Hvordan spare 200 milliarder i offentlige utgifter?

Trygve Tamburstuen er daglig leder i Oslo-Stockholm under 3 timer AS og styreleder Regionalpark Haldenkanalen og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet.

SYNSPUNKT. Norge har en stor offentlig sektor – og den er blitt enda større under den blå-grønne regjeringen. En stor offentlig sektor er en velsignelse – det ser vi ikke minst under en grunnleggende krise som den vi nå har gjennomlevd.

Men Norge har en uforholdsmessig dyr offentlig sektor. Vi bruker f.eks. 50% mer pr innbygger på offentlige utgifter enn Sverige. Og med lavere oljeinntekter i overskuelig framtid og en bratt økonomisk motbakke etter koronakrisen, må vi begynne å gjøre noe for å effektivisere offentlig sektor, uten at det går ut over kvaliteten på de viktige tjenestene det offentlige skal levere. Alternativet er dramatiske kutt som primært vil gå ut over helt grunnleggende velferdsgoder.

Endringsprosesser er interessekamp – så fort en snakker om å redusere offentlige utgifter, vil alle som jobber i offentlig sektor, gå i skyttergravene. Men er det mulig å angripe denne utfordringen slik at det blir entusiasme rundt å skape Europas mest effektive offentlige sektor i løpet av 10 år?

Det er fire typer av hindringer for endring:

• De kognitive – vi oppfatter ikke at overstadig høye offentlige utgifter er et problem fordi alt går greit – vi er blitt bortskjemt og åreforkalket av å ha hatt det så godt i så lang tid. Offentlig pengerikelighet er blitt en sovepute

• De ressursmessige – vi bruker utrolig mye ressurser på utrolig mange ting, men vi tar det for gitt fordi utviklingen har foregått over tid. F.eks. er det nå 270 underliggende etater under 11 av våre departement. De har til dels overlappende oppgaver, de kjemper alle for økte ressurser til sine siloer, og de har alle est ut voldsomt over en 10-20 års periode

• De motivasjonsmessige – frykten for at endringer fører til at arbeidsplassen forsvinner – manglende incitament til de ansatte om å tenke og gjøre nytt – mangel på støtte til de som vil drive endringer osv.

• De politiske – mange vil stritte imot fordi endringene kan bety inngrep i partiers hjertesaker, det kan utfordre profesjonene osv. Derfor må det bygges nye allianser som ikke minst må involvere brukerinteressene

Vi bruker utrolig mye ressurser på utrolig mange ting, men vi tar det for gitt fordi utviklingen har foregått over tid

Derfor kan det også være lurt å begynne med noen spørsmål som vi alle kan bidra med svar på:

• Trenger vi tre forvaltningsledd? Viser ikke erfaringene så langt at den såkalte regionreformen er nærmest totalt mislykket, ref misfostrene Viken, Vestland og Troms/Finnmark. Kan vi ikke droppe fylkene og sørge for at kommunene fungerer, gjerne gjennom interkommunale samarbeid? Vi trenger vel strengt tatt ikke fylkene for å drive videregående skoler, - hvilke andre oppgaver er det egentlig staten eller kommunene ikke kan drive?

• Trenger vi alle direktoratene og tilsynsorganene og alle underliggende etater? Svaret er selvsagt nei, - men da må vi bare gå i gang med kreativ ødeleggelse! Hovedspørsmålet er: hva skal det offentlige egentlig gjøre? Og da må vi prioritere det som er viktig for folk flest: oppvekst og skole, arbeid, helse og omsorg, bolig, klima og miljø, og sikkerhet. Så må vi kutte alle marginalfunksjonene som det offentlige etter hvert – også på grunn av totalt overdreven rettsliggjøring – surrer med

• Trenger vi en finansieringsreform med nye incentiver til erstatning for stykkpris-systemet for sykehusene, universitetene og høgskolene? Og som på andre sektorer skaper grunnlag for privat fløteskumming og svekkelse av offentlige institusjoner

• Kan digitaliseringen og bruk av moderne teknologi bidra til en mer effektiv offentlig sektor? Ja, åpenbart, men da må vi kvitte oss med silotenkningen, og vi må sette inn tiltak som gjør at vi ikke får et nytt digitalt klasseskille (vi har nok av klasseskiller som vi har) – fiber til alle husstander er et must i denne sammenheng

• Kan offentlige etater ha noe å lære av hverandre når det gjelder produktivitet, altså forholdet mellom de ressursene vi setter inn og de resultatene vi får ut? Ja, åpenbart – sammenlikninger viser f.eks. at beste sykehus er 15% mer kostnadseffektivt enn gjennomsnittet av sykehusene, beste kommune er 30% mer effektiv enn gjennomsnittet av kommunene, beste universitet er 20% mer kostnadseffektiv enn gjennomsnittet av universiteter og høgskoler, beste politidistrikt er 20% mer effektivt enn gjennomsnittet for norsk politi osv. Dette er en strukturell utfordring, men kanskje mest et spørsmål om dramatisk bedre ledelse som kan påvirke tenkemåten i etatene og utløse de produktive, kreative ressursene.

Derfor to påstander:

• Vi kan effektivisere norsk offentlig forvaltning med minst 200 milliarder hvis vi vil, uten at det går ut over kvaliteten på de sentrale tjenestene for oss som borgere

• Vi har tapt minst tre ti-år på å fokusere på privatisering og konkurranseutsetting, i stedet for å fokusere på organiseringen av ressursbruken, offentlig sektors manglende brukerinnretning, dårlig ledelse og lite produktive kulturer. Glem nå nye privatiseringer og konkurranseutsettinger og fokuser på å få mer ut av hver krone vi bruker på de viktige oppgavene i offentlig sektor

Å lage Europas beste og mest effektive offentlige sektor i 2030 må da være noe som kan motivere?

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.