Organisasjonene styrer

Aslak Bone analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Da Stortinget tirsdag behandlet den andre økonomiske redningspakken, var det ikke noen diskusjon om kontantstøtteordningen for bedriftene. Prinsippene i ordningen ble presentert av regjeringen forrige uke, men det ble varslet at detaljene skulle komme denne fredagen. Regjeringen trengte mer tid – ikke minst fordi partene i arbeidslivet hele tiden skulle orienteres og konsulteres.

Opposisjonspartiene på Stortinget bestemte allerede forrige helg at regjeringen skulle få den tiden. I dagens situasjon ville det være galt av dem å legge inn føringer for kontantstøtteordingen. Det kunne ha forkludret regjeringens forhandlinger med de store organisasjonene i arbeidslivet.

Opposisjonens beslutningen var kanskje riktig fordi det eneste som betyr noe nå er å sende et entydig signal til alle eiere og ansatte om at politikerne skal være så smidige og rause som overhodet mulig for å få til en raskest mulig gjenreisning av norsk økonomi.

Den korporative makten

På den annen side er det en radikalt ny, ekstremt kostnadskrevende og muligens ganske langvarig ordning som blir presentert av regjeringen denne fredagen. Stortingets vegring for å mene noe på et tidlig stadium legger også føringer for saksbehandlingen som starter til helgen. De folkevalgte kan i realiteten bare gjøre kosmetiske endringer på systemet som foreslås. Skulle de mene noe som endrer balanseforholdet mellom alle de organisasjonene som har forhandlet med regjeringen, står de i fare for å åpne opp for nye forhandlinger og det har ingen tid til. Den eneste måten stortingsrepresentantene kan påvirke på, er ved å heve nivåene for støtte og senke kravene til å få statlig hjelp.

Prinsipielt sett er dette nesten like alvorlig som da regjeringen for to uker siden foreslo fullmaktsloven som skulle overføre beslutningsmyndighet fra Stortinget til regjeringen. Den gangen reagerte juridiske eksperter og andre deler av sivilsamfunnet kraftig og spontant og loven ble kraftig innskrenket. Denne uken har det vært fullstendig tyst om overføringen av beslutningsmyndighet fra Stortinget til partene i næringslivet.

I statsviterspråket beskrives det som at makt og innflytelse er flyttet fra den folkevalgte til den korporative kanalen. Det er et velkjent fenomen og en vesentlig bestanddel av det vi kaller den nordiske modellen. Det er vel også derfor det ikke har kommet reaksjoner. Vi har historisk gode erfaringer med et slikt samarbeid, og det er godt å snakke om dugnadsånd og at alle nå trekker i samme retning.

Den historiske erfaringen er at den korporative og den folkevalgte kanalen samspiller og balanserer hverandre. Formelt sett skjer det nå også ved at det er de folkevalgte i Stortinget som kommer til å vedta kontantstøtteordingen. Reelt sett er det annerledes. Det er i veldig stor grad maktkampene mellom og innad i de store organisasjonene som bestemmer hvordan støtteordningene blir utformet.

Fra Dagsnytt 18 til forhandlingsbordet

Organisasjonene bør ha en stor innflytelse, men det burde også ha vært noen på utsiden som gjennomskuet det, dersom eksempelvis NHO endte opp med å fremme krav som var viktigere for bevare husfreden innad i paraplyorganisasjonen enn for å redde landet. Eller om det er slik at kampene mellom Virke og NHO om å få nye, godt betalende, medlemsbedrifter betyr noe for deres innspill til støttepakkene.

Denne uken ble også forbundet for små og mellomstore bedrifter tatt med som reell part i forhandlingene etter at talspersonen Olaf Thommessen forrige fredag gikk ut i mediene med kritikk av prosessen. SMB Norge har helt sikkert viktige og nødvendige innspill, men det kan neppe ha skjedd før at man skaffer seg plass som forhandlingspart med regjeringen bare ved å stille opp i Dagsnytt 18.

Ettertiden vil kanskje vise at regjeringens pragmatisme i denne eviglange nødvergesituasjonen var helt riktig. Kontantstøtteordningen skal bare vare noen måneder. Selv om samfunnet vil være delvis stengt veldig lenge, kommer det i mai/juni til å være lettere å se behovene, samtidig som det vil være tid til å la de vanlige beslutningsprosessene virke igjen. Så får det heller være at en støtteordning med en ramme på 50 milliarder kroner ble til på en prinsipielt sett gal måte.

Det forutsetter at det ikke nå legges føringer for de mer langsiktige støtteordningene. Den forutsetningen kan lett briste. Vi vet allerede at reiselivsnæringen vil være kraftig redusert hele dette året, og at det vil være usikkert om den i overskuelig fremtid kommer tilbake til det nivået den har vært på det siste året. Høyst sannsynlig vil vi også i mai være i en situasjon der mange av de bransjene som nå er nedstengt i beste fall må drive med redusert kapasitet.

Erna Solberg opplyste på tirsdag at myndighetene så smått har startet arbeidet med å se på hvordan vi langsomt kan åpne landet igjen. De kan ende med at alle de bransjene som samler mange mennesker eller er i fysisk nærkontakt med kundene får detaljerte instrukser om spredning, avstand og rengjøring. Det vil føre til at produktiviteten og lønnsomheten går kraftig ned – noe som politikerne antagelig ønsker å kompensere.

Den kompensasjonen vil det kanskje være naturlig å gi via det kontantstøttesystemet som etableres nå. All erfaring tilsier at det er mye vanskeligere for politikerne å fjerne ordninger som er etablert enn å si nei til forslag fra lobbyister om nye systemer for støtte. Er det én ting vi vet allerede, så er det at det vil være umulig å lage objektive mål for hva som er en rimelig statlig støtte til en bedrift. Regjeringens ambisjon om at den bare skal gi subsidier til de bedriftene som under normale omstendigheter ville ha vært livskraftige, kan heller ikke oppfylles uten at man bruker en solid dose skjønn. Det vil være ekstremt vanskelig for politikerne å si til en bransjeorganisasjon at dens medlemmer ikke har livets rett.

Fra midlertidig til permanent og evig

Problemet med at man innfører midlertidige krisetiltak som ender med å bli permanente er velkjent. Både regjeringen og opposisjonspartiene på Stortinget er enige i prinsippet om at alt det som gjøres nå skal være midlertidig. Alle ser at redningspakkene blir så kostbare at det om et år eller to vil være nødvendig med kraftige innstramninger av statens pengebruk.

En ting er det for en opposisjonspolitiker å bekjenne seg til et prinsipp – langt verre er det å følge det. Én av de tingene som ganske sikkert frustrerte byråkratene i Finansdepartementet litt ekstra denne uken var at Stortinget senket den laveste momssatsen. Hensikten var å hjelpe transport-, reiselivs- og serveringsbransjen som er blant de mest utsatte nå, men sannsynligheten er stor for at det vil ta mange år før lønnsomheten i disse bransjene er slik at det går an å heve momssatsen igjen.

Det permanente kan fort bli varig.