Det politikerne ikke er opptatt av

Lørdag listet Klassekampen opp 16 saker de hevdet den rødgrønne grasrota krever blir sentrale i den kommende regjeringserklæringen «Soria Moria 3».

De tar for gitt at de rødgrønne kan utrope seg til valgets vinner en gang etter kl 21 i dag.

Ingen av de 16 sakene handler om verden utenfor Norge.

Klimasaken ligger på grensen, men i valgkampen er dette primært blitt en sak om hvem som skal betale regningen for økte C02-avgifter og nedbygging av oljeindustrien.

Det er riktignok ulike interesseorganisasjoner Klassekampen har snakket med. Men de treffer godt på hva som har vært de viktigste temaene i årets valgkamp.

Det er ikke noe nytt av året at det som handler om folks lommebok får stor oppmerksomhet. Politikk er interessekamp.

De rødgrønnes kamp mot forskjell-Norge er blitt en kamp for bedre materielle vilkår for dem som tjener minst.

Målet blir dermed å øke den samlede materielle levestandarden i Norge. Ingen snakker om at vår levestandard tilsier et energiforbruk som ikke er bærekraftig.

MDG gjorde det tidligere. De har knapt nevnt det i år.

De rødgrønne burde supplert kampen mot økte forskjeller med å understreke at vi i Norge ikke skal bli rikere materielt sett eller øke vårt energiforbruk.

Koronapandemien ble ingen viktig sak i valgkampen. De borgerlige maktet ikke å få fram at Norge har håndtert pandemien bedre enn de fleste land.

Opposisjonen lot saken ligge fordi de har vært usikre på hvordan kritikk av regjeringen vil slå ut i velgergruppen.

Det blåser en sterk digitaliseringsvind over verden. Politikerne er unisont positive til digitalisering. De er i forsvinnende liten grad opptatt av skadevirkningene av digitaliseringen.

Det digitale skiftet blir sett på som noe uunngåelig. Det er bare å følge med på ferden.

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift peker Paul Chaffey (H) på at «ingen etablerte politikere ønsker å framstå som teknologinegative».

Professor Gunn Enli peker på at det knapt finnes teknologisk motstemmer i det politiske landskapet.

Lena Lundgren etterlyser i Morgenbladet politikere som vil jobbe for digital selvråderett.

Hun advarer mot å la de store internasjonale teknologigigantene som Facebook og Google for eksempel,  fange oss fullstendig i den oppmerksomhetsøkonomien de inviterer oss inn i.   

Facebook er ikke politikk for politikerne. Det er en kanal de kan benytte for å nå ut med eget budskap til velgerne. Derfor har de en grunnleggende positiv holdning til Facebook.

Motforestillingene ser ikke ut til å strekke seg lenger enn til å mene at Facebook bør betale mer skatt.

Facebook er blitt så mektig og upålitelig at de i USA planlegger å ta grep for å redusere selskapets makt.

Her i landet lever vi godt med at det offentlige flytter stadig mer av sin informasjon til innbyggerne inn på Facebook som i økende grad ses på som en trussel mot demokratiet.

Venstresiden som er opptatt av å begrense kapitalmaktens innflytelse over individer og samfunn, er påfallende tafatte når det gjelder å ta styring over digitaliseringen.

Politikere bør ikke la det skure og gå lenger. De må sette digital selvråderett på agendaen for å hindre at vi blir hjelpeløse brikker i de globale gigantenes kommersielle fangarmer.