Siste runde for de blå

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE. Seansen i Stortingets vandrehall tirsdag kveld var rar. Der sto statsminister Erna Solberg igjen frem som den seirende koalisjonsbygger. Hun hadde for åttende gang klart å dra i land en avtale om statsbudsjettet som sikrer regjeringens liv.

Frp-leder Siv Jensen hadde forhandlet frem en avtale med regjeringspartiene som var historisk god – målt med de metodene som vanligvis brukes når man vurderer tap og vinning i politikken.

Lederne for Venstre og KrF kunne være ganske sikre på at de for første gang på lenge skal gå til valg som regjeringspartier – noe som i utgangspunktet burde fri dem fra de evige diskusjonene om hvem de egentlig passer best sammen med i politikken.

Sliten gjeng

De fire hadde mye å juble for, men de var enten avmålte eller rett og slett triste. Ikke minst så de slitne ut. De var inne i siste runde av en 10.000 meter og det virket som alle sammen var klar over at de ikke vil klare å skøyte en meter til etter målgang. I tillegg er risikoen der for at de skal falle i den aller siste svingen.

Målgangen kommer på kvelden 13. september neste år. Alle meningsmålinger de siste månedene viser at de blå partiene da vil tape flertallet på Stortinget, men det kan selvfølgelig snu. Det er i det tilfellet at de blå skulle klare et andre gjenvalg at tirsdagens presentasjon av budsjettavtalen mellom Frp og regjeringspartiene er relevant. Det var ikke antydninger til at Venstre/KrF/Høyre/Frp i så fall ville klare å enes om hvordan et slikt fornyet flertall eventuelt skulle forvaltes. Partiene er grunnleggende lei av hverandre.

Det gjelder spesielt for Fremskrittspartiet. Siv Jensen var på tirsdagskvelden ganske sterkt preget av et tre timer langt møte med sitt eget landsstyre og stortingsgruppen.

Der fikk hun mye ros for at hun og partiets finanspolitikere hadde klart å forhandle frem mye bra Frp-politikk, men hun fikk kraftig kritikk for at hun ikke hadde klart å redusere bevilgningene til bistand og målet om å ta inn 3000 kvoteflyktninger.

Åtte medlemmer av stortingsgruppen ville heller kaste regjeringen enn å stemme for avtalen. Her skal det legges til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe formelt sett også består av noen valgte representanter fra landsstyret og sentralstyret.

Stort Frp-gjennomslag

Sett fra utsiden er det oppsiktsvekkende at motstanden var så stor. Frp fikk et stort gjennomslag i innvandringspolitikken, selv om partiet ikke fikk redusert antallet kvoteflyktninger. KrF og Venstre ble presset til å godta ganske kraftige innstramninger i reglene for å gi oppholdstillatelse til mennesker på flukt. Helt siden 2013 har de to partiene strittet i mot Høyres og Frps ønske om å øke botiden fra tre til fem år og å stille enda sterkere krav til at den som søker om oppholdstillatelse om å ha en sikker inntekt.

I denne budsjettrunden måtte de to partiene gi seg. I tillegg måtte de godta kraftige lettelser i de såkalte grensehandelsavgiftene. Både for Venstre og KrF er det vanskelig å forsvare seg mot ekspertene som sier at det er direkte skadelig for folkehelsen at man fjerner sukkeravgiften. For KrF er det ekstra ille at de er med på å gjøre øl, vin og snus billigere.

Tar man med at Siv Jensen og hennes forhandlere klarte å flytte på mer penger enn det som noen gang tidligere er blitt gjort i en budsjettforhandling, er det all grunn til å gi ros. Det var penger nok i avtalen til at nesten alle Frps stortingsrepresentanter fikk støtte til prosjekter som er viktige i hjemfylket.

Denne gangen ble også budsjettforhandlingene ført i en koronastemning der tradisjonell økonomisk ansvarlighet var lagt på hylla. I alle foregående budsjettforhandlinger har det vært vanlig at økte utgifter på ett område må betales med at man reduserer utgiftene eller øker statens inntekter på et annet område. Denne gangen slapp Frp å gå med på noe upopulært.

Når mange Frp’ere valgte å overse alle disse seirene og heller satte søkelyset på de to symbolsakene partiet tapte, må det skyldes grunnleggende tretthet. Spørsmålet var ikke lenger hva man totalt sett kunne oppnå i politikken, men om man kunne følge opp sin egen retorikk om å stramme inn innvandringspolitikken.

Erna Solbergs siste runde kommer neppe til å bli gjennom­ført med stil

I tillegg virker det som om det ble et mål i seg selv å påføre KrF nederlag. I Frp har det spredd seg en oppfatning om at «minipartiene» – spesielt KrF – har ødelagt den borgerlige koalisjonen.

Frp er på samme sted som Venstre var i tiden før forrige stortingsvalg. Partiet var aller mest opptatt av hvordan Frps bilpolitikk ødela for deres klimapolitikk. Venstres ledelse satte alle kluter inn på å vinne dragkamper på de saksfeltene der partiet visste at de bare kunne vinne ved å påføre Frp smertelige nederlag.

Venstre har forlatt denne linjen nå, men det er en del som tyder på at KrF på en underlig måte er i ferd med å tilegne seg en variant av den samme mekanismen. Partiet ser ikke nøkternt på hva det taper og vinner i budsjettavtalen med Frp, men velger i stedet å fokusere på de få symbolsakene som er vunnet.

Det må være årsaken til at KrFs tillitsvalgte ser ut til å være ganske fornøyd med en budsjettavtale som i praksis bryter med Granavolden-avtalen på to avgjørende punkter for partiet. Alkoholpolitikken ligger ikke fast når avgiftene på øl og vin reduseres med ti prosent. På det innvandringspolitiske området er det et direkte brudd med regjeringsplattformen fra Granavolden at kravene til oppholdstillatelse nå skjerpes.

Soberg må holde ut

For statsminister Erna Solberg virker det som om det nå bare er ett mål som gjelder, og det er å holde ut. Sannsynligheten er stor for at hun klarer det og at hun vil gå over i historien som en av de statsministrene som har styrt lengst sammenhengende. Men det er ikke sikkert.

Et poeng som Siv Jensen understreket tirsdag kveld var at det i den nye budsjettavtalen er gjort endringer i en standardformulering om budsjettdisiplin.

Mens det alle år tidligere har vært slik at budsjettpartnere har forpliktet seg til å beholde budsjettbalansen gjennom året, har Frp denne gangen forbeholdt seg retten til neste år å stemme for forslag som kan undergrave denne ukens budsjettenighet.

Det betyr i klartekst at Frp når som helst kan slå seg sammen med den rødgrønne opposisjonen og stemme for forslag som etter regjeringens mening er økonomisk uforsvarlige.

Med all den frustrasjonen som virker å være i Fremskrittspartiet nå, er det ganske sannsynlig at det kan bli et selvstendig mål for Frps stortingsgruppe å påføre regjeringen smertefulle nederlag.

Erna Solbergs siste runde kommer neppe til å bli gjennomført med stil.