Hva må til for å få et inkluderende arbeidsliv?

Siv Sangolt er leder Samfunnsviterne i Nav

SYNSPUNKT | Med jevne mellomrom kommer politikere, utvalg, forskere og aktører med innspill til utviklingen. Både økning av uføre og færre som får realisert arbeidsevne ender fort opp i en «blame game» mellom politikere, Nav og tiltaksarrangører.

For mennesker som har mistet arbeid, har fått nedsatt arbeidsevne og som har vært ledig over tid kan veien tilbake være både lang og kronglete. 

For de som har helseutfordringer gir dette en ekstra stor usikkerhet. Det å miste jobben, eller ikke fungere i den jobben en har, bidrar for mange til sorg og dårlig mestringsfølelse.

Erfaring fra praksisfeltet tilsier at det er større sorgopplevelse å miste jobben grunnet helse enn ved nedbemanning selv om tap av arbeid alltid er krevende.  Det å komme ovenpå igjen er vanskelig og krever god støtte med kunnskap om karriereveiledning.  

For å kunne komme i posisjon for fremtidig jobbfastholdelse er det viktig å gjøre et analytisk arbeid.  Hvorfor har den enkelte valgt de jobbene og utdannelse som står oppført på CV?  Vi liker å tro at alle mennesker kan gjøre alt de vil og har like store frihetsgrader for sine valg, men er det slik?

Yrkesvalg og utdanning er blant de mest krevende og avgjørende valgene vi foretar i våre liv.  Bør slike valg foretas når en er 15 år gammel og har ingen erfaring med arbeidslivet? Bør vi snakke mer om evner og ikke bare interesser?

Burde utdanningsmulighetene være mer fleksible med tanke på å bytte mellom akademiske og yrkesfag underveis eller å kunne kombinere disse? Er utdanningssystemet tilpasset arbeidslivet anno 2020?

Rådgiverne ved videregående skoler og karrieresentrene som er etablert gjør så godt de kan innenfor eksisterende rammer. 

Mange elever og studenter får bedre veiledning og støtte til disse prosessene enn tidligere.  Samtidig har mange av de som har mistet arbeid eller har lite arbeidserfaring ikke fått god nok karriereveiledning og anledning til å utforske sine muligheter. 

Dette er en tidkrevende prosess, men viktig for å øke den enkeltes jobbsøkerferdigheter.  Like viktig som å velge riktig utdanning og yrke er det å skaffe seg oversikt og kunnskap om det arbeidsmarkedet en søker seg inn i.

Karriereveiledning er derfor en metodisk tilnærming til hvordan den enkelte skal bli i stand til å foreta bevisste valg i sine karrierer basert på kunnskap, utforskning og refleksjon.

En vellykket ansettelse krever god matching mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. 

God matching krever et systematisk og analytisk arbeid for å finne frem til rette arbeidsgiver med de rette arbeidsoppgavene. 

ILO anslår i en rapport fra 2013 at så mange som 34 % av arbeidstakerne i Norge er overkvalifisert for jobben de har, mens  29.1 % er underkvalifisert. 

En stor andel overkvalifiserte arbeidstakere vil kunne forskyve arbeidsmarkedet for de med lavere kvalifikasjoner og bidra til en økning av mismatch problematikken på sikt.

En stor andel overkvalifiserte arbeidstakere vil kunne forskyve arbeidsmarkedet for de med lavere kvalifikasjoner og bidra til en økning av mismatch problematikken på sikt.

Derfor er det viktig at utdanningssektor og arbeidsliv har tett samarbeid slik at arbeidsstokken blir utdannet og rekruttert mest mulig inn mot arbeidsmarkedsbehovet. 

Den raske endringen av arbeidsmarkedet og yrker krever mer fleksible institusjoner dersom vi skal unngå strukturell ledighet fremover.

Politikere har bidratt til at Nav og tiltaksarrangører har mange av de verktøyene som skal til for jobbfastholdelse for langtidsledige, unge og personer med nedsatt arbeidsevne. 

Det som mangler er forståelse for at karriereveiledning er en tidkrevende, men avgjørende prosess for å kunne oppnå dette. 

Det kan også argumenteres for at tiltakene ikke er forutsigbare og fleksible nok til å ivareta den enkeltes behov for tilrettelegging eller å kompensere arbeidsgiver for nedsatt produktivitet og opplæringskostnad. 

Tiltaksbudsjettet er på over 9 milliarder per år. Mange av tiltaksmidlene er knyttet til kortvarige kurs og avklaringer som gir begrenset verdi og kompetanse på arbeidsmarkedet. Flere av midlene burde vært brukt på utdanning som gir formalkompetanse og til karriereveiledning med oppfølging. 

Det er  også slik at en god del personer ikke vil makte å forholde seg til et ordinært arbeidsliv, men har behov for struktur og meningsfylt aktivitet i hverdagen. 

Arbeidsmarkedsbedriftene har lang og god erfaring med å tilrettelegge arbeidsoppgaver for denne gruppen, men har for få tiltaksplasser. 

Det bør derfor jobbes for at tiltaksplasser blir mer fleksible og mindre detaljstyrt fra departement og Storting. Dette ble også påpekt i Stortingsmelding 33 i 2015 ledet av Sigrun Vågeng.

Satsing på karriereveiledning og oppfølging over tid – også for ungdommer kan bidra til at flere får en bedre karriereutvikling og økte jobbsøkerferdigheter.

Dette vil kunne gi større grad av mestring og selvstendighet og mindre mismatch, noe som også vil forebygge at så mange faller ut av arbeid.

Da får vi også frigitt ressurser til å jobbe mer med de som trenger tilrettelegging helsemessig for å komme i jobb.