Høyres mange ansikter

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Forventningene til denne fredagens Høyre-landsmøte er lavere enn de har vært noen gang før. Aller mest fordi det ikke blir et skikkelig landsmøte. Av hensyn til smittevernet varer det bare én dag og skjer delvis digitalt. Fylkene samler sine delegater lokalt, og så kobles 10 små-landsmøter sammen med hovedlandsmøtet på Gardermoen.

Harmoni

Det hadde garantert vært mer stemning og antagelig også noe mer spenning om alle landsmøtedelegatene hadde vært samme sted, og om de hadde vært samlet over et døgn eller to. På den annen side: Det er et parti i harmoni med seg selv som møtes. Meningsmålingene er gode, Erna Solberg er en ubestridt og meget populær leder og politikken er så avslepet at det ikke er store konflikter internt.

Det er Erna Solberg de vil profilere – ikke politikken

Det igjen fører til at Solberg og folkene rundt henne har tilnærmet full kontroll over utformingen av partiprogrammet for den neste stortingsperioden. Partiledelsen kan i ro og mak legge strategien som skal føre til det nesten utenkelige: At Erna Solberg blir den første statsministeren på langt mer enn hundre år som sitter 12 år sammenhengende. (Einar Gerhardsen satt i til sammen 16 år, men han hadde en drøyt tre år lang pause på starten av 1950-tallet.)

Sannsynligheten for at Høyre-statsministeren skal få sitt andre gjenvalg neste år er ikke veldig stor. Nesten alle meningsmålinger dette året har gitt rødgrønt flertall. Det holder heller ikke at Høyre får et veldig bra valgresultat. Frp må også ha god oppslutning, Venstre og KrF må komme over sperregrensen og i hvert fall ett av sperregrensepartiene på den andre siden (Rødt og MdG) må mislykkes.

Likevel er Høyres folk optimistiske. De håper og tror at det i september neste år vil være klare tegn på at den økonomiske nedturen som følger av koronakrisen er over. Da vil Erna Solberg både kunne nyte godt av at folk er fornøyd med regjeringens smittehåndtering, og at arbeidsledigheten går kraftig ned. I tillegg mener Høyre at de nå er i ferd med å lage et partiprogram som har en akkurat passe blanding av stø kurs og nye – relativt friske – forslag.

Det er selvfølgelig et problem når man har styrt i to stortingsperioder at man ikke kan ha et for radikalt program. Da vil velgerne spørre hvorfor man ikke allerede har gjennomført de tiltakene som man nå plutselig mener er nødvendig. Samtidig er det konvensjonell visdom blant politiske strateger at man ikke blir gjenvalgt på det man har gjort. I alle partier refereres det titt og ofte til Jens Stoltenbergs siste regjeringsår da han formante sine regjeringskolleger at de skulle holde stø kurs og sitte stille i båten. Det var en oppskrift på fiasko.

Tydelig  statsministervalg

Høyres utkast til partiprogram, som ble presentert denne mandagen, viser hvordan partiet har tenkt å balansere nye forslag opp mot de forslagene som i realiteten bare er en videreføring av dagens politikk. Sannsynligvis er det denne balanseringen som gjør det så vanskelige å karakterisere programmet. I dagene etter at det ble lagt frem har ulike kommentatorer og medier presentert det både som en tilnærming til det sosialdemokratiske sentrum, som et ideologisk kampskrift, som en avvisning av KrF og som en tilnærming til Frp. I tillegg er det blitt minnet om at hele programmet i bunn og grunn er uinteressant fordi alle vet at Høyre vil jobbe for å få et mest mulig tydelig  statsministervalg neste år. Det er Erna Solberg de vil profilere – ikke politikken.

Samtidig er det ikke mulig for Høyre å si rett ut at de vil ha personorientert valgkamp. Noe av det Solberg sier aller oftest, er at Høyre skal være opptatt av sakene – ikke av personer eller av det politiske spillet.

Følgelig blir det sakene som kommer til å prege partiets valgkampmateriell. Den høyreideologiske brosjyren vil antagelig dreie seg om valgfrihet. Noen av de nye programformuleringene ble allerede forskuttert ved et lovforslag som regjeringen sendte ut på høring denne uken. En såkalt «godkjenningsmodell for fritt brukervalg» skal gjøre det mye lettere og raskere å få innført valgfrihet i kommunesektoren. I tillegg mener Høyre at langt flere kommuner enn i dag kommer til å ønske seg valgfrihet fordi det heretter ikke skal konkurreres på pris innen eldreomsorgen, men bare på kvalitet. Kvaliteten skal måles ved hjelp av omfattende og forbedrede brukerundersøkelser.

Konkurransen med Senterpartiet er tydelig i noe av sentralsieringspolitikken

Det er ikke sikkert at partiet vil lage en egen brosjyre for alt det som nærmer seg politisk felleseie i Høyres program. I næringspolitikken, for eksempel, går også Høyre nå inn for å tilrettelegge for næringsklynger. Tradisjonell høyre-tenkning om at markedet skal plukke vinnere og tapere er det ikke mye igjen av. Skattelette skal det bli, men bare moderat. Det evige løftet om å fjerne formuesskatten er nå moderert med et «på sikt». Det finnes ingen løfter til velgerne om at Høyre skal sørge for at det blir mer privat og relativt mindre offentlig virksomhet her i landet.

I arbeidslivs- og sosialpolitikken er det også en sentrumsorientert pragmatisme som rår. Partiet vil vurdere «justeringer og oppmykninger i arbeidsmiljøloven», men beholde fagforeningsfradraget og sørge for et innleieregelverk som sikrer de ansatte gode vilkår. Høyre vil teste ut et forslag fra det bredt sammensatte sysselsettingsutvalget om at folk med redusert arbeidsevne kan få såkalt helsejustert lønn. Et annet forslag er å gjennomføre forsøk med at kommunene tar over hele trygdebudsjettet for sine innbyggere.

Kommunalt selvstyre

Forslaget om å gi mer myndighet til kommunene sammenfaller godt med ulike forslag for å redusere statens muligheter til å begrense kommunenes handlingsrom. Kommunene skal få bestemme selv i areal, miljø og transportpolitikken. På dette punkt følger Høyre en lang og gjenkjennelig politisk linje. Nest etter Senterpartiet er det Høyre som i størst grad ønsker kommunalt selvstyre. Rent bortsett fra i valgfrihet- og skolepolitikken da. Der går Høyre inn for minst like sterkt sentral styring som i dag.

Konkurransen med Senterpartiet er tydelig i noe av sentralsieringspolitikken. Høyre vil prioritere politiressurser ut til politidistriktene, flytte flere statlige kompetansearbeidsplasser ut i hele landet, oppgradere kortbanenettet for fly, opprettholde differensiert arbeidsgiveravgift og føre en «offensiv» politikk for bredbånd over hele landet.

Tar man med at konkurransen med Fremskrittspartiet møtes med forslag om strengere innvandringspolitikk og høyere strafferammer for terror, er det lett å se at Høyre er litt overalt i det politiske landskapet.

Eneste parti som ikke kan merke noen tilnærming fra Høyre er Kristelig Folkeparti. Når flertallet i programkomitéen vil fjerne kontantstøtten og når en samlet komité vil utvide åpningstidene for salg av alkohol, har i det minste KrF fått noen nye argumenter for sin egen eksistensberettigelse.