Den nasjonale åreforkalkingen må behandles

Trygve Melvin Tamburstuen er en norsk næringslivsleder, tidligere politiker og leder i Norges Friidrettsforbund.

SYNSPUNKT | For nasjoner er utslaget at de politiske og økonomiske blodårene blir så fulle av fett og spesialinteresser at samfunnets livgivende sirkulasjon av ideer og talenter ødelegges. Den amerikanske sosiologen Mancur Olsson har beskrevet dette i boken «The rise and fall of nations».

Mye tyder på at Norge nå er kommet i denne fasen. Vi har levd så godt på oljeinntektene og oljeformuen i så mange år at vi forstår ikke de gule og røde faresignalene som begynner å blinke.

Vi klarte å utnytte funnene av petroleum på en fantastisk måte fordi vi hadde embetsmenn, politikere og industrialister som evnet å tenke fullstendig nytt og som var kreative i forhold til å finne politiske og økonomiske virkemidler som møtte de nye mulighetene og utfordringene.

I dag lener vi oss til overføringer fra Oljefondet. I det vedtatte statsbudsjettet for 2021 utgjør total finansiering fra oljesektoren 370 milliarder. Samlet inntektsskatt utgjør240 milliarder. Utgiftene til alderspensjon alene utgjør 250 milliarder. Og så har vi politiske partier av en viss størrelse som stilt overfor disse faktaene i fullt alvor foreslår avvikling av oljevirksomheten innen et definert årstall!

Hvordan skal vi finansiere velferdsstaten framover? For det skjer jo i praksis svært lite når det gjelder omstilling av norsk næringsliv. Ledende politiske partier tror skattelettelser er løsningen for å skape ny næringsvirksomhet.

Menneskenaturen er slik at vi utsetter i det lengste det ubehagelige

All empiri forteller at dette er feil! Skal en skape ny næringsvirksomhet må det settes inn bevisste og ofte selektive virkemidler. Men i Norge mangler vi nå fullstendig kreativitet i forhold til utvikling av slike virkemidler.

Kraftfulle spesialinteresser og lobbyister sørger for ineffektivitet i de fleste deler av samfunnet. Pengerikelighet har vært en sovepute i forhold til den kontinuerlige søken etter bedre løsninger. Oppblomstringen av meningsløse og unødvendige jobber som mellom-menn og ikke minst -kvinner er et typisk eksempel.  Det brukes enorme ressurser på utredninger av alle slag. Men det skjer ikke handling.

For å rive opp i dette trengs det politikere som tør skjære gjennom sterke interessegruppers privilegier. Og som tør rive opp i gamle strukturer som ikke fungerer, for eksempel i forhold til arbeidsmarkedet.  Vi må få igjen en aktiv arbeidsmarkedsetat!

I andre land har det vært nødvendig med alvorlige kriser for å få bukt med åreforkalkingen. Men dessverre ser det ut til at i Norge blir Oljefondet igjen er sovepute: vi tror vi kan redde et næringsliv i knestående med fontener av statlige penger og med hjemmekontor! Det skal bli spennende – og jeg er redd deprimerende - å se på produktiviteten i det norske samfunnet etter at vi er ferdig med pandemien.

Menneskenaturen er slik at vi utsetter i det lengste det ubehagelige. Men nå må vi våkne opp og begynne å tenke nytt. Hver femte ungdom midt i 20-årene er verken i arbeid eller utdanning. Vi er avhengige av å importere store mengder utenlandsk arbeidskraft, ser om vi har over 200 000 arbeidsledige. Det ser ikke ut til at vi leer på øynene stilt overfor denne virkeligheten.

Vi må få tilbake pionerånden og den djerve politiske og økonomiske tenkningen fra 70-årene som skapte oljeeventyret. I mellomtiden har vi jo utdannet nye generasjoner av talentfulle mennesker som kan hvis de får lov til å tenke nytt og gjøre nytt og hvis de får lov til å ta risiko i sine forsøk på å prøve å skape noe nytt.

Første steg er å erkjenne den nasjonale åreforkalkingen. At vi i 2020 økte vareimporten samtidig som eksporten ble redusert med 15.5 prosent tyder ikke på at denne erkjennelsen er på vei.