The Times They Are A-changin’

Janne Bjørnsen er avdelingsleder

SYNSPUNKT.  Regjeringen har iløpet av de siste ukene iverksatt nasjonale tiltak for å begrense vår bevegelsesfrihet i kampen mot koronaviruset.

Tiltakene er de strengeste etter 2. verdenskrig. For de fleste av oss er disse begrensningene en helt ny opplevelse.

For mange andre er ikke disse begrensningene noe nytt. De har ufrivillig pga arbeidsløshet eller helsegrunner kjent disse begrensningene på kroppen i kortere eller lengre tid.

Veldig mange av oss sitter nå på hjemmekontor. Etter kun én uke begynner vi å merke hva isolasjonen gjør med oss.

Vi savner kollegaer, vi savner det sosiale møtet med andre og vi savner rett å slett det å tilhøre et fellesskap.

Vi er frarøvet det som gir oss motivasjon, inspirasjon og det som er med på å gi livet vårt mening, nemlig det å være til for noe annet og for noen andre enn kun oss selv.

Mange har fått varsel om permittering og kjenner allerede på usikkerhet og innskrenket økonomisk handlingsrom.

Med dette som bakteppe gir tiden oss en en gylden anledning til å heve blikket og åpne opp perspektivet vårt.

Det er tungt for veldig mange av oss nå, men vi vet at dette vil gå over og at hverdagen etter hvert vil normalisere seg igjen. Det gir oss ihvertfall håp i en uoversiktelig situasjon.   

Det vi kan tenke på er at for mange personer rundt oss er det vi opplever nå den normale hverdagen.

For disse er dette ikke noe nytt. De er vant med en hverdag som består av utestengelse, avslag, isolasjon og ensomhet.

De har ikke flyttet inn på hjemmmekontoret til en noenlunde vanlig arbeidshverdag med eposter, Teams-møter eller jobbtelefoner.

De bor på «hjemmekontoret» sitt, de mottar ikke eposter fra kollegaer eller innkallelse til Teams-møter med sjefen. De har ingen å holde normal kontakt med slik som vi på hjemmekontorene våre kan.

De har nemlig gjennom de siste årene fått beskjed om at de ikke er ønsket tilbake inn arbeidslivet. Noen er dessverre forhindret fra å delta i arbeidsivet pga helsemessige årsaker.

Men det finnes ufattelig mange ressurssterke, kompetente og motiverte personer rundt oss som mer enn gjerne skulle byttet hjemmekontor med oss andre akkurat nå.

Mange av disse har sendt inn hundrevis av søknader til potensielle arbeidgivere, altså til slike som deg og meg.

De fleste gangene får de skriftlig avslag, men noen ganger er de så heldige å få komme på intervju og presentere seg nærmere.

De kommer optimistiske hjem fordi møtet var både godt og konstruktivt, men beskjeden etter et par dager er igjen et avslag. Avslaget er gjerne ubegrunnet eller med diffuse tilbakemeldinger.

Over tid har disse ressurssterke personene opparbeidet noe som vi arbeidsgivere gjerne kaller et «hull» i CV’en.

Litt overført får de beskjed om at de har et «hull» i livet som vi arbeidsgivere ikke kan forholde oss til og som kategoriserer dem som «arbeidsuføre». Jo flere dører de etterhvert får slengt i ansiktet, jo større blir «hullet» i CV’en og i livet. Hvordan er det egentlig mulig å ha hull i livet?

Vi kan jo smake litt på dette, her vi sitter isolerte på våre hjemmekontorer og ser fram til at tiltakene løses opp slik at vi kan tre ut i det normale livet igjen.

Tenk over hvilken mental mobilisering du og jeg må gjøre nå for å komme oss over denne kneika. Tenk deretter over hvilken mental mobilisering alle de «arbeidsuføre» gjør hver time, hver dag og hver uke – år etter år.

I møte med oss arbeidsgivere som ikke finner plass til de som har «hull» i livet. Det vi glemmer er at mange av disse kanskje valgte å hoppe av den rette stien for heller å gå egne irrganger i søken etter ny læring og utvikling.

Noen trengte kanskje bare en pause, andre igjen mistet på et tidspunkt jobben de hadde gitt alt for. Og disse kommer ikke inn igjen, døren er lukket.

Det er flere av oss som vil få «hull» i CV’en etter denne krisen, ingen av oss er helt sikre på om jobben er der imorgen. Det gjelder for oss som har ansvar for ansettelser også.

Det er tross alt noe fint som skjer i denne krisen, det vokser fram en raushet og omtanke i oss for andre som trenger hjelp.

Hvis det er noe arbeidslivet trenger nå og etter denne krisen, er det personer som har blåmerker, skrubbsår på knærne og evne til å «stå han av».  Mange av de «arbeidsuføre» ligger langt foran oss andre her, la oss bruke alle ressurser som finnes rundt oss – det trenger vi framover.

Til alle som sitter med et «hull» her og der, tenk på Bob Dylans ord «For the loser now will be later to win”.