra den første kommisjonen er ferdigbehandlet.

Spesielt gjelder dette på temaet importsmitte som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har plukket ut som angrepspunkt mot regjeringen. Da Ap-leder Jonas Gahr Støre i forrige uke sa at det ville ha blitt mindre smitte, dersom han var regjeringssjef, pekte han nettopp på importsmitte som en forklaring. Arbeiderpartiet ville ha hatt bedre kontroll på grensene.

Om han har rett, kan ingen vite, men vi vet at kontrollen har vært for dårlig. Det innrømmet også statsminister Erna Solberg i forrige uke da hun sa at systemet med å hindre smitte fra arbeidsinnvandrere i litt for stor grad var tillitsbasert.

Den selvkritikken tatt i betraktning er det forunderlig å lese denne uken om hvordan den brasilianske virusmutasjonen kom til Vestby i tidligere Østfold. Viruset kom med en utenlandsreisende som tok hurtigtest på Gardermoen, men som satte seg på toget hjem før han fikk svar på testen. Forhåpentligvis var han superforsiktig på togreisen, men det kan ingen vite.

Hurtigtester og spyttprøver

På Gardermoen sies det at helsepersonellet ikke har hjemmel til å holde folk igjen på flyplassen inntil svaret på hurtigtesten kommer. Det er en problemstilling helsemyndighetene er blitt gjort kjent med i hele dette året.

Blant annet fordi smittebekjemperne i Kirkenes har reagert. Over russergrensen kommer det stadig busslaster med fiskere og sjømenn som skal ombord i båter som skifter mannskap i Kirkenes eller Tromsø. Det tas hurtigtest av dem, men bussen kan ikke holdes tilbake inntil alle svarene foreligger.

Dersom det viser seg at det er smittede på bussen, må helsepersonellet ringe den russiske reiselederen og satse på at han eller hun gjør det som er nødvendig for å hindre smittespredning.

Grensene er rett og slett ikke så lukket som regjeringen gir inntrykk av at de er. Det er nødvendig å granske årsakene.

Slik det også må stilles kritiske spørsmål ved utviklingen av testkapasitet og -metoder. Da den andre bølgen skyllet inn over oss i høst, var det fortsatt ikke bygget opp testkapasitet som sto i forhold til behovet. Laboratoriekapasiteten var også for lav.

Hurtigtester har det også tatt tid å innføre, for ikke å snakke om spyttprøve-tester. Andre land bruker denne mye enklere testmetoden i stor grad, men her i landet er det bare Universitet i Oslo som har begynt å bruke metoden.

Forsøkene på videregående skoler i Oslo er stilt i bero, fordi det er innført hjemmeskole. Hvorfor det da ikke gjøres forsøk i andre fylker der elevene fortsatt er på skolen, hadde det vært greit å få svar på.

Antageligvis ved hjelp av en ny granskingskommisjon.