Det store klimaspillet

Arild Hervik er professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Høgskolen i Molde.

SYNSPUNKT | Fredag startet Opec+ det som i faglitteraturen kalles Opec spillet. Det er et kartellspill og handler om de volumer de enkelte Opec land, pluss noen andre oljeproduserende land, får tildelt for å styre oljeprisen til det nivået de profitterer mest på kort og lang sikt.

USA og Norge er blant de oljeproduserende landene som ikke er med i Opec+, mens Russland heller ikke er med i Opec, men har siden pandemien deltatt i Opec+ kartelllet for å bidra med sitt for å opprettholde høyest mulig pris under pandemien da etterspørselen etter olje falt kraftig og dermed oljeprisen. Den var helt nede i 20 $ fatet.

Når den økonomiske veksten tar seg opp igjen, stiger oljeprisen og er i skrivende stund 76 $ fatet. Det synes som Opec+ er i ferd med å oppnå enighet om at disse landene skal øke sin samlede oljeproduksjon opp med 400 millioner fat per døgn fra og med august til og med desember. Denne økningen utgjør mer enn Norges oljeproduksjon per døgn og Norges produksjon av olje faller kraftig frem mot 2050 når vi nesten har tømt våre kjente oljereserver.

Selv om vi skulle åpne for nye felt i Barentshavet, så forventer vi der å finne mest gass som gir grunnlag for fremstilling av grønt hydrogen som slipper ut lite klimagasser. Transportsektoren vil være den sektoren som vil bruke grønt hydrogen i første fase

Med høye oljepriser vil alle oljeproduserende land høste en høy grunnrente som er inntekter utover driftskostnader og kapitalkostnadene for oljefeltene. Når grunnrenten er høy blir insentivene til å utvikle nye felt tilsvarende sterke. Men da styrkes også insentivene til å investere i nye oljefelt spesielt i USA hvor kostnadsstrukturen på utvinning av oljeskiferfelt har lave investeringskostnader, men mye høyere driftskostnader.

Den teknologien som brukes til utvinning av oljeskifer har mye høyere utslipp av klimagasser enn norske offshore felt. Vi har høye klimaavgifter mens USA under Trump ikke hadde noen avgifter ved produksjonen av onshore skiferolje.

Opec+ står nå overfor den vanskelige avveiningen mellom høy profitt på kort sikt og lav profitt på lang sikt, eller lavere profitt på kort sikt, men desto høyere profitt på lang sikt. Er oljeprisen høy på kort sikt, vil skiftet mot en grønn økonomi gå mye raskere og vi får lavere grunnrente for oljeproduserende land på lengre sikt.

Høy oljepris på kort sikt vil også føre til at en større del av markedet overtas av skiferoljen i USA som har lavere investeringskostnader, men høye driftskostnader og klimagassutslipp under produksjon. Det er heller ikke noe Opec+ liker for deres økonomi er helt avhengig av de årlige oljeinntektene siden de ikke har noe stort oljefond tilsvarende det norske som vi har bygget opp til 11000 milliarder kroner siden Handlingsregelen ble innført under Jens Stoltenberg som statsminister i 2001.

Vi er det unntaket i verden som opplever rikdommens velsignelse mens faglitteraturen er rikholdig med alle de landene som har gjennomlevd rikdommens forbannelse. Min siste doktorgradsstudent disputerte i juni 2017 med en gjennomgang av rikdommens forbannelse som tema for kandidatens prøveforelesning. Opec+ vil oppleve rikdommens forbannelse når oljeprisen faller som en følge av omstillingen mot en grønn økonomi.

Utviklingen av nye skiferoljefelt vil kunne holde oljeprisen på et lavere nivå som vil øke utslippene av klimagasser og forsinke utviklingen av den grønne omstillingen. Det er derfor viktig at USA med Biden som ny president har meldt USA inn i klimaavtalen igjen. Vi har tid til å omstille norsk økonomi fordi vi har Handlingsregelen og Oljefondet.

Slik er vi mye mindre avhengig av de årlige inntektene fra salg av gass og olje. USA har en så stor og teknologidrevet økonomi at de ikke er avhengig av olje og salg av nedkjølt gass, LNG, for å unngå rikdommens dilemma.

Det er lenge siden selskaper som Amazon, Facebook, Google og Microsoft passerte verdien av de største oljeselskapene på noteringen på USAs børser. Men i senatorvalget om 1 1/2 år er det valg i noen stater og siden dette er stater med høy oljeproduksjon, er det et mer åpent spørsmål om hvor forpliktende klimaavtale Biden-administrasjonen vil inngå i.

