Elendighetsøkonomien

SYNSPUNKT. Begrepet elendighetsreligion er nå etablert gjennom en bok som nylig er utkommet. Synd og arvesynden får i denne nye boka en sentral plass. Forfatteren er Per-Bjørnar Hansen.

Våre liv er ikke perfekte og alle opplever vi kaos i livene våre. Forfatteren knytter begrepene i boka til befolkningens psykiske helsetilstand.

I en annen bok er «kaosreform» blitt brukt om regionreformen som nylig er gjennomført. Boka er skrevet av Per Gunnar Stensvåg og er basert på en empirisk gjennomgang av alle de kommuner og fylker som ble berørt av kommune- og fylkeskommunereformen.

Elendighetsindikatorer vil være et nærliggende begrep for meg når jeg leser denne boka.

Under pandemien kan vi bruke elendighetsindikatorer fra intervjuene som gjennomføres med en populasjon på 70.000 nordmenn om deres psykiske helsetilstand. 26% oppgir at de sliter med sin psykiske helsetilstand under pandemien.

Nylig ble en ny indikator publisert som viser at 0,02% blant dem som er fullvaksinert, likevel blir smittet av Covid-19 viruset.

Utviklingen av koronavaksinen er eksempel på en vellykket innovasjon.

Under pandemien er de viktigste elendighetsindikatutorene antallet registrert smittet det siste døgnet, antallet innlagt på sykehus i Norge, antallet på intensivavdelingen, antallet respiratorpasienter, antallet med langtidseffekter fra Covid-19 og antallet døde av Covid -19.

Den indikatoren som nå fanger opp starten på elendighetsøkonomien etter pandemien, er den gjelden som statene har bygget opp for å bekjempe de sosiale problemene som har blitt synlig under og etter pandemien.

Pandemien er ikke over før den er over i alle land.

I Norge er en viktig elendighetsindikator bruken av Oljefondet i statsbudsjettet for budsjettårene 2020 og 2021.

Ettervirkningene av et overforbruk av Oljefondet vil vare i mange år fremover.

Vi må tilbake til Handlingsregelen som skal være 3% av verdien av Oljefondet ved starten av budsjettåret.

Nå har vi brukt rundt 300 milliarder kroner ekstra for budsjettåret 2020, og vi vil få et stort overforbruk av Oljefondet også i budsjettet for 2021 som kommer i høst.

Den regjeringen som overtar etter valget 12. september vil være tvunget til å føre de statlige underskuddene tilbake til Handlingsregelen.

Selv om vi vil greie dette, vil tilpasningen av andre lands tiltak i statlige underskudd smitte til alle land, også til en liten åpen økonomi som den norske.

Vi har et Oljefond som i skrivende stund er litt over 12.000 milliarder kroner. Det gir oss handlingsrom som andre land ikke har.

Denne smitteeffekten fra rentenivået i USA, fra EU og fra England vil Norges Bank også ta innover seg når de setter styringsrenten i Norge.

Vi kan forvente en likevektsrente i vår åpne økonomi som kan komme opp til en beste boliglånsrente på rundt 4% frem mot 2025.

Inflasjonen vil komme opp i rundt 2%, som er det inflasjonsmålet Norges Bank vil styre etter. Dette nivået bestemmes av Finansdepartementet og vedtas av det neste Stortinget.

En stor utfordring for Stortinget blir å føre en fordelingspolitikk som fanger opp alle dem som er rammet hardt av konsekvensene av kommunale og statlige tiltak.

De harest rammede er de som er blitt helt ledige som følge av pandemien og de som har falt mellom alle stoler for de økonomiske tiltakspakkene. Disse finnes i alle næringer, men har rammet kulturnæringen særlig sterkt.

Det tok lang tid før kulturminister Abid Raja forstod elendighetsindikatorene i kulturnæringen.

Jeg har interessert meg for kulturøkonomi lenge. Det tok lang tid før Finansdepartementet forsto kulturøkonomien i Norge, og først for budsjettåret 2021 ble kulturministeren budsjettvinner med en ekstrabevilgning på 10 milliarder kroner.

Det er fortsatt en del å ta igjen for det neste Stortinget i budsjettåret for 2022 .

En ny gruppe som nå rammes sterkt, er alle de som har lånt så mye at de blir gjeldsslaver når den nominelle boliglånsrenten risikerer å stige opp mot 6%.

Det blir nytt at treffsikre virkemidler må utformes i en fordelingspolitikk som må identifisere alle dem som ikke vil greie betalingsforpliktelsene de har til bankene med en nominell rente på rundt 6%.

De økonomiske tiltakspakkene må nå treffe de som ikke har betalingsevne til å mestre gjeldsforpliktelsen til banken sin.

Dette vil ligne på den bankkrisen vi hadde i 1990-1992 etter kjøpefesten på 80- tallet og den høye nominelle renten vi hadde i begynnelsen av 90-tallet.

Jeg satt da i styret for Sparebanken Møre fordi jeg visste at jeg bare kunne forstå bankkrisen ved å oppleve bankkrisen innenfra.

Da lærte jeg elendighetsindikatorene for banker under en bankkrise. Det var mange banker som gikk konkurs fordi de i forkant av bankkrisen ikke hadde bygget opp nok egenkapital i forhold til de risikoutsatte lånene de hadde innvilget.

Sparebanken Møre var også utsatt, men staten satte inn store redningspakker for å redde de private bankene med de relativt beste elendighetsindikatorene.

Jeg satt i styre i Sparebanken Møre i 8 år og lærte bedriftsøkonomi innenfra. Jeg ble spesielt opplært om bankens risiko i forhold til et stort engasjement i Røkke-systemet . Finanstilsynet fulgte banken og hvordan vi turnerte engasjementet i Røkke-systemet. Han bidro til at Sparebanken Møre kom seg godt gjennom bankkrisen på 90- tallet.

