Oljelobbyen kan tape
Tirsdag fremmet regjeringen sitt detaljerte forslag til redningspakke for olje- og leverandørindustrien. I dag, fredag, starter Stortinget sin behandling med åpne høringer i finanskomitéen. Politikerne er nå tilbake til vanlige saksbehandlingsrutiner og det betyr at det etter høringene blir normal saksgang i komitéen før Stortinget etter planen fatter sitt vedtak om fire uker.
Kostbare uker
Det kan bli kostbare uker for industrien og verdifull tid for den uhellige alliansen Finansdepartementet/klimabevegelsen. I slutten av april – rett før regjeringen skulle svare på Stortingets krav om å levere en oljepakke, virket det som om bransjens lobbyaksjon for umiddelbare skattelettelser var hundre prosent vellykket. Fremskrittspartiet og Senterpartiet hadde allerede sagt ja og amen. NHO og LO la all sin tyngde bak kravet og den delen av LO som har tette bånd til Arbeiderpartiet jobbet hardt og målbevisst for å få Ap-ledelsen med på laget.
Det virket nesten som om regjeringen var satt sjakk matt. Det trodde antageligvis bransjens lobbyister også da de bestemte seg for å avslå det forslaget til redningspakke som Finansdepartementet skisserte. Det er ingen tvil om at bransjen hadde rett i at departementet med sitt forslag til redusert friinntekt ville gjøre nye oljeprosjekter mindre lønnsomme, men de kunne ha valgt å juble litt for at de faktisk fikk gjennomslag for en endring i avskrivingsreglene som ville gi 100 milliarder kroner mer i likvide midler i år og neste år.
Årsaken til at de ikke gjorde det, er antagelig at de følte seg ganske sikre på at Ap ville la seg presse til å komme dem ganske langt i møte. Da ville det bli flertall i Stortinget for å presse igjennom en langt bedre redningspakke for olje- og leverandørindustrien enn det regjeringen har foreslått.
Ap under press
Slik kan det fortsatt gå. Arbeiderpartiet er under et kraftig press fra industrien. Den ene tillitsvalgte etter den andre står nå frem i mediene med budskapet om at et nei til bransjens redningspakke-forslag vil føre til at alle arbeidsplassene forsvinner. Det fører til at det ikke bare er LO, men også store Ap-lag og mange ordførere langs hele kysten som i disse dager sender meldinger inn til Youngstorget om at det ikke finnes noe annet alternativ enn å gjøre som Frp og Sp allerede har gjort; nemlig å si ja til bransjens krav om umiddelbare skattelettelser. Uten at regjeringens forslag til skatteøkninger følger med.
Samtidig finnes det i Arbeiderpartiet også sterke krefter som mener det vil være umulig å ivareta troverdigheten i klimapolitikken, dersom man stimulerer ekstra til nye olje- og gassprosjekter. De er i utgangspunktet i mindretall, men i denne saken kan de alliere seg med den delen av partiet som fremhever behovet for økonomisk ansvarlighet. De fleste i Ap tror fortsatt at Jonas Gahr Støre blir statsminister etter valget neste høst, og da er det viktig at det ikke i dag legges føringer for en klima- og finanspolitikk som vil være politisk ødeleggende om noen år.
Også de andre opposisjonspartiene begynner nå å tenke mer på de langsiktige konsekvensene av redningspakkene. Mens oppgaven i mars og april var brannslukking, går de folkevalgte nå over i en fase der det er om å gjøre å finne ordninger som gir nødvendig hjelp til næringslivet nå, men som i minst mulig grad påvirker det som skal komme av naturlige strukturendringer.
Regjeringen sier det enda mer offensivt i sin omtale av de tiltakene som etter planen kommer til å bli foreslått i slutten av denne måneden. De skal hjelpe næringslivet til å tilpasse seg den økonomiske virkeligheten vi kan forvente oss i årene etter koronakrisens utbrudd. Bransjer som kan frykte langvarige tilbakeslag skal ikke få penger til å opprettholde gamle og ulønnsomme strukturer. Den type virksomhet som kan forventes å få økt omsetning i post-korona tiden skal få hjelp av myndighetene til å komme seg raskt i posisjon for å erobre markedsandeler og å skape arbeidsplasser.
Frisk debatt om fase 3-pakke
Debatten om hvem som skal vokse og hvem som må forberede seg på stagnasjon kommer for fullt i Stortinget i slutten av juni. Det er da den såkalte fase 3-pakken, den som skal komme fra regjeringen i slutten av denne måneden, skal behandles. For olje- og leverandørindustrien er det antagelig avgjørende at deres ønske om redningspakke blir ferdigbehandlet før diskusjonene om fase 3-tiltak begynner.
Det beste argumentet for å gi næringen det den ønsker er at den tar vare på arbeidsplasser her og nå. Det beste argumentet imot næringens krav er at deler av den ikke er fremtidsrettet. Alle er jo enige om at det ligger til rette for mindre olje- og gassaktivitet i fremtiden. Den politiske diskusjonen dreier seg aller mest om hvor nær denne fremtiden er, og om bransjen bare skal bli mindre eller om den skal nulles ut.
Diskusjonen om oljens fremtid er vel kjent for politikerne og vi på utsiden vet omtrent hvor frontene går og hvor makta sitter. Mer ukjent – både for politikerne og oss som står på utsiden – er diskusjonene om krisetiltakenes varighet. I forslaget til revidert nasjonalbudsjett, som også kom denne tirsdagen, er regjeringen krystallklar på viktigheten av at redningspakkene skal være midlertidige.
I år er det beregnet at vi skal bruke så mye oljepenger at Norge som helhet for første gang siden 1994 kommer til å gå med underskudd. Det har vært noen år tidligere der vi har tatt mer penger ut av oljefondet enn det vi har fått i ny tilførsel fra olje og gassfeltene, men det er først i år vi virkelig knuser sparegrisen. De foreløpige beregningene viser at vi etter å ha brukt opp både årets samlede skatteinntekter og renter og utbytte i oljefondet vil måtte hente ut 124 milliarder kroner fra fondet.
Det sier seg selv at vi ikke kan holde på slik i mange år. Det er viktig for statsfinansene, men avgjørende for fremtidige generasjoner at de tiltakene som innføres i år ganske raskt blir trappet ned. Det er også essensielt at vi ikke endrer skatteregler eller hever lønns- og kostnadsnivå på en slik måte at det blir umulig å komme tilbake til den oljepengebruken vi hadde før koronakrisen kom.
For regjeringen er det om å gjøre å få opposisjonspartiene på Stortinget, og velgerne, med seg på tenkningen om at det er ekstremt stor forskjell på hvordan oljepengene brukes. Oljefondet er så stort at vi kan gjøre nesten hva som helst i et unntaksår, men det er alt for lite til at vi kan unne oss permanent høyere kostnader eller lavere inntekter. Olje- og leverandørindustrien er avhengig av at opposisjonen ikke bryr seg nevneverdig om forskjellen mellom langsiktig og kortsiktig pengebruk.