Tabben med grønne land

ANALYSE | Da regjeringen onsdag endret fargekartet over de landene det er mulig å reise til, erkjente den indirekte en tabbe.

Da man i forkant av sommerferien kategoriserte en del land som grønne, kunne det oppfattes som et forbeholdsløst ja til å dra til de landene. Det var mange som ikke fikk med seg at statsministeren og andre ansvarlige helt fra starten sa at det beste denne sommeren er å holde seg hjemme.

Den nye ordningen med at grønne land blir farget gule, innebærer ingen formelle endringer, men den understreker at folk bare bør reise til disse landene, dersom det er absolutt nødvendig. Som Erna Solberg formulerte det på pressekonferansen onsdag: «Man går ikke på gult».

De «ikke-smittefaglige vurderingene»

Samtidig understreket statsministeren at Norge er blant de europeiske land som har vært mest forsiktig med å åpne grensene. Helsedirektøren har mange ganger den siste uken påpekt at det for den fremtidige smittehåndteringen er viktig å være samkjørt med andre land, men han har også sagt noe kryptisk om at det lå mer enn faglige vurderinger bak da man før sommeren åpnet grensene.

Det er åpenbart at de ikke-smittefaglige vurderingene dreier seg om økonomi og utenrikspolitikk, men det er foreløpig vanskelig å vite hvor stor vekt man la på slike forhold.

Selvfølgelig var det viktig for deler av norsk turistnæring å åpne opp slik at i hvert fall dansker og tyskere kunne komme på besøk i sommer, men hvor viktig var det? Ble det gjort noen vurderinger av hvor mange flere arbeidsplasser det ville gi sett opp mot den økte smittefaren?

Enda mer interessant vil det være å få vite om det var rent generelle utenrikspolitiske vurderinger som ble tungen på vektskålen. Etter at EU hadde mislyktes som fellesskap i den første fasen av koronakrisen, oppsto det et sterkt ønske hos EUs lederskap om å vise at unionen fungerte.

Det ble sett på som en politisk solidaritetshandling å gjøre det som var mulig for å åpne opp for reising og turisme. Vi kan ikke se bort i fra at utenriksminister Ine Eriksen Søreide har skrevet noen ganske dramatiske notater til regjeringen om konsekvensene av at Norge eventuelt ikke sluttet opp om den europeiske fellesskapstenkningen.

Ettertidens dom

Nå som smitten øker i de fleste europeiske land, øker sannsynligheten for at ettertidens dom over grenseåpningene vil bli negativ. Europa reddet kanskje en god del bedrifter og arbeidsplasser i turistnæringen sommeren 2020, men det blir mer enn oppveiet av at land etter land må gjeninnføre tiltak som skader økonomien på andre måter.

Her i landet er det eksempelvis opplagt at utbetalingene av sykepenger kommer til å øke når karantenereglene igjen er blitt slik at alle som har vært i kontakt med smittede må i 10 dagers karantene.

Nå som smitten øker i de fleste europeiske land, øker sannsynligheten for at ettertidens dom over grenseåpningene vil bli negativ

Koronakommisjonen, under ledelse av Stener Kvinnsland, kommer sannsynligvis til å gå inn på slike vurderinger. Kanskje vil den også kunne gi noe mer kunnskap om hvor bevisst regjeringen har vært i balanseringen mellom de smittefaglige og alle andre hensyn.

Dette skrives med et forbehold. Da Koronakommisjonen ble nedsatt, var mandatet meget bredt: Man skulle se på beredskapen i forkant og på hvordan korona-krisen er håndtert. Samtidig er det veldig mye i mandatet som peker mot den første fasen av krisehåndteringen.

Kommisjonen ble oppnevnt før regjeringen startet gjenåpningen av landet, og det står derfor ikke et ord i kommisjonens mandat om at den også bør se på alt det som ble gjort for å få hjulene til å gå rundt igjen.

Nå ser vi at det er en direkte sammenheng mellom åpning og krisehåndtering, men koronakommisjonen kan velge å se på det som litt ulike ting. Det vil i så fall være aller mest av kapasitetshensyn. Det er krevende nok å granske det som skjedde og ikke skjedde i forkant og i starten av smitteutbruddet.

Dårlig forberedt

Nesten uansett hvordan koronakommisjonen definerer sitt mandat blir den nødt til å granske noe av det som var mest oppsiktsvekkende denne uken. Hvordan kunne det ha seg at storbyene var så dårlig forberedt på et nytt smitteutbrudd?

Forrige lørdag var det 93 prosent av dem som ringte Oslo kommunes koronatelefon som aldri fikk svar. Tallet på telefonhenvendelser gikk fra 500 til 5000 fra den ene dagen til den andre. Da helsebyråden i Oslo, Robert Steen, dukket opp i politisk kvarter tirsdag morgen for å forklare glippen, svarte han at kommunen ikke kunne vite at det skulle være fire smittefester på vestkanten akkurat helgen i forveien.

Det var et så dårlig svar at han trolig forsto det i det øyeblikket det var sagt. Alle skjønner at poenget med beredskap er å være forberedt på det uventede. Derfor gikk han raskt over til et annet forsvarspoeng: Gode ledere sørger for at medarbeiderne får nok hvile når anledningen byr seg. De som ikke var på teststasjonene avviklet ferie etter en mer enn hektisk vinter og vår.

Spørsmålet er hvor mye bedre et slikt argument er. En leder som tenker beredskap må lage ordninger som sikrer at de som hviler kan hentes tilbake på kort varsel, dersom det oppstår behov for det. Oslo kommune hadde ingen slik ordning. Ikke de andre storbyene heller.

Det er noe av et under tatt i betraktning at absolutt alle instanser før sommeren sa at vi måtte være forberedt på nye punktutbrudd. Den vanligste erfaringen etter kriser er også at man forbedrer seg på de områdene der svikten var størst i første omgang. For lite testkapasitet var en av de store utfordringene i mars, april og delvis mai. Da skulle man tro at de store kommunene løste i hvert fall det problemet.

Det kan hende koronakommisjonen vil finne at kommunene ganske enkelt sov i timen, men det er mer sannsynlig at årsakene er strukturelle. Helsedirektoratet har stilt noen krav til kommunene om testberedskap som kommunene har oppfattet som urealistiske og dyre. Det siste poenget er kanskje viktigst. Regjeringen har sagt at kommunene skal få dekket alle ekstra kostnader for håndtering av pandemien, men det er mange i kommunesektoren som ikke stoler på et slikt løfte. De kvier seg for å bruke masse penger på en beredskap som i normale situasjoner ikke gir noe politisk gevinst og som de kanskje risikerer å ikke få refundert fra staten.

Dessuten mener kommunene at staten har gjort testing ekstra komplisert ved at man inntil denne uken hadde krav om at legene skulle vurdere en mulig koronasmittet før han eller hun ble testet.

Spørsmålet er ganske enkelt: Har det vært for lite tillit mellom kommunesektoren og staten? Koronakommisjonen må finne svaret.