Selvsagt må arbeidsgiverforeninger ha meninger om politikk

Gunnar Larsen er direktør for kommunikasjon og sektorpolitikk i Arbeidsgiverforeningen Spekter.

SYNSPUNKT. I et intervju med Dagens Perspektiv 3. september, kommer forsker Eivind Falkum ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) med en del påstander om arbeidsgiverorganisasjonenes posisjon i Norge som ikke kan stå uimotsagt.

Falkum beskriver blant annet at arbeidsgiverforeninger over tid har utviklet seg til å bli politiske relevante.

Det kan synes som om Falkum setter spørsmålstegn ved dette, eller at det er grenser for hvor politiske organisasjonene kan være, gjennom begrepet «den politiske intimsonen». Det framstår etter mitt syn som en misforståelse.

Å delta i det politiske ordskiftet med forslag til løsninger og tiltak er en viktig del av arbeidsgiverforeningenes rolle.

Vi skal representere medlemmene i topartssamarbeidet som parter i tariffavtalene, og vi representerer medlemmene ovenfor myndighetene gjennom trepartssamarbeidet. Både arbeidsgiverforeninger og fagforeninger blir for eksempel invitert til høringer på Stortinget, til jevnlige møter med regjeringen for å diskutere aktuelle politiske saker og til diskusjoner med politiske partier om politikkutvikling.

Det skulle bare mangle. Den norske modellen er en samfunnsmodell som ble etablert for å sikre gode prosesser ved nødvendige omstilling i samfunnet. Modellen ble etablert for å bidra til endring når endring er nødvendig.

Et nært samarbeid mellom arbeidstakersiden, arbeidsgiverne og myndighetene er et av Norges fortrinn. Ut fra Falkums uttalelser, kan det altså se ut som han mener at det norske trepartssamarbeidet er en utvikling i feil retning. Han om det.

Falkum har videre en feilaktig fremstilling fra Spekters forhandlinger med Legeforeningen i 2016. Han hevder at «Spekter ville fjerne de kollektive overtidsreglene». Dette er helt feil. Det var Legeforeningen som fremsatte krav om tariffesting av en spesiell måte å planlegge den ordinære arbeidstiden på, og som helseforetakene ikke ønsket å tariffeste. Helseforetakene og Spekter hadde ingen krav om endring i tariffavtalen.

Å utveksle krav og motkrav er for øvrig helt ordinært i en tariffrevisjon, uansett hvilken part som fremmer kravet.

Ut fra Falkums uttalelser, kan det altså se ut som han mener at det norske trepartssamarbeidet er en utvikling i feil retning. Han om det

Falkum henviser videre i intervjuet til Hovedavtalen fra 1935, som var grunnlaget for den norske modellen. Etter Spekters syn har det aldri vært viktigere å ha høy oppmerksomhet rundt partenes og myndighetenes ansvar for å ha hensiktsmessige reguleringer både i lov- og tariffavtaler, for å sikre at vi fortsatt skaper grunnlag for vekst og verdiskaping i virksomhetene og dermed høy sysselsetting.

I dette arbeidet er engasjement rundt politiske spørsmål som angår utviklingen av arbeids- og samfunnsliv en forutsetning.