Vindmøllestoppen

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE | Etter lokalvalget for et drøyt år siden regnet mange med at vindkraft på land kom til å bli et av de store temaene i den neste valgkampen – den som skal gå frem mot stortingsvalget om snaue ti måneder.

Nå er det klart at det nesten utelukkende kommer til å bli strid om håndteringen av noen av de få vindkraftutbyggingene som fortsatt pågår. Det finnes ikke partier igjen som vil heise fanen for landfaste vindmøller. De som vil gjøre om vind til elektrisitet, satser på flytende møller – slike som folk verken ser eller hører.

For ordens skyld skal det sies at det er mange partier som i prinsippet fortsatt er åpne for landbaserte vindmøller, men de legger så stor vekt på lokal medvirkning og vern av sårbar natur at de i praksis vil fremstå som motstandere.

Inntil videre. Grepet partiene tar for å få vindkraftspørsmålet ut av valgkampen, er å overføre beslutningsmyndigheten for vindkraftutbygging til kommunene. Stortinget kommer om kort tid til å beslutte at vindkraftbeslutninger heretter skal tas etter retningslinjene i plan og bygningsloven, ikke i henhold til energiloven. Formelt sett kan staten fortsatt overprøve kommunenes planmyndighet, men det er ingen som ser for seg at det kommer til å skje i vindkraftsaker. Det finnes verken kommunestyrer eller nasjonale politikere i dag som vil kjempe frem nye vindmøller.

Lite penger i vind

En årsak til kommunenes tilbakeholdenhet er at det etter dagens system ikke er noe særlig å tjene på å bruke areal til vindkraft. Det er ikke som det var i vannkraftutbyggingenes tid: At et kommunestyre sa ja til å legge elva i rør rett og slett fordi det ikke hadde råd til å la være.

Den dag i dag har typiske vannkraftkommuner relativt sett langt større inntekter enn alle andre kommuner. Formuen i form av skoler, svømmehaller, rådhus og annen infrastruktur er også større.

Det skumle for de som er absolutt imot nye vindkraftprosjekter, er at det er ekstremt vanskelig å ta makt fra kommunene

Det er selvfølgelig også økonomi som gjør at naturvernerne har snudd tvert om i sitt syn på kommunen. De setter sin lit til at det alltid vil være slik at kommunene ikke vil ha sterke økonomiske insentiver til å ødelegge egne naturverdier. Det er en fornuftig strategi noen år frem i tid, men den kan virke mot sin hensikt på lang sikt.

Regjeringspartiene og Frp har allerede varslet at de i vår vil komme med forslag til vindskattbeskatning som kan gjøre det noe mer attraktivt for kommunene å tillate nye prosjekter. Det som kommer i revidert nasjonalbudsjett i vår vil helt sikkert ikke være nok til å friste verken kommuner eller vindkraftutbyggere, men det er fordi politikerne akkurat nå er redd for vindkraft som valgkamptema og fordi vi stort sett har strøm nok.

Lave strømpriser – foreløpig

Overskuddet på fornybar kraft gjør at strømprisene er så lave at det ikke gjør noe særlig at det blir en foreløpig stopp i utbyggingen. Det kan snu seg raskt. Frem mot 2030 skal bruken av fossil energi trappes kraftig ned – både her i landet og i nabolandene som vi deler kraftmarked med.

Etterspørselen etter fornybar elektrisitet kommer til å gå kraftig opp. Den kan produseres på mange måter – blant annet ved hjelp av sol, vann, bølger, og vindkraft til havs, men det er slett ikke sikkert at disse kildene vil vise seg å være like effektive og mye mer naturvennlige enn vannkraft på land. Ikke minst er det grunn til å stille spørsmål om tidsperspektivene.

Teknologien for landbaserte møller er den mest modne. Den kan være det eneste vi har å ty til, dersom det oppstår et akutt behov for mer strøm. Og det kan komme fortere enn politikerne ønsker seg. Selv om Statnett i de siste årene har jobbet hardt med å bygge kraftforbindelser som minsker de regionale forskjellene, er det deler av landet der kraftunderskuddet kan bli prekært.

Elektrifiseringen av sokkelen skal på lang sikt skje ved hjelp av havbaserte vindmøller, men både i Bergensområdet og i Haugesund/Karmøy kan befolkningen bli rammet av at de i de nærmeste årene må sende strøm fra land til nyelektrifiserte olje- og gassinstallasjoner. Strømprisen kan gå kraftig opp, og da vil plutselig diskusjonen om vindkraft på land dukke opp igjen. Den kan bli veldig lik den diskusjonen som i flere tiår gikk om vannkraft. Har vi egentlig råd til å la være å gjøre noen nye naturinngrep?

Det skumle for de som er absolutt imot nye vindkraftprosjekter, er at det er ekstremt vanskelig å ta makt fra kommunene. Erfaringen med vannkraftutbyggingen er at det tok tiår å få laget en nasjonal plan som i praksis overførte utbyggingspolitikken fra kommunene til staten. Det sitter langt inne for nasjonale politikere å si at de lokale ikke forstår sitt eget beste når det er kommunepolitikernes «egen» natur de gjør inngrep i.

Kraftkabler

En oppside for klimaaktivistene er det at den foreløpige vindkraftstoppen også kan endre diskusjonen om kraftkabler til utlandet. Det er et av de andre temaene som flere partier nå ser ut til å ønske å begrave før valgkampen.

Både i Høyre og i Arbeiderpartiet er det i utgangspunktet en sterk stemning for å integrere Norge mest mulig i det europeiske strømmarkedet. Det innebærer at vi åpner for å bygge enda flere kraftforbindelser mellom oss og Storbritannia/kontinentet.

Tankegangen er at våre vannkraftressurser bare skal brukes når britenes, danskenes og tyskernes vindmøller står stille. Vi skal kjøpe billig kraft når det blåser ekstra mye i våre naboland. Også i sommer var det tidspunkter der vindmøllene leverte så mye kraft at strømmen ble gratis.

Argumentene for kraftutveksling hevdes med liten tyngde både i Høyre og Ap for tiden. De tør ikke å stå opp i mot sterke krefter i industrien som leder an i et felttog mot kraftkabler som etter deres mening vil gjøre norsk strøm dyrere. De mener det kommer til å bli et kraftunderskudd i Storbritannia og Danmark/Tyskland som gjør at vi nesten permanent kommer til å sende vår strøm ut av landet.

Det vil igjen føre til at våre priser blir nesten like høye som i disse landene. Da forsvinner et av norsk industris fremste konkurransefortrinn.

Resonnementet er godt – forutsatt at det ikke også her i landet oppstår stor mangel på kraft. Da kan kabler til utlandet være det som holder norske strømpriser nede. Det er nettopp det som kan skje, dersom det nå blir en full stopp i nye vindkraftprosjekter på land, og dersom det tar litt tid å få realisert vindkraft til lands og andre teknologier som gir oss fossilfri energi. Ikke minst gjelder det for hydrogen laget av gass som er renset for CO2.

På det energipolitiske området ligger det fortsatt til rette for mange kuvendinger.