En vekst-trengende regjering

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Den nye næringsministeren Jan Christian Vestre har minst politisk erfaring av alle de påtroppende statsrådene. Likevel er han betrodd en nøkkelstilling i den nye regjeringen. Det er han som skal sette den aktive næringspolitikken ut i livet. Ifølge Ap og Sp er den politikken så god at den vil bidra til at eksporten tar seg opp, hjemmemarkedene vokser og at flere blir satt i arbeid.

Dersom regjeringen ikke lykkes med å få til den næringslivs-veksten som er lovet, vil den få store problemer med å oppfylle alle de kostbare løftene som ligger i Hurdals-plattformen.

Aktiv stat

Årsaken er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sitt felles styringsdokument er blitt enige om å holde fast ved dagens politikk for bruk av oljepenger og at den ikke vil øke det samlede skatte- og avgiftsnivået. Ekstra inntekter til statskassen må følgelig hentes inn ved at dagens skatteytere tjener mer og følgelig betaler mer i skatt, selv om satsene er uendret. I tillegg må det bli flere skatteytere. Andelen yrkesaktive i befolkning må fortsette å øke.

Da forslaget til statsbudsjett for neste år ble lagt frem på tirsdag, var en av de aller beste nyhetene at andelen yrkesaktive i den norsk-bosatte befolkningen er tilbake på 2012-nivå. Det er også stor knapphet på arbeidskraft – noe som kan gjøre det lettere å få resultater av det pågående arbeidet for å få folk i ytterkanten av arbeidsmarkedet til å bli kvalifisert og inkludert.

I Støre-regjeringen er det mange statsråder som får ansvaret for å få flere inn i arbeidsmarkedet, men det er nykomlingen Vestre som har hovedansvaret for å bruke det som beskrives som en «kraftfull verktøykasse» for å lage en infrastruktur og å få til en risikoavlastning som skal sikre den sterke veksten i privat næringsliv. Han skal styrke Innovasjon Norge og Investinor. Han skal sørge for at statlig kapital og eierskap bidrar til økt eksport og utvikling av nye grønne verdikjeder og han skal åpne opp for at staten kjøper seg inn i selskaper som er av strategisk interesse for Norge.

Når man legger til at det i Hurdalsplattformen også gis løfter om at lederlønnspolitikken i hel- og deleide statlige selskaper skal strammes inn, kan det virke som om Støre-regjeringen akter å gjøre staten til en så aktiv deltager i næringslivet at den både kan lamme og utkonkurrere private aktører.

Kommer fra næringslivet

Kanskje er det nettopp for å avverge et slikt inntrykk at Vestre er hentet inn i regjeringen. Han har næringslivskredibiltet. Han har ledet den familieeide utemøbelbedriften til en tredobling av omsetningen på under ti år, og hans bedrift har vunnet en rekke industridesignpriser. Han har Hydro-grunnleggerne Sam Eyde som forbilde.

For Jonas Gahr Støre er det gull verdt å ha en statsråd i stallen som kan vises frem hver gang regjeringen får kritikk får å bestå utelukkende av politiske karrierister uten forståelse for privat næringslivs betydning.

Også Senterpartiet har hjulpet statsministeren med å skaffe seg næringslivsalibi. Den eldste påtroppende statsråden er den eneste som tidligere har vært partileder, men det er så lenge siden at Odd Roger Enoksen i dag er mer kjent som nordnorsk næringslivsleder. Etter at han sluttet som olje- og energiminister i 2007 flyttet han hjem til Andøya der han drev med flere ulike næringslivsprosjekter før han endte opp som sjef for Andøya Space i 2005. Han vet ganske mye om hvor mye hardt arbeid som kreves for å etablere ny privat virksomhet i distriktene.

Dersom regjeringen ikke lykkes med å få til den næringslivs-veksten som er lovet, vil den få store problemer med å oppfylle alle de kostbare løftene som ligger i Hurdals-plattformen

Resten av regjeringen består av fullblods politikere. Deres bakgrunn er såpass variert at det er umulig å gi en entydig karakteristikk av Jonas Gahr Støres tenkning om rekruttering. Han har tatt med noen riktig gamle travere, slike som utenriksminister Anniken Huitfeldt, men også noen unge mulige ledertalenter, slike som kunnskapsminister Tonje Brenna fra Ap og justisminister Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet.

Selv om regjeringen er avhengig av støtte fra minst ett opposisjonsparti for å få gjennomført politikken sin, har Støre motstått fristelsen til utelukkende å rekruttere parlamentarikere. Tonje Brenna har sin erfaring fra fylkespolitikken. Det samme har fiskeriminister Bjørnar Skjæran og bistandsminister Anne Beathe Tvinnereim. Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen, kommunalminister Bjørn Arild Gram og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård er drevne kommunalpolitikere.

En sammenfatning av Støres statsrådsvalg er at de reflekterer nøyaktig det samme som Hurdalsplattformen: Profilen er så uklar at det er umulig i dag å si noe om hvordan Støre-regjeringen kommer til å utvikle seg og om hva som etter hvert vil karakterisere den. Vi vet eksempelvis akkurat like lite nå som da regjeringsforhandlingene startet om den nye regjeringen reelt sett blir en sentrumsregjering, eller om den blir en ny variant av en rødgrønn regjering.

Handlingsrom i Stortinget

Sett fra Jonas Gahr Støres og Trygve Slagsvold Vedums ståsted er det åpenbart fornuftig at den nye regjeringen i så liten grad låser seg før den skal begynne det praktiske arbeidet. Ingen vet helt hvordan opposisjonen i Stortinget kommer til å posisjonere seg. Det viktigste for Aps og Sps partiledere er at de har størst mulig handlingsrom i sin kontakt med Stortinget.

Det har Hurdalsplattformen gitt – i den forstand at den bærer et sterkt preg av at vanskelige konfliktsaker mellom Ap og Sp er skjøvet frem i tid. Det er veldig mye som skal utredes. Endel utredninger kommer til å ende i ingenting. Det beste eksemplet er antagelig den varslede utredningen om EØS-avtalen og om andre lands alternative EU-tilknytninger. Uansett hva den måtte konkludere med, så har Ap sikret seg at EØS-avtalen i hele fireårs-perioden blir liggende til grunn for norsk politikk.

Andre føringer i Hurdalsplattformen kan kanskje ha større betydning. Den nye helseministeren, Ingvild Kjerkol, skal videreføre dagens styringssystemer for sykehusene, men hun skal undersøke mulighetene både for å demokratisere og å regionalisere den statlige styringen. Ettersom Kjerkol i sine siste fire år som helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet har vært en sterk tilhenger av foretaksmodellen, er det grunn til å tro at hun vil legge ganske lite innsats inn på å reformere dagens system.

Annerledes blir det kanskje med Ola Borten Moe som blir ansvarlig for forskning og høyere utdanning. Han skal forholde seg til en Hurdals-erklæring der det er en del sterke formuleringer om å avskaffe sentraliserende mekanismer i styringssystemet for Universitetene og høyskolene. Arbeiderpartiet har fått med en formulering i plattformen om at reformer på dette området ikke skal gå på bekostning av kvaliteten i den høyere utdanningen, og da kan det hende at det blir vanskelig å få til den desentraliseringen Sp snakker så høyt om.

Kanskje blir Sps gjennomslag for å gjenreise lærerutdanningen på Nesna stående som et unntak. Det ene Sp fikk til i en regjering der Ap klarte å slå ring om de viktigste styringssystemene, mens Sp vant noen symbolsk viktige seiere.