Norge må reindustrialiseres med fornybare ressurser

Trygve Tamburstuen er daglig leder i Oslo-Stockholm under 3 timer AS og styreleder Regionalpark Haldenkanalen og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet.

SYNSPUNKT. En re-industrialisering basert på våre fornybare naturressurser må til for å skape inntekter og arbeidsplasser de neste ti-årene, for å kompensere for et gradvis bortfall av eventyrlige inntekter fra petroleumsvirksomheten. Vår store konkurransefordel ligger i at vi har unyttede råstoffer både til havs og på landjorda som kan danne grunnlaget for framtidig verdiskaping.

Havets muligheter er godt omtalt. Det er mindre oppmerksomhet på de store ressursene vi har i form av skog som det kan lages fiske og dyre-for, materialer, tekstiler, bioplast og energi av, jord for matproduksjon, bær, sopp, urter og andre planter for avanserte kjemiske og farmasøytiske produkter, ferskvannsarter, mineraler osv.

Fordi vi som nasjon er blitt åreforkalket av petroleumsinntektene, har vi mistet bevisstheten rundt de enorme mulighetene som vi i tidligere tider brukte aktivt for å skape ny virksomhet. Skogen er et godt eksempel. I dag sitter vi med 3 treforedlingsbedrifter av en viss størrelse, der Sverige har 30. Men blant de 3 har vi Borregaard, verdens mest avanserte bioraffineri, som har vist verden veien når det gjelder å vise hva tre kan brukes til også som råstoff for kjemiske og farmasøytiske produkter og som tilsatsstoff for nye materialer, bl.a. betong.

Det norske oljefondet har investert over 20 milliarder i svensk skogsindustri, som selvsagt bruker kapitalen for å ekspandere og utkonkurrere den norske; i dag eksporterer vi hver tredje tømmerstokk som hugges i Norge, til Sverige. Så vil selvsagt noen innvende at det er markedsprisene som avgjør hvor tømmeret går. Men ingen analyserer hvilke EU- og statsstøttede virkemidler svensk og finsk skogsindustri nyter godt av, som vi – fordi vi alltid skal være best i klassen – holder oss strikt til bokstavtolkingen av EØS-avtalen med hensyn til transportstøtte, infrastrukturstøtte osv.

Vi har altså ressursene (1/3 av Sveriges), markedene for avanserte produkter av tre vokser, teknologien finnes (selv om vi også har solgt Papirindustriens Forskningsinstitutt til svenskene!!), men vi satser ikke på skog, selv om vi forsyner konkurrentene med kapital; investeringsnivået i Norge er 2-3% av investeringene i Sverige og Finland. Statens eget fond Investinor utnytter bare en brøkdel av sin finansieringskapasitet.

Vi må nå bestemme oss for at skog er en gullkantet ressurs som vi skal bruke for å re-industrialisere grenseområdene mot Sverige, Innlandet og deler av Nord Norge. Og ta i bruk de virkemidlene som trengs for at norsk tømmer foredles i Norge. Den store utredningen Skog22 slo fast at omsetningen kan fire-dobles i norsk skognæring. Foreløpig er økningen lik null.

Den andre stor vekstsektoren er mat. Coronakrisen har vist flere ting:

• Sårbarheten i forhold til globaliserte handelsveier, som gjør at vi må være mer bevisst på selvforsyning

• At Norge står fram som en ganske utrolig historie i hele krisen, - og jeg tror dette skyldes flere forhold som vi bør bruke for alt det er verdt for å øke produksjonen og eksporten av norske matprodukter. En sterk norsk folkehelse har f.eks. mye med en meget restriktiv bruk av antibiotika å gjøre. Vi har trolig det reneste vannet i verden for å produsere mat. Hygienekravene i produksjon er strenge.

Vi produserer altså verdens reneste mat, og det bør gjøres til en stor eksportsatsing.

I en slik situasjon må vi gjøre noe kraftfullt med at samlet jordbruksareal i Norge synker, at kornproduksjonen reduseres, og at melkeproduksjon og grasbasert kjøttproduksjon faller. Dette er nettopp produkter som folk i Europa i økende grad vil etterspørre

I tillegg til tradisjonelle matprodukter har vi store ressurser av bær og sopp som har verdens beste kvalitet, men som vi verken sanker eller foredler – i stedet blir vi mer og mer avhengig av import av langreiste matvarer av tvilsom kvalitet – til og med honning har vi nå en selvforsyningsgrad på bare 40% av!

Potensialet som ligger i ulike typer av urter og medisinske planter er også særdeles lite utforsket, fordi alt innen farmasi har dreid seg om kjemi i 100 år. Men med økende resistens mot kjemisk framstilte produkter, vil viten om og bruk av naturens egne legemidler tvinge seg fram. Allerede har vi moderne både malaria- og kreftmedisin basert på naturens egne urter og larver. Norge vil være et naturlig sted å lokalisere en ny global naturbasert farmasøytisk industri

For å kartlegge bio-ressursene bør de naturvitenskaplige forskningsmiljøene i Norge få et felles oppdrag om storstilt bio-prospektering så vi får full oversikt over de ressursene vi har tilgjengelig. I Sverige er det f.eks. startet industriell produksjon av protein fra frøene i lupin fordi en nysgjerrig fyr fant ut at disse frøene har et spesielt høyt proteininnhold, som kan erstatte importert soya.

Til natur-ressursene hører også mineraler som kan kombineres med fornybare ressurser. Det er tatt doktorgrader i bruk av mineralholdig steinstøv – bl.a fra apatitt -som delvis erstatning for kunstgjødsel i landbruket. Dette er et restprodukt fra mineralutvinning. Det kan spare store utslipp i verden fordi produksjon av kunstgjødsel virkelig er en klimaversting.

Mineraler finner vi også i det meste som omgir oss; tannkrem og sminke, papir og glass, mobiltelefoner og biler, vindmøller og mat. Norsk mineralindustri kan reaktiveres basert på alt vi i dag vet om nyttige mineraler som det finnes mye av rundt om i Norge.

For å kunne realisere de enorme mulighetene som ligger i en bioøkonomisk re-industrialisering av Norge, trenger vi et sett av virkemidler:

• Et nytt, statlig selskap som pådriver – NorBio – bruk oppskriften fra Statoil: ressursene skal brukes for å skape ny verdiskaping. Lag enheter for skog, mat, avanserte produkter og mineraler.

• Sterk samordning av forskningen, og klare oppdrag til instituttene, samtidig med spissing av visse forskningssektorer, f.eks. nanoteknologi.

• Sterk samordning av forvaltningen og en klar marsjordre, der en både rydder vekk offentlige hindre og skaper nye incentiver – tenk et eget departement for bioøkonomi, med skarpskodde jurister som utnytter EØS-avtalens mulighetsrom

• Forpliktende internasjonalt samarbeid, - primært et utvidet og fokusert samarbeid med våre naboland, men også med de beste internasjonale miljøene vi vil satse på, bl.a. innen farmasi

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.