En inn – en ut

Kristin Hofstad er konstituert administrerende direktør i SMB Norge.

SYNSPUNKT. Regjeringen har under denne stortingsperioden lagt ned et godt stykke arbeid for å forenkle næringslivets hverdag.

Næringsdepartementets egne beregninger viser at man har redusert bedriftenes kostnader med å oppfylle lover og regler med nesten 30 milliarder kroner. Det utgjør en reell forskjell, og mye tyder på at man hadde kommet enda lenger i dette arbeidet dersom pandemien ikke dukket opp og gjorde krav på de fleste resursene i departementet fra vårparten i fjor.

Næringsminister Iselin Nybø gjorde nylig et poeng av at tiltakene som er gjennomført griper direkte inn i bedriftenes hverdag på områder som blant annet bokføring, regnskap og ikke minst rapportering.

«Målet har vært å frigi tid slik at bedriftseierne i større grad kan fokusere på sine kjerneoppgaver», sa Nybø.

Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse at jeg som konstituert leder for en næringslivsorganisasjon er positivt innstilt til dette arbeidet. Ikke minst er jeg fornøyd med signaleffekten som ligger i bunn her. Fra politisk hold viser man tydelig at man har lyttet til våre og andre aktører som i årevis har ropt at rapporteringskravene som stilles til SMB-sektoren i Norge har vært altfor ressurskrevende.

Jeg skulle ønske at dette innlegget kunne stoppe der. Det hadde bedriftene fortjent etter de prøvelsene mange har vært igjennom det siste året.

Men dessverre har det den siste tiden dukket opp et par saker som har fått varsellampene til å blinke litt på hjemmekontorene til staben i SMB Norge.

Det startet i vinter da det ble kjent at EU ville innføre nye klimarapporteringskrav. Disse relativt omfattende kravene vil også gjelde for norske bedrifter. Målet er prisverdig, og jeg vil understreke at hverken jeg eller SMB Norge på noen måte vil argumentere for at norske bedrifter ikke skal bidra så godt de evner i forbindelse med det grønne skiftet vi nå står midt oppi.

Mange vil kanskje også peke på at de nye kravene i utgangspunktet kun omfatter de største virksomhetene. Signalene vi har fått fra Brüssel tyder imidlertid på at planen er at også de mindre skal inkluderes etter hvert.  

Kort tid etter leverte Barne- og familiedepartementet et forslag til en norsk åpenhetslov som stiller krav til bedriftenes åpenhet rundt arbeidet med menneskerettigheter og arbeidsforhold gjennom hele verdikjeden. Også i denne prosessen har man vist til EU og signaler om kommende retningslinjer fra den kanten.

Hvordan kravene da skal tilpasses de små bedriftene og hva det vil innebære for SMB-sektoren i Norge på sikt vet vi foreløpig lite om

Nok en gang vil jeg understreke at målet med den nye loven er prisverdig, og vi mener også at alle norske bedrifter har et ansvar for å gjøre det de evner for å sikre at produsenter av deres produkter og alle samarbeidspartnere generelt tar hensyn til grunnleggende menneskerettigheter og oppfører seg på en etisk forsvarlig måte.

I likhet med de nye klimarapporteringskravene så stiller heller ikke den nye åpenhetsloven i utgangspunktet krav til de minste bedriftene. Men også her har det underveis kommet signaler om at hele næringslivet skal inkluderes etter hvert.  

Hvordan kravene da skal tilpasses de små bedriftene og hva det vil innebære for SMB-sektoren i Norge på sikt vet vi foreløpig lite om.

Det er her vi kommer inn på området som gjør meg bekymret og som med jevne mellomrom utløser varsellampene i SMB Norge.

For kan vi virkelig stole på at embetsverket i Barne- og familiedepartementet har satt seg godt nok inn hvilke konsekvenser den nye loven på sikt vil kunne få for den delen av næringslivet som ikke har en egen avdeling som jobber med dette?

Bekymringen min deles langt på vei av Regelrådet. Deres oppgave er å gå igjennom alle nye høringssaker som kan ha påvirkning på næringslivet for å vurdere om man har utredet konsekvensene for bedriftene godt nok.

Da åpenhetsloven var til behandling på Stortinget, uttalte nemlig Regelrådet i sin høringsuttalelse at forslaget som nå er vedtatt ikke var tilstrekkelig utredet. Det vil si at man ikke har tilegnet seg nok kunnskap om konsekvensene den nye loven kan få for den delen av næringslivet som blir berørt umiddelbart.  

Samtidig vedtas det nye lover og regler som stiller krav til rapportering fra bedriftene, uten at man har god nok oversikt over hva det vil føre til av ressursbruk

«Vi vil særlig peke på at utredningen av virkninger for næringslivet, og da særlig kostnad-nyttevurderinger av enkelte forslag burde vært grundigere», skriver de i uttalelsen. Det er ikke veldig betryggende.

På den ene siden jobbes det altså aktivt (og godt) med å redusere tidsbruken og ressursene bedrifter må avse for å rapportere til myndighetene. Samtidig vedtas det nye lover og regler som stiller krav til rapportering fra bedriftene, uten at man har god nok oversikt over hva det vil føre til av ressursbruk. Det virker litt kontraproduktivt.

I kjølvannet av en pandemi som har sendt store deler av norsk næringsliv ut i den største krisen siden 2. verdenskrig, er det viktigere enn noen gang å sørge for at bedriftene kommer seg på beina igjen så fort som mulig.

Derfor håper jeg at beslutningstakerne strekker seg litt ekstra langt i tiden fremover for å få oversikt over eventuelle konsekvenser for næringslivet før de innfører nye rapporteringskrav. En enkel målsetning kan kanskje være en tanke om «one in – one out».

Skal man innføre et nytt rapporteringskrav så bør man finne et annet krav man kan fjerne. Vi i SMB Norge har en lang liste med forslag til hvor man kan begynne.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.