Den andre aktøren i klimaspillet er klimapanelet og de avtalene som er inngått mellom landene i den forpliktende klimaavtalen fra Paris i 2015. Tidligere president Donald Trump meldte USA ut av klimaavtalen og USA har tapt 8 år på omstillingen mot en grønn økonomi. Europa og Kina har her vært foregangslandene og ligger nå langt foran USA i utviklingen av den teknologien som kreves for å omstille økonomien i en grønnere retning.

Vi er det unntaket i verden som opplever rikdommens velsignelse mens faglitteraturen er rikholdig med alle de landene som har gjennomlevd rikdommens forbannelse

I høst kom det en bok som het «China goes green». Der dokumenteres det hvor tidlig Kina startet omstillingen mot en grønn økonomi. De er verdensledende i lyntogteknologi sammen med Europa både som produsenter og for å knytte de større byene sammen i et nettverk av lyntog.

Vi var verdensledende i produksjon av solcelleteknologi så sent som i 2008 da Rec hadde en verdi på børsen på 125 milliarder kroner. Men da Kina valgte å innlemme produksjon av solcelleteknologi i sine 5-årplaner fra 2007, falt prisene på disse produktene så mye på verdensmarkedet, at Rec avviklet sin solcelleproduksjon i Norge og videreførte sin produksjon i Singapore og USA. Børsverdien på Rec falt da til under 5 milliarder kroner.

Anleggene i Norge er nå gjenåpnet fordi dette er moderne anlegg. Når kapitalverdien er delvis nedskrevet, blir den minst arbeidsintensive delen av denne produksjonen gjenopptatt i Norge, fordi den blir kostnadseffektiv og konkurransedyktig. Kina var også tidlig ute med en konkurransedyktig vindkraftteknologi på verdensmarkedet.

Nå har Kina åpnet sin egen produksjon av elbiler i Kina. Den norske forbrukeren vil merke at kinesisk teknologi blir konkurransedyktig på pris og kvalitet. Det nye i Kina, er at de kommer helt i fronten i markeder som drives av nyskapning, innovasjon og forskning. Kina er nå også villige til å inngå forpliktende klimagassavtaler.

I høst blir det klimatoppmøte i Glasgow. Der vil det bli det forhandlet frem en ny klimaavtale som erstatter den klimaavtalen som ble inngått i Paris i 2015. Den først klimaavtalen ble forhandlet frem i Kyoto i 1997. Denne ble til som følge av Brundtland kommisjonen sin rapport om bærekraftig utvikling. Den var et gjennombrudd for forpliktende globale klimaavtaler.

I kjølvannet av rapporten fra Brundtlandkommisjonen opprettet FN klimapanelene. Da økte forsknings og innovasjonsaktiviteten på klima i verden. Jeg husker at jeg i 1989 fikk tilbud om ny jobb i Verdensbanken for å bistå i den internasjonale klimaforskningen som skjøt fart utover på 90-tallet.

Miljø og klimaforskning hadde vært hovedområdet for min forskningsaktivitet siden jeg tok sosialøkonomisk embetseksamen sommeren 1975. Det fantes da ikke så mange økonomer med forskningserfaring fra dette feltet. Han jeg overtok jobben etter på Høgskolen i Molde, kjente til min bakgrunn og han jobbet da i Verdensbanken i Washington.

Jeg takket høflig nei til tilbudet for familien hadde det bra i Molde og jeg visste at de to feltene hvor jeg hadde min forskningserfaring fra, kunne jeg fortsette med ved Høgskolen i Molde. Forskningsaktivitet har et internasjonalt språk og man kan kompensere for manglende nettverk ved den daglige aktiviteten, med reiseaktivitet til relevante konferansen og med å lese den internasjonale faglitteraturen. Jeg hadde min forskningserfaring fra Sosialøkonomisk institutt UiO og i en forskningsgruppe tilknyttet forskningsavdelingen i SSB.

Her arbeidet jeg med ressursregnskap hvor vi kartla tilgjengelige reserver i Norge, hvor mye vi tar ut av de ulike ressursene et enkelt år og hvilke skadevirkninger dette ressursuttaket har på miljøet i Norge med lokale utslipp, nasjonalt med nasjonale miljøskader og globalt med globale miljøkonsekvenser.

