Vindkraft må forankres lokalt

Knut Kroepelien er adm. direktør i Energi Norge og Øyvind Isachsen er adm. direktør i NORWEA.

SYNSPUNKT. Utbygging av vindkraft har skapt sterke reaksjoner mange steder i Norge. Det er sunt at vi har politisk debatt og folkelig engasjement rundt hvordan vi skal bruke naturen vår – enten det gjelder nye motorveier, hyttefelt eller kraftverk.

Berørte parter må involveres tidligere og mer kontinuerlig i prosjektene

Det er derimot trist at enkelte bruker debatten til å legitimere rene hatytringer og voldstrusler, slik både energiminister Tina Bru og ansatte i kraftselskapene har opplevd.

Vi har alle et ansvar for å følge demokratiske spilleregler, enten vi er for eller mot en sak.

Nå har regjeringen levert en stortingsmelding om vindkraft, som våre folkevalgte skal behandle i løpet av høsten. Da blir det mulighet for alle – både privatpersoner og organisasjoner – å gi sine synspunkter på den overordnete vindkraftpolitikken, konsesjonssystemet og verdifordelingen.

Håpet må være at mange benytter denne anledningen, i stedet for å spre hat i kommentarfeltene.

Undersøkelser fra både CICERO og DNT viser at befolkningen har et langt mer nyansert syn på vindkraft enn mange aktivister vil skape inntrykk av. Folk flest forstår at vi trenger mer fornybar energi om vi skal klare å kutte klimagassutslipp som er farlige for både mennesker og natur.

Folk flest forstår også at utbygging av ny vindkraft bidrar til lavere strømpriser og flere arbeidsplasser.

Debatten har imidlertid vist oss at mange vindkraftprosjekter har vært for dårlig forankret i lokalsamfunnene, og at det er gått for lang tid fra konsesjon er søkt til utbygging har startet.

Når mange av prosjektene blir endret underveis, fordi det utvikles nye og større vindturbiner, er det forståelig at protestene er blitt skarpe mange steder i landet.

Dette må både myndighetene og vindkraftprodusentene ta lærdom av.

For å få til en videre utvikling av vindkraft i Norge, har vi foreslått tre hovedgrep:

1) Bedre forankring: Berørte parter må involveres tidligere og mer kontinuerlig i prosjektene. Det må inkludere lokale friluftsinteresser og lokalt reiseliv. Planlagte anlegg må visualiseres digitalt, og visuelle effekter for omgivelsene må tillegges større vekt. Lokalsamfunnet må tas med på råd dersom et prosjekt endres etter at det har fått konsesjon.

2) Raskere prosesser: Konsesjonsprosessene må effektiviseres, slik at lokalsamfunn slipper å vente i årevis på en avklaring. Det samme gjelder tiden fra konsesjon er gitt til utbygging starter. Ulike deler av forvaltningen bør snakke sammen tidligere for å avklare eventuelle hindringer. NVE og Miljødirektoratets oppdaterte kunnskapsgrunnlag om vindkraft, kan effektivisere prosessene.

3) Større verdier lokalt: Kommunen må sitte igjen med en større andel av verdiene som skapes i vindkraftverket. En mulighet er å innføre naturressursskatt, slik man har for vannkraft i dag, men utenom utjevningssystemet slik at den går direkte til den berørte kommunen. Ordningen må være enkel og skape forutsigbarhet for begge parter, uten å svekke lønnsomheten i prosjektene.

En stortingsmelding løser neppe all uenighet om vindkraft i Norge. Men kanskje kan vi bli enige om noen nye spilleregler som gjør prosessene mer konstruktive og mindre uforsonlige.