Frp til kamp mot Høyre

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Om to uker er det kanskje over. Da har Frp et ordinært møte mellom sentralstyret og en egen strategigruppe som er nedsatt av landsstyret. Siv Jensen gjorde det onsdag klart at hun på det møtet må ha med seg svar fra Erna Solberg på de kravene som etter planen skulle overleveres torsdag kveld.

Umulige krav?

I skrivende stund er det ikke kjent hvordan kravene blir formulert, men det er ingen tvil om at forventningene i et samlet Fremskrittsparti nå er så store at det vil være umulig for statsminister Solberg å komme partiet i møte.

I valgkampen tillot hun at Fremskrittspartiet i praksis gjenåpnet forhandlingene fra Granavolden om regjeringens politiske plattform. Det er mulig Solberg selv vil kunne være med på en slik øvelse en gang til, men Venstre og KrF vil ikke godta det.

Så kan det hende at regjeringslysten hos de fire partilederne i regjeringen fortsatt er så stor at de klarer å finne en løsning enda en gang. I så fall vil det bare være en utsettelse av dødsprosessen.

Det som er stadig tydeligere – både for omverdenen og for mange av de tillitsvalgte i regjeringspartiene – er at avstanden innad i koalisjonen er for stor. Det er rett og slett for mye som skiller partiene fra hverandre – både i politiske standpunkter og i holdninger.

Med en slik erkjennelse i bunn er den mest naturlig tolkningen av Siv Jensens opptreden denne uken at hun er kommet inn i den fasen mange kjenner fra smertefulle oppbrudd. Det er om å gjøre å få stilt seg selv i et best mulig lys, og å legge skylden for bruddet på andre.

Behov for «revitalisering»

Da Siv Jensen møtte pressen umiddelbart etter partiets gruppemøte i Stortinget onsdag ettermiddag, fortalte hun at hun helt siden valget har fortalt sine regjeringspartnere at det var behov for å revitalisere hele prosjektet.

Hun mente at alle som har lest intervjuer med henne i de siste månedene må ha sett det. Hennes offentlige påstander om at regjeringen er blitt en grå masse og at ingen av regjeringspartiene lenger er gjenkjennelige kommer, etter Siv Jensens mening, ikke overraskende på regjeringspartnerne.

Hun skal etter eget sigende ha sagt det mange ganger i de interne diskusjonene.

Fremskrittspartiets leder tegner bildet av seg selv som den i regjeringen som ville noe, men som ikke ble hørt. Den som ikke hørte var statsminister Erna Solberg. Det er rett og slett oppsiktsvekkende hvordan Siv Jensen rettet oppmerksomheten utelukkende mot statsministeren. Kravene om ny politikk rettes til statsministeren og ikke til lederne for de to andre regjeringspartiene.

Siv Jensen vet selvfølgelig at alle regjeringspartiene må være enige, dersom man skal endre noe. Regjeringens politiske grunnlag er en Granavolden-plattform som er nøye balansert. Det er ikke mulig for en statsminister i etterkant av forhandlingene om en slik plattform å gi det ene regjeringspartiet mer gjennomslag enn de to andre.  Dette er en kunnskap som ble underslått onsdag. Frp-lederen ga inntrykk av en statsminister som kunne ha gitt mindre innflytelse til de to minste regjeringspartiene, dersom hun bare hadde villet.

Regjeringen er blitt for grå

Med dette angriper Siv Jensen statsministeren på hennes aller mest sårbare punkt. Erna Solberg er gjennom mange år blitt presset av de tre andre partiene til å inngå så mange kompromisser at hun har fått et omdømme som en grå og viljeløs statsminister.

Skjønt viljen til å overleve som statsminister er ekstremt stor, men viljen til å forandre landet og å gjennomføre et politisk program som begeistrer egne velgere betraktes som tilsvarende liten.

Når regjeringens nummer to åpent erkjenner at regjeringen er blitt grå, og legger skylden for det primært på Erna Solberg, er det ikke tvil om hvordan valgkampen frem mot 2021 kommer til å bli. Frp og Høyre konkurrerer om oppslutning.

Siv Jensen vil ha tak i alle de velgerne som synes at Høyre ikke får utrettet nok med regjeringsmakten. Den siste som klaget offentlig over det var Civita-leder Kristin Clemet.

Det spennende i ukene fremover blir hvordan Høyre, KrF og Venstre svarer på Frps posisjonering. Ikke minst Høyre og statsminister Erna Solberg. Vil de godta at Frp enda en gang i praksis sier at regjeringsplattformen må reforhandles? Vil de godta at Frp-lederen karakteriserer dem som grå og ugjenkjennelige?

Hadde statsministeren vært riktig tøff, kunne hun svart med at hun ikke vil ta i mot krav fra Frp på denne måten. Alle regjeringspartier har rett til å si i fra at begeret er fullt og at man må gjøre noe drastisk, men det må gjøres på riktig måte. Et minstekrav burde være at Solberg la opp en prosess der de tre andre regjeringspartiene også skulle få komme med sine krav til ny politikk.

Så barsk er antagelig ikke statsministeren. De i Høyre som mener at hun burde være så tøff, er foreløpig for få og for svake. De vil antagelig nøye seg med å få reist en avgrenset diskusjon om skylddeling, for så å konsentrere seg om det som skal skje etter at Frp har utløst den forventede regjeringskrisen.

Den avgrensede skylddelingen vil dreie seg om å få frem at Frp ser ut til å ha brukt hjemhentingen av IS-moren som en unnskyldning for å komme seg ut av regjeringen. I Frp er det mange som er overbevist om at kvinner som har vært tilknyttet IS aldri kan bli rehabilitert, og at de derfor vil utgjøre en terrortrussel etter at de har sonet.

Høyre vil sammen med det meste av det øvrige politiske Norge hevde at Frp overdriver den faren og nekter å se de humanitære aspektene akkurat i denne ene saken.

Frp skal tegnes som et parti som kynisk konstruerer terrorfare for å vinne velgere og å komme seg ut av et regjeringssamarbeid som ble litt for ubehagelig.

Så er spørsmålet om hva som skal skje etter krisen. Det mest åpenbare er at regjeringen fortsetter som en tre-parti-regjering. Det var KrFs og Venstres ønskeregjering før valget i 2017, og Erna Solberg sto hardt på at hun alltid vil ha en «bredest mulig» borgerlig regjering.

Problemet for Høyre er at en slik regjering kommer i mindretall og må inngå mange vanskelige kompromisser i Stortinget. I tillegg vil Høyre måtte ta hensyn til de to småpartiene som vil være desperate etter gjennomslag.

Mulighetene er små for å unngå omdømmet som et grått parti som er mest interessert i å kjøre statsrådsbiler. Kanskje er det bedre for Høyre å manøvrere slik at også Venstre og KrF går ut. En ren Høyre-regjering kan i det minste fremstå som klar og tydelig før den starter å kompromisse.