Offensiv oljelobby

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE. Erna Solberg sa det selv – på NHOs årskonferanse onsdag: Hadde det i det hele tatt vært mulig å få en bedre klimastart på det nye året?

Inspirert av tirsdagens offisielle åpning av Johan Sverdrup-feltet og av Equinors klimaplan gjøv hun løs på de kreftene som vil avvikle norsk oljenæring. En styrt avvikling vil, etter hennes mening, føre til en massiv overføring av inntekter fra Norge til andre land, med «i beste fall» minimal klimaeffekt.

Det har hun sagt mange ganger før, og de aller fleste av de anklagede svarer med at de ikke vil stenge kranene umiddelbart. Samtidig slår de i bordet med en forskningsrapport som viser at det faktisk vil bli litt mindre olje- og gassforbruk i verden, dersom vi slutter med vår produksjon.

Klimaplanen

Det nye i Solbergs tale til næringslivsfolket som var samlet i Oslo Spektrum var klimaplanen – den som i størst grad er frontet av Equinor, men som en samlet oljenæring står bak. Planen går ut på å kutte næringens klimautslipp med 40 prosent innen 2030. I 2050 skal næringen være tilnærmet utslippsfri. Installasjoner og anlegg både til sjøs og på land skal etter planen drives med strøm.

Planen innebærer at oljenæringen alene tar mål av seg til å kutte ti prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Dermed er det blitt litt mer sannsynlig at norske politikere for første gang i historien vil nå de klimamålene de setter seg. Det igjen gjør at Solberg har litt større troverdighet når hun sier at Norge gjør akkurat det som Paris-avtalen forplikter oss til: Tar oss av våre egne klimagassutslipp.

Paris-avtalens hovedprinsipp er nemlig at hvert land skal feie for egen dør. Selv om oljen er mye mer klimaødeleggende når den brennes enn når den utvinnes, skal Norge bare ta seg av de utslippene som kommer her i landet – i stor grad som et resultat av utvinning. Andre land må redusere utslippene ved bruken av den norske oljen og gassen.

På NHO-konferansen refererte Solberg også til forslag fra ulike klimaforkjempere om at Norge bør ta initiativ til en avtale mellom landene som produserer olje og gass om global avvikling av næringen. Statsministeren mener et forsøk på å lage en slik avtale vil kunne true Paris-avtalen, fordi man da argumenterer for helt nye ansvarsprinsipper. Noe som igjen kan føre til omkamper og trenering.

Feie under egen dør

Solbergs sterke henvisning til Paris-avtalens prinsipper virker sterkere nå enn før, fordi det kommer tegn på at de virker. Oljebransjens klimaplan forsterker ikke bare troen på at vi kan nå våre egne klimamål, den er også i ganske stor grad et resultat av Paris-avtalen. Selv om bransjen ikke hadde kommet med sin egen plan, ville stigende kvotepriser og en stadig høyere særnorsk CO2-avgift automatisk ført til at stadig flere installasjoner ville ha blitt elektrifisert.

Noe av det som har gitt næring til klimabevegelsen i de siste årene er oppfatningen om at politikerne stort sett bruker kreftene sine på å vri seg unna forpliktelser. De har nesten ikke klart å få ned de samlede klimautslippene, selv om de selv satte seg klare mål om betydelig reduksjoner innen 2020. Henvisningen til feie for egen dør-prinsippet i Paris-avtalen har vært lite troverdig, ettersom vi faktisk ikke gjorde det vi skulle her hjemme.

Så skal det sies at Norge ikke på noen måte undergraver den globale klimaavtalen, dersom vi på egen hånd – uten å forsøke å endre noen prinsipper – stopper absolutt all olje- og gassproduksjon. Det vil føre til at en stor del av den norske produksjonen blir erstattet av gass og olje fra andre land, men det er sannsynlig at en norsk oljestopp kan føre til litt høyere priser og litt lavere forbruk – altså at ikke alt blir erstattet av utenlandske petroleumsprodukter. I tillegg kan det ha stor symbolverdi at et av de landene som relativt sett har bidratt mest til å få opp klimagassutslippene gjør noe så dramatisk som å legge ned en hel næring.

Splittelse

Det er nettopp det dramatiske ved en slik beslutning som splitter klimabevegelsen. Akkurat den uken Sverdrup-feltet ble åpnet, er det ekstra vanskelig å få med seg velgerne på at vi skal si nei til de mange hundre milliarder kroner som bare det ene oljefeltet vil sende inn i statskassen. I klimabevegelsen er det en god del strateger som mener at man aldri kan vinne kampen, dersom man sier til velgerne at de må gi avkall på så store skatteinntekter. Det er strategisk mye riktigere å satse på at Paris-avtalen blir forsterket utover på 2020-tallet, og at man faktisk vil lykkes med å få hvert enkelt land til å gjennomføre stadig større kutt i sine egne klimautslipp.

En sannsynlig utvikling er at mange av klimaforkjempere kommer til å legge stadig mer vekt på økonomiske argumenter mot oljeindustrien. De vil argumentere for å endre skattereglene slik at oljeselskapene må bære en større del av risikoen ved å lete etter nye petroleumsforekomster. Da antar de at leselysten vil bli betraktelig redusert, ettersom det er usikkert hva slags pris man kan få for olje og gass ti-tyve-tredve år frem i tid.

Samtidig tar det lang tid før redusert leteaktivitet fører til mindre olje og gassproduksjon, mens utslippskuttene bør gjøres nå. De mest kompromissløse i klimabevegelsen kommer derfor til å stå fast på at oljeproduksjonen må trappes raskt og kraftig ned.

Enkelt sagt: Oljebransjens klimaplan splitter og endrer kanskje balansen mellom de ulike deler av klimabevegelsen. Klimaplanen har også potensial til å endre vindkraftdebatten. I fjor høst virket det som om praktisk talt alle forsøk på å bygge vindkraftanlegg til lands havarerte. Blant de mange argumentene imot vindmøllene var at vi egentlig ikke trenger kraften. Vi har strøm nok og kan skaffe oss enda mer ved å spare og ved å ruste opp dagens vannkraft.

Equinor og resten av bransjen fjerner dette argumentet. Foreløpige anslag viser at man trenger ti TWH for å elektrifisere oljenæringen. I et normalår bruker hele landet 140 TWH. Dersom vi skal unngå at en storstilt effektivisering av oljenæringen fører til høyere priser og import av strøm, må det produseres mer. Vindmøller på land er de definitivt mest kostnadseffektive.

Det er ikke så rart at NHO-sjefen Ole Erik Almlid startet oppkjøringen til årskonferansen med å gå hardt ut mot alle vindraftmotstandere - i første rekke blant dem står olje- og energiminister Sylvi Listhaug. Eller mer korrekt: Hun sto der i valgkampen i fjor. Før oljenæringens klimaplan kom.