Den siste jobben jeg gjorde i Gruppe for ressursregnskap i 1979, før jeg flyttet til Molde, var å beskrive ressursregnskapet som en matematisk modell og vise hvordan ressursregnskapet kunne kobles til det økonomiske nasjonalregnskapet som grunnlag for å bruke de økonomiske modellene i SSB for å lage årlige ressursregnskap og langsiktige prognoser.

Vi rakk også å lage nasjonale og fylkesvise elektrisitetsprognoser som jeg brukte i Energiprognoseutvalget som var et ekspertutvalg i departementet jeg var oppnevnt i og som tok den nyutviklede elektrisitetsprognoseteknikken i bruk.

I 1981 fikk jeg en forespørsel fra Miljøverndepartementet om å bruke denne nyutviklingen til å lage elektrisitetsbudsjetter. Jens Stoltenberg arbeidet da som politisk rådgiver for Miljøvernministeren. Han var der i rundt et år og vi rakk akkurat å lage noe som ligner på det Miljøvernministeren i dag kaller for klimabudsjetter.

De største problemene med klimaavtalen i Kyoto, den som ble fremforhandlet i København og Parisavtalen, er at landene bak hver enkel avtale ikke klarte å redusere i sine klimagassutslipp først og fremst fordi FN ikke har noen sanksjoner overfor dem som bryter sin avtale.

Norge har ikke greid å oppfylle sine forpliktelser på de reduksjoner vi har forpliktet oss til i Parisavtalen frem mot 2020. De siste tallene for 2020 fra SSB viser at utslippene av klimagasser for dette året fortsatt er over 50 millioner tonn klimagassutslipp. Det har bare sunket moderat de tre siste årene.

Pandemien kan ha ført til at bevisstheten og kunnskapen om klimaproblemet har økt og at globale

forpliktende avtaler er helt nødvendig når vi er stilt overfor store, felles, globale problemer. Det kan bety at vi foran forhandlingene i Glasgow kan ha grunnlag for en forsiktig optimisme. EU legger nå opp til å forplikte seg til en reduksjon av utslipp av klimagasser på 55 prosent frem mot 2030 og en opptrapping av avgiften på klimagasser frem mot år 2030 til 2000 kroner.

For å gjenreise økonomien i EU, går 30 prosent av det økonomiske programmet til prosjekter for grønn omstilling av økonomien i EU. Norge følger EU her og vil i Glasgow forplikte oss til en reduksjon i utslippene av klimagasser med 55 prosent frem mot 2030 og i sommer vil prisen på 1 liter diesel koste rundt 20 kroner for forbrukerne i Nord Norge. Kina vil trolig i klimatoppmøte i Glasgow forplikte seg til å bli klimanøytrale frem mot 2060. USA har meldt seg inn igjen i klimaavtalen igjen og i Glasgow vil de fremstå som en av pådriverne sammen med EU og Kina.

Det som underbygger denne optimismen ytterligere, er at kapitalmarkedene viser stadig mindre vilje til å investere langsiktig i olje, gass og kullselskaper dersom de ikke selv har en strategi på å avvikle gradvis produksjon av kull, olje og gass som erstattes med fornybar energi. For alle olje-, gass- og kullselskaper uten en slik strategi vil langsiktig kapitaltilførsel bli stadig dyrere og børsverdiene vil falle.

I forhold til størrelsen er Norge en stor aktør her med Oljefondet og vi har nylig opprettet et eget fond som under ledelse av Norfund skal investere i fornybar kraft som skal erstatte kullkraft i Afrikanske land. Equinor har lenge arbeidet med å utvikle sin egen strategi for å omstille selskapet til å bli et selskap som gradvis faser ut sine samlede klimautslipp og blir et selskap som produserer fornybar energi.

De har satt seg i førersetet for å utvikle offshore vindkraft både den som er bunnfast havvind og den som er flytende havvind. De har også satt seg i førersetet for å elektrifisere norsk sokkel og er aktivt med i utviklingen av karbonfangst og lagring på norsk sokkel.

Etterhvert vil gass gi opphav til produksjon av grønt hydrogen som også krever kostnadseffektiv karbonfangst og lagring i reservoarene på norsk sokkel. Equinor vil etter hvert oppnå den mest klimavennlige fremstilling av olje og gass både i produksjon og i bruken av gassen og oljen fra norsk sokkel vil gradvis fases ut frem mot 2050.

