Å dusje i virkeligheten

Hans Christian Holte er direktør i Nav

SYNSPUNKT: Da jeg kom til NAV for 15 måneder siden, var jeg sikker på en sak: Jeg skulle tidlig ut i organisasjonen for å bli kjent med den. Bruke høsten 2020 til å reise land og strand rundt for å besøke ulike deler av NAV.

Treffe ansatte, ledere, samarbeidspartnere, mennesker som oppsøker oss, for å forstå bedre hvordan vi løste oppdraget vårt, og hvilke utfordringer vi møtte på veien. Slik gikk det ikke. Etter et relativt åpent Norge i august og september 2020, ble det påfølgende året preget av restriksjoner og nedstengning.

I lange perioder ble løsningen å lede NAV via videomøter fra andre etasje i et rekkehus på Kjelsås. Referansene mine fra NAV var et par tre kontorer og enheter i Oslo samt en dag i Ålesund.

Tre fylker – tusen inntrykk

Denne høsten har vært bedre – på tross av at smitten nå stiger, og nye smitteverntiltak er på vei inn igjen. Jeg er godt i gang med min #Navturné. Jeg har så langt besøkt tre fylker, og tror jeg har blitt litt klokere for hvert besøk. Jeg tok bussen til Agder en grytidlig morgen i september og besøkte NAV-kontor i Kristiansand og Arendal.

Her traff jeg ungdom som kom fra trøbbel og var på god vei inn i arbeidslivet, og NAV-ansatte som fikk fram hvor viktig det kunne være å starte med det grunnleggende, som sosial mestring, på veien mot arbeid. Her hørte jeg også fra digitale innsatsteam, som gjennom målretta kampanjer lyktes godt med oppfølging av en stor gruppe permitterte. To eksempler som viser noe av spennet i virkemidler for arbeidsrettet oppfølging.

I oktober gikk turen til Rogaland, til Stavanger, Forus og Jørpeland. Ett av mange gode inntrykk fra den turen var hvordan hjelpemiddelsentralen samarbeidet med NAV-kontorene om tilrettelegging for ALS-pasienter, både for å stå i arbeid lengst mulig, og hjemme.

Det å bringe relevant kompetanse fra andre deler av organisasjonen til veilederne ved NAV-kontorene, som ofte er de som møter mennesker som trenger bistand, er en utfordring for NAV som jeg ser finnes i mange ulike varianter. På turen lærte jeg også mye av fylkesleddet, og flere av forvaltningsenhetene som sitter med spisskompetansen til å fatte vedtak i en verden av til dels kronglete juss på ytelsesområdet.

Nå i november fløy jeg til Bergen og NAV Vestland. Det ble et besøk med stor variasjon i opplevelsene. I Bergen fikk jeg eksempler på god effekt av forsterket innsats i bistanden til jobbsøkere med særskilte behov, både for innvandrere og funksjonshemmede.

I Sunnfjord var det gode diskusjoner med kommunedirektøren om hvordan vi kunne få mer ut av partnerskapet, som stat og kommune har i alle NAV-kontorene. I Leikanger hadde jeg sterke opplevelser på «medlytt» med empatiske og dyktige ansatte ved kontaktsenteret, før Widerøe-flyet ble feid hjem mot Oslo i stormkastene.

Og jeg møtte en økonomitjeneste som holder styr på at alt er på stell med de 17.000 kronene som i snitt betales ut av NAV hvert sekund.

Innsikt i dagens situasjon – men også se framover

De tre fylkene har hatt mye de ønsker å vise fram på de to dagene jeg har satt av til hvert besøk. Det er intense dager. Jeg møter en strøm av engasjerte mennesker som ønsker å fortelle meg hva som er viktig, hvor det butter, hva jeg og Arbeids- og velferdsdirektoratet bør tenke på når vi vedtar budsjetter og legger strategier for videre utvikling av NAV.

Alle disse møtene, alle disse flinke folka med mye på hjertet, det er som jeg dusjer i informasjon fra morgen til kveld. Og for hver dusj jeg får, er det noe som fester seg, noe mer innsikt som gradvis bygger en dypere forståelse av hva NAV står i, hvilken effekt vi har, hva vi må få til bedre.

Og det er nødvendig å bygge den innsikten bit for bit; det er et stort og mangfoldig oppdrag vi skal levere på. Vi skal bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme arbeid og aktivitet for alle. Reisene rundt i Norge viser meg med all mulig tydelighet hvor mangslungent dette oppdraget er.

Erfaringene fra dagens NAV-virkelighet er viktige når vi nå jobber med å peke ut retning for NAVs videre utvikling de kommende årene. Parallelt med mine reiser ut i fylkene har hele organisasjonen jobbet systematisk med å kartlegge styrker og svakheter i dagens situasjon. I strategien skal vi bestemme hva de viktigste prioriteringene for videre utvikling er:

På hvilke områder har vi det sterkeste behovet for å satse? Hva er det vi må klare om fem eller ti år og som vi ikke klarer i dag? For å svare godt på disse spørsmålene må vi ha god innsikt i hva som er våre styrker og hva vi ikke gjør godt nok i dag.

Reisene rundt i NAV-Norge setter meg bedre i stand til å gjøre de vurderingene. Samtidig er det viktig ikke å la strategien dreie seg kun om å løse dagens problemer. Vi skal møte det som ligger foran oss. Da må vi matche god forståelse av dagens situasjon, med forståelse av hva som er på vei. Det kan gjelde menneskers forventninger til oss, teknologi, organisering og kultur. Vi må tenke nytt nok og radikalt nok uten å tippe over i hype og drømmerier.

Mot Hamar – og 2030

Vi er i en fase i strategiarbeidet der vi skal identifisere de viktigste strategiske målene fram mot 2030. Først og fremst: Hva skal vi levere bedre på til verden rundt oss? Og hva bør skje med NAV som organisasjon for å få til de effektene? Å svare på disse spørsmålene er å ta et sprang inn i det ukjente, men en god innsikt i dagens situasjon kan gi oss et godt springbrett å ta sats fra når vi skal svare.

Denne uka tar jeg toget til Hamar for å besøke NAV Innlandet. På jakt etter ny innsikt, ny inspirasjon, nye møter med mennesker som mener noe om NAVs styrker og svakheter og vei videre. Før vi kommer til neste sommer, har jeg besøkt samtlige fylker for å få innsikt i NAVs utfordringer og muligheter. Da har vi også satt nye mål for utviklingen vår mot 2030.