Det rødgrønne regjeringsrotet

I går rykket Audun Lysbakken ut og sa at SV selvsagt vil delta i en regjering. Men ikke for enhver pris.

Det kan de fleste partier si. Det avgjørende er at den politikken regjeringen vil føre, må være innenfor det det store flertallet i eget parti kan akseptere.

I SV er de som tvileren Thomas. Han ville ikke tro før han fikk se det.

Et flertall i SV vil se resultatet av forhandlingene med Sp og Ap om en regjering før de vil tro det er mulig.

Derfor har landsmøtet i SV bestemt at det ikke er landsstyret som skal avgjøre om SV skal inn i en regjering eller ikke. De vil ha en uravstemning i egne rekker.

Derfor kan Lysbakken si hva han vil. Han makter ikke å skape klarhet i spørsmålet om SV vil gå inn i en regjering så lenge mediene henter fram SVere som er skeptiske til regjeringsdeltakelse.

Skepsisen er ikke blitt mindre når MDG og Rødt har pen framgang på meningsmålingene.

I Sp er de ikke bare skeptiske til SVs politikk. Tanken på at de skal forhandle fram en regjeringserklæring som skal sendes til avstemning i SV, er praktisk talt utålelig.

Når SV har fin framgang på meningsmålingene og SP går tilbake, skulle en tro det var enklere for SV å gå inn i en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.

Her blir de ingen juniorpartner, ser det ut til.

Men om Sp får lavere oppslutningen, blir de ikke enklere å ha med i regjeringsforhandlinger.

Det som har stor betydning, er om SV og Sp blir større enn Ap. Da blir det lettere å vinne fram med saker som SV og Sp er enige om, men som Ap vil slite med å godta.

Støre har neppe mareritt for å ende opp i en alenegang i regjeringskontorene. Gleden over å få bekle statsministertaburetten overskygger plagene med å styre en regjering som ikke har flertall på Stortinget

Kaoset på borgerlig side er ikke like stort. Erna Solberg har vist at hun er i stand til å holde en regjeringen gående i åtte år, riktignok med ulik besetning.

Erna Solbergs posisjon er enkel: Hun vil ha med flest mulig av de borgerlige partiene i en regjering. Hennes dør er åpen.

Jonas Gahr Støre har holdt fast på at han vil ha SV og Sp med i den regjeringen han skal lede. Han snakker ikke om en plan B.

Han har vært klar på at Rødt og MDG ikke skal inviteres til regjeringsforhandlinger. Han sier rett ut at den politiske avstanden er for stor.

SV og MDG banker heller ikke på regjeringsdøren. De lanserer krav nærmest i ultimatumets form om hva som skal til for at de vil støtte en rødgrønn regjering.

I Klassekampen i dag krever Bjørnar Moxnes en sluttdato for profitt i velferden for å støtte en rødgrønn regjering.

MDG har tidligere nærmest stilt ultimatum om stans i letingen eller olje og en sluttdato for produksjon av olje og gass på norsk sokkel.

Jonas Gahr Støre hører hva de sier, og sier han ikke er enig, men han går ikke inn i debatten de inviterer til. Det er det ingen grunn til. Det er ikke mer enn to uker til valget. Problemer trengs ikke tas på forskudd.

Støre er opptatt av å sette egen politikk i fokus. Det har gitt god uttelling.

Nå er det også et flertall som ønsker Jonas Gahr Støre som statsminister framfor Erna Solberg.

Det kan ende med at Ap må danne en mindretallsregjering uten både SV og Sp. Det er endatil mulig han vil ta inn Sp selv om SV ikke blir med.

SV har ikke noe annet valg enn å støtte en rødgrønn regjering. Det er krefter i Sp som heller vil gå mot høyre enn mot venstre. Derfor er det et poeng for Støre å ha Sp med på laget.

Støre har neppe mareritt for å ende opp i en alenegang i regjeringskontorene. Gleden over å få bekle statsministertaburetten overskygger plagene med å styre en regjering som ikke har flertall på Stortinget.