Rødgrønn fantasiløshet

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE | Denne uken ble skattelistene fra i fjor offentlig, og mediedekningen var forutsigbar. Det kraftigste søkelyset ble satt på de superrike, men enhver lokalavis med respekt for seg selv sørget også for å fortelle sine lesere hva de lokale kjendisene tjente.

Mange av dem jobber i offentlig sektor, og de er nær lønnstoppen i kommunen. Blant annet blir det reflektert at gjennomsnittslønnen til kommunedirektørene (det som før het rådmenn) i 2019 steg med 4,4 prosent, og at den nå ligger litt over 1,1 million kroner.

Provoserende

Noen kommuner er så store at det å være toppsjef kan sammenlignes med å lede en stor og sammensatt bedrift, men de fleste kommuner er små. For de mange i privat sektor som nå enten er uten arbeid, eller frykter for ledighet, er det ganske sikkert provoserende å se at de som har 100 prosent jobbsikkerhet også tjener mer enn gjennomsnittet.

Skatteliste-publiseringen kommer samtidig med at det i de siste ukene har vært to spektakulære oppslag om rødgrønne politikeres forhold til topplederlønninger. Det ene stammer fra Oslo der sjefen for Utdanningsetaten, Marte Gerhardsen, har gitt saftig lønnsøkning til to direktører.

Det andre kommer fra Trondheim der gruppelederen for Aps bystyregruppe sa til avisen Nidaros at det ikke ville hjelpe de arbeidsledige om han gikk ned 100.000 kroner i lønn.

Det har nå utviklet seg en praksis i offentlig sektor der toppledere beholder lønnen selv om de mister ansvar og posisjon

Sistnevnte heter Roar Aas, var tidligere bygningsarbeider og har mange ganger i sitt yrkesaktive liv vært ledig og gått på trygd. Han oppfatter det som grovt urettferdig når han landet over presenteres som en ufølsom Ap-pamp, mens hans poeng bare var at det å gå ned 100.000 i lønn for en kommunepolitiker er mye mindre dramatisk enn å få den kraftige lønnsreduksjonen som følger med arbeidsledighet. Det han prøvde å få frem, var at kommunepolitikere uansett har det veldig mye bedre enn de ledige.

Årsaken til at han ble misforstått er at han var litt ubetenksom og at avisen Nidaros tolket ham i verste mening. Begrunnelsen for at oppslaget ble gjengitt i medier landet rundt er at det passet så godt med mange leseres virkelighetsoppfatning. De har en oppfatning om at politikere fra de fleste partiene er helt like – de ser på sine egne inntekter som et isolert fenomen, ikke som en integrert del av den lønnspolitikken som de ellers står for.

Samholds-Norge

Det er nemlig slik at spesielt rødgrønne politikere er veldig opptatt av å beholde landets sammenpressede lønnsstruktur. De mener at lave lønninger på toppen er viktig for å vedlikeholde det de gjerne kaller samholds-Norge.

Det dreier seg om at samfunn der sjefer og arbeidere og trygdede bor i samme nærmiljø og er på de samme fellesskapsarenaene. Den sammenpressede lønnsstrukturen anses også som et konkurransefortrinn for næringslivet. Utenlandske konserner ser at lønnskostnadene i Norge er relativt små, dersom det er høykompetent arbeidskraft de er ute etter.

Det er den rødgrønne retorikken om at det skal være små lønnsforskjeller her i landet som danner bakteppet også for diskusjonen om topplederlønningen i Oslo-skolen. Skolebyråd Inga Marte Thorkildsen er blant SVs mest rutinerte politikere.

Hun har vært statsråd og stortingsrepresentant og hun er kjent for sitt brennende engasjement for de sakene hun tror på. Da hennes umiddelbare svar på direktør-lønnshoppet var ansvarsfraskrivelse, ble det tolket som om hun har gitt opp kampen mot høye lederlønninger.

Thorkildsen brukte ikke lang tid på å forstå at det ble feil å fraskrive seg ansvar, men skaden var allerede skjedd. Minnene fra den rødgrønne regjeringstiden strømmet på. Statsråder og statsminister snakket den gangen jevnt og trutt om at de skulle få ned topplederlønningene, men de gjorde ingenting effektivt for å få det til. Skjønt; Den rødgrønne regjeringen ga beskjed til offentlige etater om at de aldri skulle være lønnsledende.

Det er en beskjed dagens regjering har fortsatt å gi. Den er til og med blitt en anelse skjerpet i de siste årene, men resultatene er få.

Årsaken er åpenbar. Politikerne vil at offentlig sektor og offentlig eide bedrifter skal være profesjonelle. De vil ha best mulig ledelse. Derfor har de bestemt at det skal være mulig å tilby de beste lederkandidatene såkalt konkurransedyktig lønn. De menneskene som ansetter sitter nesten alltid på topp av lønnshierarkiet, og deres oppfatning av hva som er konkurransedyktig er preget av deres plassering.

«Konkurransedyktig»

Hvis rødgrønne politikere skal gjøre noe effektiv med topplederlønninger, må de enten omdefinere begrepet «konkurransedyktig», eller de må sørge for at noen andre enn folk i sjefsstillinger tolker begrepet.

De har alle fått et interessant lærestykke med ansettelsen av den nye sentralbanksjefen. Nicolai Tangen ble presset til å godta lønnsvilkår som definitivt ikke var konkurransedyktige, men han tok jobben fordi han etter hvert definerte den som mer spennende enn noe annet.

Tangen har noen milliarder på bok, og da er det ikke så vanskelig å «bare» tjene noen millioner i noen år, men det vil være en fallitterklæring – i hvert fall for rødgrønne politikere – å bestemme seg for at det bare er de meget formuende som kan koste på seg å gå litt ned i lønn for å ta meningsfull jobb i det offentlige.

Om en kommunedirektør i en liten kommune tjener 800 eller 900 tusen, vil hen uansett tjene mer enn de aller fleste andre i kommunen.

Dersom de rødgrønne politikerne hadde vært så tøffe at de faktisk sa nei til lønnsforlangende fra noen potensielle toppsjefer, ville det selvfølgelig ha dukket opp saker der det så ut som om de bevisst gjorde offentlig sektor dårligere. Men da kunne de lett ha vist til både forskning og eksempler på at det ofte ikke er noen sammenheng mellom lønn og hva en toppleder lykkes med å få til.

En radikal rødgrønn lønnspolitikk måtte også ha vært ledsaget av et annet element: Lønn måtte i større grad knyttes til ansvar. Det har nå utviklet seg en praksis i offentlig sektor der toppledere beholder lønnen selv om de mister ansvar og posisjon.

Det finnes blant annet mange eksempler fra kommunesammenslåingsprosessene der de topplederne som ble overflødige beholdt sin lønn. I nye Sunnfjord-kommune sitter det eksempelvis en saksbehandler med en lønn på over en million. Hun var tidligere toppsjef i en av de sammenslåtte kommunene.

Det er i hvert fall å håpe at lønnen hennes blir fryst. Selv det er ingen selvfølge i den offentlige lønnspolitikken. Det viktigste argumentet for lønnshoppet i Oslo-skolen var at de direktørene som fikk høyere lønn måtte opp på samme nivå som de andre direktørene. Det virker ikke som om det var et aktuelt alternativ å varsle mangeårig frys for de toppsjefene som tjente mye.

Selv ikke idealistiske SV-byråder kom på en så radikal tanke.