Retten mot unges klimakamp

Informert og engasjert ungdom har over lang tid gjort en stor innsats overfor politikere og opinion for å få stoppet Norges bidrag til klimakrisen. Uten suksess.

Til slutt vendte de seg til rettsvesenet. Der vant de heller ikke fram.

Høyesterett hadde et visst mulighetsrom når det gjaldt vurderingen av hvor terskelen ligger når det gjelder anvendelsen av grunnlovsparagrafen. Det ville selvsagt vært oppsiktsvekkende om de hadde dømt i favør av saksøkerne, men det lå på ingen måte utenfor deres mulighetsrom. Saken var slett ikke så opplagt som Magne Lerø og andre kommentatorer gir inntrykk av. Jfr. en lengre betenkning fra Norsk institusjon for menneskerettigheter i forkant av ankesaken, en omfattende juridisk fagbok med kapitler skrevet av framtredende fagfolk, og kritikk som er kommet i etterkant fra flere jusprofessorer, bl.a. Mads Andenæs, Jørn Øyrehagen Sunde og Beate Sjåfjell.

Ungdommen vet hva kampen dreier seg om. Den er eksistensiell. 

Det er urimelig å kreve av unge ildsjeler at de skal bære ansvaret for å vinne opinionen når oljelobbyen har millioner og mangfoldige ansatte til rådighet. Det er tvert om på sin plass å forlange at folk med innflytelse tar det samme ansvar som de unge, lar seg informere og tar stilling. FNs generalsekretær ber verdens regjeringer om å erklære klimakrise. Richard Attenborough ber inntrengende: «Leaders of the world. You must lead». 

Ungdommen vet hva kampen dreier seg om. Den er eksistensiell. Jeg tror dessverre at mange i voksengenerasjonen ikke begriper hvor fortvilet de unge er - enten fordi kunnskapen om krisens natur er for dårlig eller fordi de lar seg forlede av den politiske retorikken. Denne tilslører mangelen på adekvat handling.

Et eksempel på det er Michael von Tetzschner (H) som henviser til Norges tilslutning til Parisavtalen samtidig som norsk praksis sørger for å undergrave avtalen.  Venstres miljøminister skryter samtidig av Norges nedgang i utslipp, som jo er rent bagatellmessig. Det er en uhyggelig avstand mellom ord og politisk handling. 

Denne diskrepansen mellom ord og handling skremmer mange, ikke minst de unge i Natur og ungdom. Det var sterkt og vondt, og til dels skummelt, å se fortvilelsen i en del kommentarer på zoom 22.12 etter hvert som dommen ble lest opp. 

Ingrid Skjoldvær summerte det opp i et bilde: Vi er ute på åpne havet, og livbøyen vi hadde klamret oss til, blir tatt fra oss. 

"Det heiter ikkje dei no lenger. Heretter heiter det vi ."

Det gjør meg derfor oppgitt når ballen spilles tilbake til dem som "var så dumme" å gå til retten med denne saken. De har allerede jobbet skjorten av seg for å påvirke opinion og politikere.

Nå må andre ta tak. Opinionspåvirkere som står på sidelinjen og ber dem som tapte søksmålet om å engasjere seg politisk "i stedet for å kaste bort penger på dyre rettssaker" må selv delta. De, dere, har en talerstol å benytte. Spørsmålet om å redde livsgrunnlaget kan ikke gjøres til en sak for spesielt interesserte lenger.

Med en liten vri på Halldis Moren Vesaas' ord i diktet Tung tids tale ber jeg - for ungdommens skyld - at dere i deres arbeid innretter dere etter følgende: 

"Det heiter ikkje dei no lenger. Heretter heiter det vi ."