Sps mulige nedtur

POLITISK ANALYSE. Mer vitale 100-års jubilanter skal man lete lenge etter: Senterpartiet har ligget stabilt høyt på meningsmålingene. Partileder Trygve Slagsvold Vedum, er blant norsk politikks aller best likte, og intern uenighet ser aldri ut til å ødelegge den gode stemningen.

Det virker ganske ufarlig at lederen i programkomitéen inviterer til åpen partidebatt om bruken av avgifter i klimapolitikken. Da Aftenposten torsdag fortalte at ungdomspartiet er rykende uenig med partilederen nettopp om bruken av grønne avgifter, skulle man tro at andre medier ville følge opp. Det skjer i liten grad.

Uenigheter også i Sp

Alle vet at det er uenighet og rivninger i Senterpartiet, men pressen bryr seg ikke om det, fordi det ikke ser ut til å ødelegge noe for partiet.

Sett fra utsiden er det nesten uforståelig at det ikke skrives mer om de to nestlederne i Sp som representerer to kulturer og politiske grunnsyn som står oppsiktsvekkende langt fra hverandre. Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim har vokst opp i det rødgrønne Sp som utviklet seg på 1990-tallet. Ola Borten Moe er født inn i det borgerlige Sp med tyngdepunkt i Trøndelag. Tradisjonen der tilsier samarbeid med høyresiden, vektlegging av klassisk næringspolitikk og sterk avstandstagen fra de såkalte salongradikalerne i SV.

Borten Moe og Kristiansen Tvinnereim er ikke like uforsonlige som Hadia Tajik og Trond Giske var i Arbeiderpartiet, men de er så tydelige motsatser at det for en stor del av partiet er opplagt at de må veie hverandre opp. Dersom den ene skulle bli vraket som nestleder, må den andre også bli det. Det er utenkelig at én av dem skulle kunne bli partileder uten at det blir masse bråk i partiet.

Dette skrives det nesten ikke om, fordi suksess avler suksess. Det er en åpenbar mekanisme i politikken at de partiene som er i medvind slipper mye lettere unna vanskelige saker enn de som er i motvind. Ap-leder Jonas Gahr Støre kan fortelle ett og annet om hvordan mediene har vent seg til å tolke alt det han og partiet gjør i verste mening.

En dag snur vinden

Men én gang snur vinden. Det er ytterst få partier og topp-politikere som bare har hatt opp eller ned-turer. Trygve Slagsvold Vedums vei nedover kan starte allerede før neste høsts valg, men ganske sikkert etter valget. Forutsetningen er at det ikke skjer ting i politikken som gjør at Senterpartiet blir det største partiet på rødgrønn side. Det kan ikke utelukkes, men det er veldig lite sannsynlig.

Årsaken til den mulige forestående nedturen vil grunnleggende sett være den samme som for 25 år siden. Da hadde Sp gjort et brakvalg i 1993, vunnet folkeavstemningen om EU i 1994 og partileder Anne Enger Lahnstein var ekstremt populær i den halvdelen av befolkningen som var i mot EU-medlemskap. Problemet for Senterpartiet var at Stortinget var slik sammensatt at det ikke var mulig å følge opp EU-seieren i den praktiske hverdagspolitikken. Ap og Høyre hadde flertall sammen og de kjørte på videre med en moderniseringspolitikk som til forveksling lignet på noe av det vi hadde fått som EU-medlem.

Senterpartiet hadde 32 representanter  i Stortinget fra 1993 til 1997. Både velgerne og de tillitsvalgte forventet at det skulle gi stort gjennomslag i politikken, men det gjorde ikke det fordi partiet fortsatt var i mindretall i noen av de sakene som betydde aller mest. Det gjaldt spesielt for distrikts- og moderniseringspolitikken.

Etter neste års valg kan Senterpartiet bli stående nesten like alene som den gangen. Denne gangen vil ikke problemet være at Arbeiderpartiet og Høyre slår seg sammen i en slags storkoalisjon.

Det er en åpenbar mekanisme i politikken at de partiene som er i medvind slipper mye lettere unna vanskelige saker enn de som er i motvind

Etter valget neste år er det tvert i mot sannsynlig at de to store styringspartiene glir lenger fra hverandre og at Senterpartiet vil oppleve at avstanden til dem begge øker.

Det igjen vil gjøre at Sp vil bli presset til å inngå vanskelige kompromisser for å kunne være en stabil og innflytelsesrik støttespiller for den ene eller andre statsministeren.

Slik det ligger an nå, er det ingen tvil om at det er Jonas Gahr Støre Sp vil støtte. Det er heller ikke tvil om at sterkt Sp og et relativt svakt Ap tilsammen vil kunne danne en solid sentrumsregjering med støtte fra venstrepartiene. Problemet for Senterpartiet er at Arbeiderpartiet neppe vil tørre å være så langt mot sentrum som Sp krever. Rødt, MdG og SV vil antageligvis bli en såpass mektig fløy i politikken at Ap ikke kan neglisjere den. Jonas Gahr Støre har avvist regjeringssamarbeid med Rødt og MdG, men han vet at han kan bli nødt til å gi dem ganske store innrømmelser, dersom de kommer over sperregrensen i neste valg. Det vil skje uavhengig av om en statsminister Støre vil trenge stemmene til MdG og Rødt for å få flertall. En stor del av de tillitsvalgte i Ap har nemlig mye større sans for venstreradikal politikk – enten den er rød eller grønn – enn Sp-politikk.

Problemer med Rødt, MDG – og SV

Ingen vet i dag om Rødt og MdG vil holde seg over fire-prosents grensen helt frem til valgdagen i september neste år, men det er ganske sannsynlig. I vestlig politikk er det sterke polariseringstendenser for tiden, og det er også i Norge tegn på at ytterfløyene styrker seg. Både i klimakampen og i ulike identitetspolitikk-saker er det økende aktivisme på grunnlaget, og det er grunn til å tro at radikale og tydelige partier som Rødt og MdG vil fange opp noe av dette i valget.

Om Rødt og MdG skulle floppe innen valget, står SV klar til å ta over deres velgere. Et stort SV kommer til å være mye mer kravstort enn det lille SV som var med i den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013. Partiet kommer dessuten til å ta opp i seg mye av Rødts og MdGs utålmodighet – både i klimakampen, i flyktningepolitikken og kanskje også i diskusjoner som har med diskriminering og rasisme å gjøre. Det er akkurat i slike saker at mange av Senterpartiets tillitsvalgte reagerer følelsesmessig. Kulturelt sett lever de to partiene i to ulike verdener.

Dersom partiet blir tvunget til å være med i en slik tokulturell regjeringskonstellasjon, kommer ønskene om å gå mot høyre til bli mer tydelige.

Da kan det gamle Senterpartiets sentrumstankegang komme til heder og verdighet igjen. Først i form av at partiet erklærer seg uavhengig av blokkene, deretter ved at samarbeider med Høyre.

Problemet er bare at Høyre også er uspiselig for veldig mange i Senterpartiet. I distrikts- og moderniseringspolitikken har Høyre skjønt at det må ta hensyn til Sp, og partiet kommer til å få et ganske sentrumsorientert partiprogram, men EU-saken lurer i en ikke alt for fjern fremtid.

Når den kommer opp, får Sp bare Frp som mektig alliansepartner på Stortinget. Det er en partner alle i Sp er enige om at de ikke vil ha.