Med Frp som livbøye

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Da regjeringen for en uke siden la frem forslagene til det som er blitt kalt «fase tre» av den økonomiske koronakrise-håndteringen, viste den tydelig hvilken strategi Erna Solberg har tenkt å følge i det drøye året frem mot neste Stortingsvalg. Forslaget om å senke formuesskatten med 1,3 milliarder kroner er sterkt ønsket av Frp, men uspiselig for de andre opposisjonspartiene. Dersom Sp, Ap eller SV skal være med i et forlik om fase tre-tiltakene, må forslaget om formuesskatt skrotes og Frp vil i så fall få skylden.

Tilbake til normalen?

I Stortinget regner derfor de fleste nå med at Frp om noen uker vil bli stående som regjeringens ene støtteparti i den økonomiske politikken, og vi vil dermed være tilbake i normalsituasjonen der regjeringspartiene og Frp står sammen mot den rødgrønne opposisjonen.

Statsminister Solberg vil bortforklare en rekke nederlag på andre politikkfelt med at det viktigste tross alt er den økonomiske politikken, og der står regjeringen fortsatt for en stødig styring.

Når vi kommer så langt som til høstens behandling av neste års statsbudsjett, vil statsministeren følge samme strategi: Legge inn noen skikkelige godbiter som det vil være vanskelig for Frp å gi avkall på.

Det vi ikke vet noe om ennå, er om Fremskrittspartiet vil si nei til store gjennomslag i frykt for at rollen som støtteparti for Høyre ødelegger for valgresultatet neste år. Vi vet heller ikke om Venstre og KrF vil godta at Erna Solberg slenger for mange godbiter til Frp.

Det grunnleggende problemet med samarbeid på ikke-sosialistisk side er nemlig fortsatt der: Det er vanskelig å finne seierssaker for Frp som ikke representerer smertelige nederlag for Venstre eller KrF. Og vice versa. Det var de to småpartienes krav om blanke seire i regjeringssamarbeidet som førte til at Frp gikk ut. Erna Solberg har det lettere nå ved at Frp er fristilt og man ikke trenger å bli enige om all hverdagspolitikk, men i budsjettforhandlingene er det fortsatt slik at regjeringspartiene og Frp må være enige på alle punkter.

Effektive Senterpartiet

Ekstra kompliserende – både nå og til høsten – er det at Senterpartiet driver en særdeles effektiv opposisjonspolitikk og puster både Frp og Kristelig Folkeparti i nakken. Denne uken er det lettest å se hvordan Sp gjør det vanskelig for Frp.

I forhandlingene om redningspakke for olje- og leverandørindustrien håpet Frp antageligvis at Ap og Sp ville inngå et forlik med regjeringspartiene slik at Frp kunne bli stående på utsiden med en enda bedre krisepakke. I valgkampen neste år kunne man da ha sagt at det bare var Frp som sto opp for oljen.

I skrivende stund er det ennå ikke klart hvordan forliket om oljepakken blir, men forhandlingene har uansett vist at Senterpartiet nødig gir Frp en slik rolle. Trygve Slagsvold Vedum vil selv være den som reiser fra verft til verft i valgkampen og sier at det er hans parti som er den fremste garantisten for arbeidsplassene i distriktene. Det ville ha vært veldig alvorlig for Fremskrittspartiet om det lot seg begrense av et forlik med regjeringspartiene, mens Sp opererte som frispiller.

Det er vanskelig å finne seierssaker for Frp som ikke representerer smertelige nederlag for Venstre eller KrF. Og vice versa

Det skjer ikke med den redningspakken for oljeindustrien som vedtas denne uken, men Erna Solberg regner med at det skal skje både i forhandlingene om fase-3 tiltakene senere i juni og i de vanlige budsjettforhandlingene som kommer i oktober/november.

Statsministeren kan ha gjort opp regning uten vert. For Frps strateger kan det rett og slett bli uutholdelig å se på at Sp går inn i valgkampen med frie hender, mens de er bundet av et forlik med Erna Solberg.

Løsningen for Fremskrittspartiet blir antagelig å kreve så mye i forhandlingene med regjeringen at både eksisterende og potensielle velgere vil se at partiet får mye igjen for å la seg binde. Og hva er de mest synlige Frp-gjennomslagene? Jo, nettopp de sakene som det smerter aller mest for Venstre og KrF å gi etter på.

Allerede i de kommende fase-3 forhandlingene har Frp signalisert at det må komme mer penger til vei – både i form av mer asfalt og lavere bompenger. I tillegg må regjeringen gi etter på noe når det gjelder integrering og innvandring. I budsjettforhandlingene til høsten kommer Frp til å supplere med forslag som viser at partiet er litt mer for oljeindustrien enn alle andre.

KrF nærmer seg døden

Kristelig Folkeparti og Venstre vil bli tvunget av Høyre til å godta en politisk profil som er mindre grønn og mindre humanitær (i de to partienes betydning av ordet) enn de hadde ønsket. Det kan være katastrofalt i en tid der meningsmålingene viser at det er veldig få faste velgere igjen.

Venstre kan med ganske stor troverdighet si at meningsmålinger nå ikke sier så mye om hvordan det kommer til å gå i valget neste år. Partiet har mange ganger tidligere vist at det i slutten av valgkampen kan hente velgere fra mange andre partier og dermed komme seg over sperregrensen.

For Kristelig Folkeparti er det verre. Partiet er i ferd med å gjeninnta en posisjon som det aller mest utenkelige partivalget for de aller fleste av velgerne. Sannsynligheten for at man i en sluttfase kan få borgerlige velgere til å bli med på en slags redningsaksjon for å få partiet over sperregrensen er liten. Partiet er nødt til å etablere et nytt stabilt velgergrunnlag som kan sikre dem mer enn en eller to sørlandsrepresentanter på Stortinget.

Det blir vanskelig fordi Frp presser KrF til å bli med på politikk partiet ikke liker, men det blir også vanskelig fordi Senterpartiet presser hardt på partiet. Kristelig Folkeparti har nemlig alltid vært et distriktsparti. Det har alltid vært nesten like positivt til landbruksnæringen som Sp, og det har alltid jobbet hardt for å jekke opp overføringene til kommunene.

En av de interessante tingene med regjeringens forslag til fase-3 tiltak er at det er relativt lite penger til sysselsettingstiltak i kommunene. Erna Solberg har gjort som hun gjorde i forslaget til revidert nasjonalbudsjett: Gitt kommunene akkurat så mye penger som hun mener er nødvendig for å kompensere for korona-utgifter, men ikke noe mer.

Ap og Sp har allerede gjort det klart at kommunene bør få mange flere milliarder. KrFs tillitsvalgte er antageligvis helt enige, men de får ikke lov av partiledelsen til å si det. KrF er kommet i den samme situasjonen som partiet var i den forrige trepartiregjeringen med Høyre – den som varte fra 2001 til 2005. Da ble alle politiske gjennomslag mer enn nullet ut av at kommunene ble satt på sparebluss. Den gangen ble partiets oppslutning halvert. En ny halvering denne gangen vil føre til KrFs død.