Ikke all kompetanseutvikling behøver å være dyr

Marius Olsen er administrerende direktør i Videocation.no

SYNSPUNKT. Viser til innlegg i Dagens Perspektiv 19. oktober 2020 fra Kari Sollien, leder i Akademikerne, som peker på at viktige kompetansetiltak for arbeidslivet nedprioriteres til neste års statsbudsjett. Min påstand er at dette ikke trenger å bety dårligere kompetansetilbud.

Som Sollien påpeker oppgir halvparten av Akademikernes medlemmer i en undersøkelse at et hinder for kompetanseutvikling er begrensninger i hvor mye av arbeidstiden de ansatte kan bruke på etter- og videreutdanning. Og til tross for at mange er villige til å bruke betydelig del av fritiden på kompetanseheving stoppes de av mangel på faglig relevante tilbud.

Ikke bare er dette løsbart med ny teknologi som gir bedre tilbud av kompetanseutvikling til en betydelig lavere kostnad. Det er også helt nødvendig å tenke nytt og senke terskelen for læring dersom man skal løfte de 6 av 10 i NHOs kompetansebarometer (2019) som oppgir at de i stor eller noen grad har et udekket kompetansebehov.  

I «Future of Work»-rapporten fra 2019 konkluderer World Economic Forum og det internasjonale konsulentselskapet BCG at en av de største utfordringene virksomheter står overfor de neste 10 årene for å sikre konkurransekraft, er å lukke gapet i kompetanse mellom den man trenger, og den man har.

Samtidig vet vi at kompetanseutviklingen er i endring. Det bekreftes i en rapport fra Teknologirådet i september, der de peker på at en tredel av nordmenn vil oppleve radikalt endrede arbeidsoppgaver i årene som kommer, og de etterlyser en norsk «Spotify for læring» for å legge til rette for et kontinuerlig påfyll av kompetanse.

Etter at covid-19 sendte hele verden inn i en unntakstilstand i 2020, har fysisk læring i tradisjonelle kurs- og klasserom blitt vanskeligere og vanskeligere å gjennomføre. I tillegg er det dyrt. Kan vi ikke heller se på dette som en mulighet til å ta et solid løft i måten vi tilrettelegger for og løser norske virksomheters behov for påfyll av kompetanse i lys av disse utfordringene?

Kunstig intelligens, maskinlæring og "data science” blir ofte trukket frem som viktige teknologiske fagfelt i en verden hvor skillet mellom industrier viskes ut, og digitaliseringen skjer med akselererende hastighet. Men må alle være eksperter på disse teknologiene? Nei - det holder med en viss basiskunnskap om hvilke muligheter teknologien gir.

Det alle utvilsomt bør ha, er grunnleggende ferdigheter i effektiv bruk av programvare og nye teknologiverktøy, som for eksempel Slack, Google Disk og Microsoft Teams. I tillegg bør man kjenne til nye relevante arbeidsmetoder som “design thinking” og “agile metoder”. Da forstår man hvordan virksomheten kan jobbe smartere og bedre med innovasjon, stille de riktige spørsmålene, og ta del i å bygge en kultur som legger til rette for rask innovasjon, i stedet for ubevisst å motarbeide den.

Tradisjonelt blir kun et fåtall ansatte sendt på kurs for å bringe tilbake ny kompetanse. Det er gjerne de flinkeste talentene, de som ropte høyest, eller de som tilfeldigvis hadde anledning den uken kurset gikk. Hvorfor er det slik når absolutt alle trenger påfyll? Og hvorfor måler vi kompetanse i studiepoeng, når utdanningsinstitusjoner mangler reell erfaring fra næringslivet i den akselererende hastigheten som kreves for å være relevant i dag?

Det holder ikke lenger å ha en mastergrad fra 1995. Kompetansen trenger kontinuerlig påfyll for at holdbarheten ikke skal gå ut. Nå mer enn noen gang. Som virksomheter må vi legge til rette for at alle har mulighet til å tilegne seg ny kompetanse. Ikke bare noen få utvalgte. Det er helt nødvendig for å bygge en god kultur, og for å sikre virksomheten konkurransekraft i fremtiden.

Satya Nadella, administrerende direktør i Microsoft, fikk i et intervju med The Wall Street Journal spørsmål om hva hemmeligheten bak den suksessfulle digitale transformasjonen til Microsoft har vært. “We went from a know-it-all to a learn-it-all culture”, svarte Nadella.

De fleste partier legger nå frem sine politiske program før neste års stortingsvalg. Høyres programkomité presenterte for eksempel for en tid tilbake et forslag om at alle forelesninger fra universiteter og høyskoler skal tilgjengeliggjøres digitalt innen fire år. Det er vel og bra, men det er på ingen måte nok.

Vi må senke terskelen for læring, fjerne friksjon, og legge til rette for kompetanseutvikling hos småbarnsforeldre så vel som dem over 60. Høyre, så vel som de andre politiske partiene som nå arbeider med sine programprosesser, bør være langt mer ambisiøse i sin politikk for digital læring.

Nysgjerrighet på hvordan vi kan innovere, innta nye posisjoner og konkurrere i et stadig tøffere landskap, krever at de ansatte har den kompetansen de trenger for å henge med. Dette er ingen liten utfordring, og den er avhengig av at man tilrettelegger for lystbetont påfyll av relevant læring. De beste talentene blir det stadig tøffere konkurranse om. Da er det viktig å huske at det allerede ligger et stort potensial i det teamet man har i dag, dersom man legger til rette for en god læringskultur og investerer riktig i kontinuerlig kompetanseutvikling.

Hvis man bruker fem minutter på læring hver dag, blir det 30 timer i året. Hvilken betydning ville det hatt for kompetansen til den enkelte? Og hvilken betydning ville det hatt for konkurransekraften til en hel virksomhet?

Terskelen for læring må ned, og fem minutter om dagen er bedre enn ingenting. I dag er terskelen for de fleste så høy at man velger bort nødvendig påfyll av læring.

Vi må legge til rette for små og viktige kompetanseløft som for eksempel “nanograder” og en lavere terskel for kompetanseutvikling som er tilpasset den enkeltes kalender, kunnskapsnivå og motivasjon. Skal vi tro rapporten til BCG, World Economic Forum og Teknologirådet er det virksomhetene som lykkes med dette, som vil rykke fra konkurrentene i årene som kommer. Og det trenger ikke nødvendigvis koste mer – snarere tvert imot.