Støres feilvurdering

Aslak Bonde skriver om norsk politikk for Dagens Perpsektiv.

ANALYSE. Vi som snakker med politikere hver eneste dag er ikke overrasket over at en enstemmig valgkomité i Trøndelag Ap mandag innstilte Trond Giske til ny fylkespartileder.

De som er utenfor politikken, derimot, tror at Trond Giske er på vei tilbake

Det har ligget i kortene en stund. Alle som kjenner politikken godt vet også at det for Trond Giske i lang tid fremover ikke går noen vei fra toppen i Trøndelag til toppen av moderpartiet.

De som har kommentert Ap i de siste ukene har alle som en fastslått at Jonas Gahr Støre i hele sin ledertid vil holde Giske utenfor både regjering og toppledelse.

De som står utenfor politikken

De som er utenfor politikken, derimot, tror at Trond Giske er på vei tilbake, og de har fått med seg medieoppslag om at varslerne mot ham er ute av politikken.

Historien om Ap ute i den brede offentligheten er at det ikke nytter å varsle om seksuell trakassering og maktmisbruk, og at partiet er mer opptatt av maktspill og intriger enn å ta et helhjertet oppgjør med en partikultur som alle nå i ettertid sier har vært skadelig.

Den som virkelig fikk dette inntrykket til å feste seg var den tidligere AUF-lederen i Trondheim, Ellen Reitan.

Hennes kronikk som ble publisert på nettstedet Trønderdebatt onsdag morgen var dråpen som fikk begeret til å flyte over for mange. Hun skrev om en kultur der hun mange ganger burde ha varslet, men der hun oppfattet at det ikke var noen å varsle til.

Alle de ansvarlige var i tette nettverk som beskyttet hverandre. Reitan konkluderte med å advare foreldre mot å la barna begynne i AUF.

Innlegget var såpass sterkt at mange Ap-tillitsvalgte over hele landet følte et sterkt behov for å støtte Reitan offentlig. En av dem er stortingsrepresentant Tuva Moflag fra Akershus.

Da hun stilte opp på politisk kvarter torsdag morgen, erkjente hun at hun ikke kunne mene noe om hvem Trøndelag Arbeiderparti skal velge som leder, men hun sa at Trond Giske selv kan ta ansvar ved å trekke sitt kandidatur.

Hun har mange med seg når hun sier at det som nå skjer skader Arbeiderpartiet. Når Trond Giske lar det skje, setter han seg selv og sin egen karriere foran hensynet til partiet.

Det mener høyst sannsynlig Jonas Gahr Støre også, men han tar ikke sjansen på å si det offentlig.

Maktkamp

Mange av oss som jevnlig har skrevet om Giske-striden har gitt Støre rett i at han burde holde en lav profil. Det er fordi #metoo-oppgjøret i Arbeiderpartiet fra første stund har blitt sammenblandet med en beinhard kamp om makt.

Mye tyder på at valgkomitéen i Trøndelag i utgangspunktet jobbet for å finne en mer samlende lederkandidat enn Giske, men det har de ikke klart.

Dersom Støre hadde gått sterkere ut i den ene eller andre retning, ville han raskt ha blitt beskyldt for å ta side i maktkampen – noe som frem til nå har blitt sett på som både splittende og skadelig for partiet.

Støre og hans folk har trodd og håpet – det er ikke alltid lett å skille de to – at stadig flere i Arbeiderpartiet ville innse at Giskes vei til toppen er for lang.

I Ap er man vant til at folk orienterer seg etter makten. Dermed kunne man tro at det selv i Trøndelag Ap etterhvert ville bli stadig flere som posisjonerte seg rundt nye folk som har større muligheter til å gjøre karriere i topp-politikken.

Slik har det ikke gått. Mye tyder på at valgkomitéen i Trøndelag i utgangspunktet jobbet for å finne en mer samlende lederkandidat enn Giske, men det har de ikke klart. I stedet har man samlet seg om troen på at det vil bli kortvarig støy når Giske blir valgt til leder, men at det etterhvert vil gå over. Det snakkes om at det alltid er vondt å ta av plasteret, men at smerten er kortvarig.

Det som har vist seg denne uken er at plasteret tas av for tidlig.

Man drar av hele skorpen og såret er minst like stort som det var for to og et halvt år siden. Det viser seg blant annet i medieoppslag over hele landet. Lokale Ap-kvinner blir spurt om hvordan de kan være aktive i et parti som kaster ut varslerne og lar maktmisbrukeren komme tilbake.

Det er blitt lett å se hvordan Giske-saken innad i Arbeiderpartiet og i sentrale politiske miljøer for en stor del oppfattes som maktkamp, mens den ute hos velgerne dreier seg om noe annet: Om Ap tar #metoo på alvor, og om partiet vil endre sin partikultur for å tiltrekke seg såkalt moderne velgere.

Sannsynligvis ser Aps ledelse dette nå.

Da gjenstår det neste spørsmålet om den kan gjøre noe med det. I de aller fleste partier er det opplest og vedtatt at en sentral partiledelse aldri kan blande seg inn i fylkeslagenes valg og nominasjoner.

Dersom Jonas Gahr Støre hadde sagt til delegatene på Trøndelags Aps årsmøte denne lørdagen at de ikke burde velge Trond Giske, hadde han provosert mer enn han hadde påvirket.

Såbar Støre

Det Støre kan gjøre, er å si nøyaktig det samme som Tuva Moflag sa på radioen torsdag morgen: Dette viser at Trond Giske setter sin egen karriere foran partiets ve og vel.

Det interessante er at situasjonen ikke bare har endret seg for partiet, den har også forandret seg for Støre selv. 

Dermed oppfyller han ikke kravet om at han må gjenvinne tilliten i eget parti før han forsøker å komme tilbake.

Det er ikke sikkert at det ville gjort noe særlig inntrykk verken på Giske eller årsmøtedelegatene i Trøndelag Ap, men det ville ha betydd noe i resten av landet. Både negativt og positivt.

De mange Ap-tillitsvalgte som alltid har støttet Trond Giske ville ha fordømt Støre, mens de som ønsker at partiet skal fremstå som attraktivt for unge og radikale nye velgergrupper, ville ha jublet.

Det interessante er at situasjonen ikke bare har endret seg for partiet, den har også forandret seg for Støre selv. Ettersom partiet ikke klarer å komme seg oppover på meningsmålingene, har han fått en svakere posisjon.

Han står i en motvind som gjør at små feil blir gjort store, og at suksesser forbigås nesten i taushet. Spesielt sårbar er Støre blitt etter at han ga et sommerintervju til NRK der det ble gitt inntrykk av at han tok Giskes parti.

Intervjuet ble klippet og fortolket på en måte som Støre har protestert mot, men det spiller ingen rolle. Ute i den brede offentligheten virker han ubesluttsom og fanget av maktspillene i eget parti.

Det paradoksale er at det svekker ham og partiet så mye at det kan bidra til et nytt valgnederlag neste år. Det kan bli fulgt av at Støre blir tvunget til å trekke seg. Og da kan ingen garantere at Trond Giske ikke vil forsøke å klatre helt til topps.