Støre må i front

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Lillehammer.

SYNSPUNKT. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, gikk kritisk ut mot statsminister Erna Solberg i Stortingets muntlige spørretime for noen uker siden og etterlyste regjeringens tiltak mot koronakrisen.

Han spurte om helsevesenet og kommunene hadde fått tilstrekkelig informasjon og om vi har det utstyret og medisinene som trengs. Det var gode spørsmål som han egentlig visste svaret på. Kanskje nettopp derfor så ble hans retorikk reaktiv.

Som tidligere helseminister og arbeid i WHO burde Støre kommet med konkrete tiltak. Men Støre elsker å overveie hva regjeringen gjør heller enn å si et klart ja eller nei. Den som vet å bruke dette negativt mot ham er FrPs Siv Jensen.

Reaktive særtrekk

La oss se litt nærmere på Jonas Gahr Støres reaktive særtrekk, som gjør at han tenderer alltid mot å vente på regjeringens utspill og ekspertutvalg før han vil ta stilling personlig og på vegne av partiet.

Velgerne har reagerer på dette, og det har gitt synkende oppslutning på meningsmålingene.

I alle kriser er det mange som taper og noen få som vinner. Slik er det det også under koronakrisen. Vi styrer mot en dyp internasjonal og nasjonal økonomisk depresjon i kjølvannet av denne krisen, Svimlende høye arbeidsledighetstall er ventet.

Opptrådte som statsmann

Hvor står statsministerkandidat Jonas Gahr Støre i denne sammenhengen?

Vi er mange med et håp om en seier i 2021. I begynnelsen av koronakrisen må det sies at Støre opptrådte som statsmann med krav til regjeringens krisepakker og tiltak for at de skulle få en sosial profil.

Han pekte med rette på at bedrifters problemer ikke kan ses uavhengig av arbeidstakerne.

Men etter at smittepresset minker og åpningen av samfunnet kommer i gang, synes Støre igjen å henfalle til passivitet, dvs. i ord og handling vise til initiativ fra regjeringen før han og Ap tar noe standpunkt. Han avstår selv fra å ta initiativ og forsøke å bli en vinner i krisens elendighet.

Det haster nå med å ta grep fordi arbeidsledigheten øker sterkt. Støre må på banen.

Støres sosiale bakgrunn

Jonas Gahr Støres sosiale bakgrunn kan være utslagsgivende, mener noen kritikere. Han er født i 1960, med oppvekst på Oslos vestkant som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre og bibliotekar Unni Gahr.

Farfaren J.H. Støre (1888–1974) var direktør i Norsk Sprængstofindustri. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul AS, som i 1970-årene ble solgt til Norcem AS. Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften.

Støre er i dag en velholden mann økonomisk sett, men han er ute av all forretningsvirksomhet. Men troen på de frie markedsmekanismers betydning for å bygge velferdsstaten sitter dypt hos ham. Han tror på EU og det indre markedet.

Dette markedet står i fare for å smuldre opp i dagens krisesituasjon, noe han har uttrykt bekymring for.

Sentral i Ap

Jonas Gahr Støre ble stabssjef og statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs første regjering i 2000–2001. Etter flere år som en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste medarbeidere, ble han styremedlem i Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets sentralstyre. Han var sentral i å utrede partiets Europa-politikk.

Han ble opptatt av New Public Management (NPM) som med sin manglende tro på statlig regulering av kapitalen ikke var i pakt med Aps historiske tradisjon. Dette kan danne noe av bakgrunnen for hans avventede holdning i mange saker.

Støre må i front

Støre vil vurdere det og det gjør og vente på forslaget fra regjeringen kommer før han vil ta stilling. Denne mangelen på proaktiv politisk atferd merker vi nå i debatten og oljeutvinning og iskanten.

Dagsavisen skriver om enda en sak: "Skuffelsen blant Ap-folk var stor da partileder Jonas Gahr Støre sa nei til oppfordringen fra 19 tidligere statsråder og statsministre fra Ap, SV, Sp, KrF, Venstre og Høyre om evakuering av flyktningbarn fra Moria-leiren i Hellas".

Støre må bygge seg opp som statsmann ved å gå i front i saker. Slik kan han vinne økt oppslutning.