Jeg har hatt gleden av å følge utviklingen av denne strategien fra den gang de het Statoil og frem til nå. I 1994 begynte en dyktig samfunnsøkonom som het Eirik Wærnes i Statoil. Jeg kjente han fra den tiden han arbeidet med skattespørsmål i Finansdepartementet. De siste årene jeg underviste på masterkurset i Industrial Organisation på Høgskolen i Molde, brukte jeg de strategidokumentene han sto bak fra Equinor som bakgrunnsdokumenter når jeg foreleste over den strategiske tilpasningen i petroleumsvirksomheten.

Det kan være det er store tregheter og tar tid å finne en ny økonomisk ressurs som ikke har disse utslippene og vil være bærekraftig

Jeg lærte første gang om det som kjennetegner klimaproblemet fra kurset som professor Trygve Haavelmo holdt høsten 1974 for avgangsstudentene i sosialøkonomi ved UiO. Etter avlagt embetseksamen ble jeg vitenskapelig assistent for han med å bearbeide denne forelesningsserien til et memo til bruk for nye studenter. Memoet ble ugitt i 1977 og het Kritiske merknader til økonomisk vekstteori. Haavelmo fremhevet der betydningen av den eksponentielle befolkningsveksten i den økonomiske vekstteorien. En befolkningsvekst på prosent ville i den langsiktige likevekstbanen føre til at den økonomiske veksten ville også bli 2 prosent

Likevekstmekanismen ville være befolkningsmengden som ikke kunne bli større enn den økonomiske veksten tillot den å være som følge av den økonomiske ressurstilgangen. Demografen Malthus formulerte dette matematiske resonnementet på 1700 tallet.

Haavelmo erstattet den eksponentielle vekstfunksjonen med en matematisk funksjon som bare var litt svakere. De matematiske beregninger viser at da endres den langsiktige likevekstbanen. Derved viste Haavelmo at styrkegraden på befolkningsveksten var avgjørende for den langsiktige likevekstbanen. Hvis vi hadde med teknologisk utvikling og eksponentiell produktivitetsvekst i vekstmodellene ville likevektsbanen korrigeres med denne eksponential-funksjonen.

Haavelmo formulerte klimaproblemet til å oppstå når utslippene var kumulative som betyr at naturens egen evne til å bryte ned utslippene i naturen gikk så sakte at nye utslipp la seg oppå dem som hadde hopet seg opp i naturen fra tidligere utslipp. En slik kumulativ opphoping av utslipp vil ikke være bærekraftig på lang sikt. Er denne ressursen som skaper utslippene en økonomisk ressurs som vi har gjort oss avhengig av for opprettholdelsen av den materielle velferd, så er det ingen annen utvei enn å finne en erstatning for denne økonomiske ressursen.

Det kan være det er store tregheter og tar tid å finne en ny økonomisk ressurs som ikke har disse utslippene og vil være bærekraftig. Haavelmo trakk frem begrepet nullvekst i denne forelesningsserien og mente at det var et irrelevant begrep fordi en bærekraftig økonomisk utvikling i en tilpasningsperiode for å løse dette problemet, kunne være mye mindre enn 0. Haavelmo var nok miljøpessimist og trodde at befolkningsveksten ville bli for sterk til å finne frem til en bærekraftig utvikling. Det er dette problemet vi vil få oppdatert på klimatoppmøtet i Glasgow i høst.

Trygve Haavelmo fikk nobelprisen i økonomi i 1989 for de arbeidene han gjorde under krigen med et studieopphold i USA. Disse arbeidene var doktorgraden til Trygve Haavelmo som ble utgitt i en spesialutgave av tidsskriftet Econometrica og var starten på utviklingen av økonometri i økonomifaget.

Økonometri kobler sammen statistikk og matematikk med økonomi som gjør økonomi til et empirisk fag med bearbeiding av økonomisk statistikk. Haavelmo gjorde også banebrytende arbeider innenfor investeringsteori som ble publisert tidlig på 60-tallet. På 70-tallet brukte Trygve Haavelmo mye tid på studentene og inspirerte dem som avla eksamen i sosialøkonomi da ikke minst innenfor miljøøkonomi både på mikroplan med miljøavgifter i økonomisk politikk samt innenfor miljø og makroøkonomi som jeg arbeidet med.

Han ble pensjonist i 1979. Etter at han fikk nobelprisen i økonomi ga Trygve Haavelmo ut en mer populær bok om tankene sine som heter «Økonomi, individ og samfunn.»