Frp kan komme tilbake
Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.
ANALYSE. Mon tro om statsminister Erna Solberg har et bankebrett eller en boksesekk i kjelleren der hun kan slå ut sin frustrasjon. Det er nesten ikke til å tro at det går an å ta alt det som skjer med hennes regjering med så stor ro som hun gjør.
Mange land har flere regjeringskriser enn oss, men det kan ikke være mange statsministere som har blitt tvunget til å prøve ut fem ulike regjeringskonstellasjoner i løpet av seks og et halvt år.
To-, tre- og firepartiregjering med og uten støtteavtale er allerede prøvd. Fra denne uken blir det et gammelkjent alternativ: Sentrum/Høyre regjering med et fristilt Frp som riktignok har bedt Solberg om å fortsette, men som ikke har gitt noen løfter om å støtte henne.
Likevel: Fremskrittspartiet er et annet nå enn sist gang vi hadde en slik konstellasjon – under den andre Bondevik-regjeringen fra 2001 til 2005. Partiet har nå vist både vilje og evne til å være i regjering og det er fortsatt grunn til å tro at en stor del av partiets ledende folk ønsker seg regjeringsmakt igjen.
Det er den delen av partiet statsminister Solberg setter sin lit til, når hun denne uken sier at det borgerlige samarbeidet ikke er dødt.
Hun vil være mest mulig imøtekommende overfor de regjeringsvillige, samtidig som hun ikke vil gi argumenter til de kreftene i Frp som mener at det alltid vil være galt å sitte i regjering.
Gamle minner lever i Frp
Dersom Høyres leder denne uken hadde sagt noe i nærheten av at Frp kanskje er en anelse umodent når det begrunner sin utgang av regjeringen blant annet med at det ikke er gøy lenger, ville hun umiddelbart ha blitt stemplet som arrogant.
Da hun snakket om hva som var moralsk riktig for henne i saken om hjemhenting av IS-kvinnen, ble hun straks anklaget for å beskylde enhver Frp’er for ikke å ha moral.
I Fremskrittspartiet er det fortsatt mange som vedlikeholder minnene fra den tiden Høyre og Kjell Magne Bondevik beskyldte dem for å ha «galt og dårlig» menneskesyn.
Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad fulgte opp statsministeren mandag, da de uten noen formelle overveielser i eget parti fastslo at de fortsatt ville respektere alle kompromisser som er inngått med Frp, selv om Frp-leder Siv Jensen hadde kunngjort at hennes parti fra og med nå bare vil styre etter eget partiprogram.
Utover uken har det blitt stadig tydeligere hvor ille de to mellompartiene kan få det. De kan miste mange av de gjennomslagene som lå til grunn for at de sa ja til å gå inn i regjeringen.
Det er forsåvidt en naturlig konsekvens av at en flertallsregjering blir omgjort til en mindretallsregjering, men det hadde vært like logisk at Frp mistet noen av sine seiere.
Stemningen i Stortinget
Solberg, Skei Grande og Ropstad hadde et valg denne uken: De kunne ha sagt at de kommer til å sette hardt mot hardt i Stortinget i noen av de sakene som er aller viktigst for dem.
Dersom Frp fortsatt insisterer på å følge sitt eget program, er konsekvensen at partiet gir makten over til Jonas Gahr Støre.
De tre gjenværende regjeringspartiene kunne vist frem hvor avmektig et fløyparti blir, dersom det ikke ser det som et alternativ å gi regjeringsmakten over til noen av sine hovedmotstandere.
I Høyre, Venstre og KrF er det mange tillitsvalgte som kunne ha ønsket seg en slik tøffhet. De vet at de går vanskelige tider i møte – nå skal det både være harde dragkamper innad i treparti-regjeringen og så skal det forhandles på nytt i Stortinget.
Risikoen er stor for at Siv Jensens dom over grå og ugjenkjennelige regjeringspartier blir bekreftet.
Selv for de som befinner seg relativt sentralt i de tre gjenværende regjeringspartiene er det vanskelig å forstå hvorfor man skal være så grei mot et parti som har satt dem i en så vanskelig situasjon.
Den eneste grunnen til å godta det, er at man deler Erna Solbergs håp om at det kan oppstå en ny borgerlig regjering neste år. Absolutt alle i de tre partiene vet at man ikke får regjeringsmakt uten at Frp ønsker det.
Det igjen betyr at det i ukene og månedene fremover er klimaet i Stortinget som i stor grad bestemmer om de tillitsvalgte i Høyre, Venstre og KrF vil godta at deres ledere fortsetter å være milde og overbærende overfor Frp. Det må være grunn til å tro at Frp kan bli med i en ny regjering om halvannet år.
Stemningen internt i Frp
Stemningen i Stortinget bestemmes i ganske stor grad av utviklingen internt i Fremskrittspartiet. Hvilken fløy kommer til å dominere? Allerede til uken vil vi kunne få noen indikasjoner når partiets stortingsgruppe bestemmer hvem som skal få hvilke posisjoner. Ikke minst blir det viktig hva slags rolle Sylvi Listhaug får.
Som nestleder har hun vært partilojal, men hun går fortsatt for å være blant dem i partiet som er mest interessert i å spisse konflikter og å søke konfrontasjoner.
På den utpreget samarbeidsvillige og såkalt konstruktive fløyen står blant andre dagens parlamentariske leder Hans Andreas Limi, dagens leder i utdanningskomitéen Roy Steffensen og den avtroppende samferdselsministeren Jon Georg Dale.
Dersom Siv Jensen gir sentrale posisjoner til alle disse tre, og til seg selv, blir det ikke mye plass igjen til den andre delen av partiet.
Høyre, KrF og Venstre kan i så fall gjøre seg håp om at Frp fortsetter linjen fra regjeringstiden – nemlig ved å være lojale og samarbeidsorienterte i de aller fleste saker, for så å plukke ut noen relativt få der målet er å skape maksimal støy og å få minnet velgerne om at Frp er annerledes enn alle andre partier.
De tre regjeringspartiene kan påvirke situasjonen en del selv også. I skrivende stund er ikke statsrådskabalen klar, men det er allerede klart at Frps vurdering av denne kabalen i stor grad vil være knyttet til to navn: Abid Raja og Knut Arild Hareide. De to fungerer som røde kluter for mange i Frp.
Dersom de blir statsråder, vil det bli sett på som en klar beskjed fra Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad om at de ikke bryr seg nevneverdig om det fremtidige forholdet til Frp.
Blir de ikke statsråder, kan det i Frp bli tolket som et forsonende tegn. Da kan Siv Jensen gjøre seg håp om en ny regjeringsdeltagelse etter valget i 2021. Med et betydelig større Frp enn i dag, og kanskje med i hvert fall ett av mellompartiene under sperregrensen.