Institusjonenes betydning

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Hvordan kom vi hit? For fem år siden ville det ha vært utenkelig at en amerikansk president skulle utfordre den aller viktigste av de demokratiske institusjonene; Nemlig valget. Påstandene fra Trump og hans rådgivere om at valget er rigget, er ikke bare undergravende på kort sikt, det kan også være et første skritt på veien mot å avskaffe frie valg i USA.

En så dyster spådom slår forhåpentligvis ikke til, men den er nyttig fordi den bidrar til å belyse hvordan handlinger og uttalelser ett år legger til rette for mer radikale handlinger neste år. Donald Trump kunne neppe ha forsøkt noe så hasardiøst som å lyve om valgresultatet, dersom han ikke hadde hatt fire års erfaring for at en stor del av folket godtar blanke løgner.

Løgn om oppmøte

En av de første testene på hva han kunne komme unna med, kom da han ble innsatt som president for nesten fire år siden. Hans informasjonsfolk løy om hvor mange som var møtt opp for å feire Trump. Det vakte berettiget oppsikt – ingen moderne presidentadministrasjoner hadde drevet med så åpenlys forfalskning av virkeligheten.

Samtidig var det jo en liten ting. Det ble sett på som et uttrykk for at den nye presidenten var ekstra selvopptatt, men ikke noe mer enn det.

Nå i ettertid kan vi se hvordan det utviklet seg. Først med en Twitter-konto som ble stadig mindre presidentaktig, så med handlinger som i stadig mindre grad i det hele tatt ble forsøkt begrunnet med rasjonelle argumenter.

Slik som da han i første fase av pandemien bestemte seg for å melde USA ut av WHO. Ingen var særlig overrasket. På det stadiet var både folket og alle opinionsdannere tilvent til en president som stadig flyttet grensene for anstendig oppførsel. Heia- og fyropene kom fra nøyaktig de samme som alltid tidligere.

Folket og opinionsdannerne befant seg på en rutsjebane der de forholdt seg til at standardene hele tiden ble flyttet.

Vanskelig å trekke grenser

Akkurat denne mekanismen er relevant også for Norge. Formalistene blant oss har fått et stjerne-eksempel på hvor viktig det er å diskutere selv små grenseflyttinger i vårt styringssystem. Det er nok av saker her hjemme å ta fatt i.

For eksempel høringen i Stortinget på tirsdag om den såkalte eierstyringen av Equinor. Bakgrunnen var dramatisk i den forstand at stortingsrepresentantene selvfølgelig må undersøke hvordan Equinor har kunnet tape 240 milliarder kroner på sine engasjementer i USA.

Det er også helt naturlig at Stortinget på et tidligere tidspunkt ba den ansvarlige statsråd om å redegjøre for statens ansvar som hovedeier av oljeselskapet. Det var dialogen mellom Olje og Energidepartementet og daværende Statoils ledelse som ble hovedtema i stortingshøringen.

En såkalt eierdialog skjer etter retningslinjer som er nedfelt i stortingsmeldinger om styring av hel- og delstatlige selskaper. En av mange målsetninger er å sikre troverdigheten til at selskaper som Equinor styres etter markedsøkonomiske prinsipper og at politikerne ikke skal kunne tvinge selskapet til handlinger som vil svekke de private aksjonærenes verdier.

Prinsippet for eierdialog kan sees som en politisk institusjon. De skrevne og uskrevne reglene for samhandling er like mye en del av institusjonene som de formelle organene.

Donald Trump kunne neppe ha forsøkt noe så hasardiøst som å lyve om valgresultatet, dersom han ikke hadde hatt fire års erfaring for at en stor del av folket godtar blanke løgner

Dette betyr at om Stortinget skulle komme til at Olje- og energidepartementet på et eller annet tidspunkt burde ha instruert Equinor til å kvitte seg med tapsengasjementene i USA, ville det ha begått et stort institusjonelt overtramp.

Derfor vil aldri Stortinget kreve noe slikt, men det nærmer seg gråsoner for eierstyringen, dersom det i den saksbehandlingene som nå pågår blir stilt krav om at departementet skulle ha vært veldig mye mer aktivt i å stille spørsmål om det som skjedde med den amerikanske virksomheten.

Et spørsmål eller to hadde ikke vært noe galt. Veldig mange spørsmål, kombinert med krav om å legge om selskapets rapporteringspraksis, ville kanskje ha vært utidig. Da ville man kanskje ha flyttet litt på grensene for hvor aktive politikerne kan være som deleiere av aksjeselskaper.

Det er viktig med ordet «kanskje». Det er vanskelig, og avhengig av politisk ståsted, å definere akkurat når og hvor man flytter en institusjonell grense på en uheldig måte. Det kan godt argumenteres med at eierstyringen i dag både kan og bør være litt mer aktiv enn den kunne være for ti år siden.

Det ville ha vært mulig fordi verdens børser har vendt seg til at norske statseide selskaper styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Handlingsrommet for politisk styring av et selskap øker i takt med markedsaktørene tillit til at politikerne ikke driver med utidig styring. Samtidig vil litt mer aktiv styring kunne sies å være nødvendig fordi velgerne forventer at politikerne tar ansvar for forvaltningen av vår felles formue.

Eksemplet eierdialog er valgt nettopp fordi det er vanskelig å trekke grensene og fordi det ikke er veldig viktig. Stortinget er såpass enig om grunnprinsippene at det uansett ikke blir veldig store endringer i den ene eller andre retningen.

Legitimitet

Men det er nettopp i de små saker uten alt for store umiddelbare konsekvenser at det er viktig å minne om betydning både av formalistisk tenkning og tilpasningsvilje. Det siste er like viktig som det første. Det å alltid pukke på prinsipper og ikke å endre noe på institusjonelle ordninger, kan være like farlig som å tråkke over noen institusjonelle grenser.

Årsaken er at både de demokratiske institusjonene og de skrevne og uskrevne reglene må bli forstått av folk flest. Ordningene må ha legitimitet.

Dette betyr, enkelt sagt, at det demokratiske systemet ikke bare må slås ring om. Det må hele tiden vedlikeholdes med små og store tilpasninger. Dette er selvsagt for politikerne. Argumentet om tilpasning for å sikre folkelige aksept og forståelse er hyppig brukt av folkevalgte som alltid ønsker å fremstå som såkalt proaktive.

Det er større avstand mellom de politikerne som gjør det til et selvstendig poeng at de vil være prinsippfaste og ikke flytte institusjonelle grenser. De får lett ry på seg for å tilhøre en annen tid.

Heretter kan de, uten noen sammenligning forøvrig, vise til Donald Trump. Så skal det sies at de som vil forandre institusjonene for åsikre legitimitet også kan hente eksempler fra dagens USA. Er det noe som har beredet grunnen for det dramaet som nå utvikler seg på den andre siden av Atlanterhavet, så er det et politisk system som er stivnet.

Velgere flest oppfatter i stadig mindre grad at de demokratiske institusjonene tjener deres interesser. Og bare for å ha sagt det: Formalistene – de som av prinsipielle grunner har tviholdt på et valgsystem med store svakheter – har en stor del av ansvaret.