I 1998 vant Møreforskning frem i prosjektet for å evaluere det nyopprettede Innovasjon Norge. Det var en sammenslåing av Industrifondet, Industribanken og DU. Den første lederen der var Tore Tønne, med lang erfaring fra ledende stillinger i statsforvaltningen.

Han ønsket at jeg skulle bruke begrepet elendighetsindikatorer når jeg la frem resultatene for saksbehandlerne i Innovasjon Norge.

Jeg fulgte rådet til Tore Tønne og foreleste for saksbehandlerne om elendighetsindikatorene i Innovasjon Norge.

Tore Tønne og jeg var enige om at det var vanskelig å plukke vinnere i markedet som følge av støtten, men analyser mellom elendighetsindikatorene og andre kjennetegn i denne gruppen av prosjekter, kunne bidra i læringsprosessen for saksbehandlerne,slik at de i størst mulig grad styrte unna de risikoprosjektene som med stor sannsynlighet ville havne i gruppen som kjennetegnet disse prosjektene.

Jeg fortsatte med analyser av denne elendighetsindikatoren i Innovasjon Norge også etter at Tore Tønne sluttet i Innovasjon Norge og ble en av direktørene i Røkke-systemet.

Denne verden kjente ikke Tore Tønne så godt og mens han ennå var i den bratte læringskurven, ble han utsatt for en heksejakt av finanspressen og han begikk selvmord.

Jeg ble godt kjent med Tore Tønne den tiden han var leder for Innovasjon Norge og han var en av de klokeste lederne jeg har møtt. Han var en handlingens mann og det skulle bli hans bane.

En annen evaluering jeg deltok i, var evalueringen av Distriktsrettet Forskningsassistanse som var ledet av SINTEF.

Der ble jeg kjent med et evalueringsmiljø fra Cambridge, og prosjektet var ledet av et evalueringsmiljø i Stockholm.

Forskerne fra Cambridge lærte meg innovasjonsøkonomi. Det var et økonomisk fagmiljø og de lærte om anvendte nytte- kostnadsanalyser fra vårt miljø, som hadde lang erfaring fra dette feltet.

Vi samarbeidet senere i mange evalueringsprosjekter, og har hatt et nært samarbeid helt frem til nå. Spesielt mye hadde vi å lære fra dem da vi sammen evaluerte forskningsparkene i Norge.

De hadde sin erfaring fra tidlig 80-tall da de laget rapporten The «Cambridge Phenomenon».

Jeg lærte også mye fra andre ledende evalueringsmiljøer da Norges Forskningsråd ba meg om å delta i det store europeiske samarbeidsprosjektet som heter EUREKA.

Forskningsrådene i de ulike landene var finansieringskilde for dette bedriftsrettede programmet. I 1995 ledet jeg evalueringen av brukerrettet innovasjonsstøtte for utviklingen av resultatindikatorer til Forskningsrådet. Her var også utviklingen av elendighetsindikatorer et viktig element og jeg har ledet dette årlige prosjektet  helt frem til jeg gikk av med pensjon 1. februar 2017.

Jeg har arbeidet med denne verktøykassen som samfunnsøkonom fra 1989 og frem til idag. Jeg er nå blitt 72 år, og er mest opptatt av treffsikre virkemidler for å forebygge de verste konsekvensene fra elendighetsindikatorene som følger i kjølvannet av klimakatastrofen .

Jeg var også varamedlem i styre for Distriktenes Utbyggingsfond i 1990 ut fra perspektivet om å forstå distriktsproblemene i bedriftene sett innenfra.

Jeg møtte da for Jens Petter Ekornes, som jeg var vararepresentant for den gangen Ekornes Industrier var på konkursens rand. Fordi han var inhabil når styret behandlet denne saken, møtte jeg i styret.

Det dreide seg om veldig mange arbeidsplasser i Sykkylven og ble derfor en viktig oppgave for DU.

Jeg husker at Jens Petter Ekornes fikk møte for å legge frem sin egen sak for styret og administrasjonen, men han måtte på gangen under avstemmingen. Jeg husker at sosialøkonomen Bjørn Skogstad Aamo forhandlet med bankene som var inne i en bankkrise for å få dem til å bidra med det de kunne mestre.

Det var et enstemmig styre som stilte seg bak innstillingen til administrasjonen. Jens Petter Ekornes som sto på gangen, kunne endelig trekke et lettelsens sukk.

Arbeidsplassene i Sykkylven og bedriften var reddet.

En annen viktig elendighetsindikator gjennom, og nå som ettervirkning, av pandemien, vil være ledigheten for nyutdannet ungdom under 30 år.

Denne ledigheten må ikke få bite seg fast, for det vil skape et stort sosialt problem for denne store gruppen som er i etableringsfasen.

Problemene for denne gruppen er at mange har mer sammensatte problemer som må løses med de virkemiddlene som er mest treffsikre for denne gruppen.

En stor del av de mest treffsikre virkemidlene overfor denne gruppen forvaltes av NAV som må sterkt inn i bildet.

I tillegg forvaltes mange av de fordelingspolitiske virkemidlene gjennom de årlige statsbudsjettene.

Dette blir et stort problem som møter det nye Stortinget som velges til høsten.

En av de vanskelige oppgavene blir her å finne frem til de virkemiddlene som er mest treffsikre i forhold til kilden til problemet.

Det må søkes dypt i den økonomiske verktøykassen for å finne ut om det er selektive eller mer generelle virkemidler som er de mest kostnadseffektive i forhold til kilden til problemet.